Når jeg dropper å skrive så mye om hvordan jeg har det på innsiden, så er det som regel fordi at jeg er forvirret selv eller for at jeg prøver å unngå emnet helt. Jeg har så mange rare tanker rundt livet for tiden at jeg helst graver meg ned i andre oppgaver. Og trening. Alle har nok en gang i blant fått den følelsen av å være bitte liten.
Hva er denne verden, og hva gjør vi egentlig her?
Det er nesten idiotisk å stille spørsmålet, for det er så åpenbart at det ikke finnes noen svar. Vi må bare lage våre egne visjoner av hva livet skal bety for hver enkelt av oss. Det er viktig å se på de fine øyeblikkene. Fokusere på dem og lage flere. Det negative kan vi prate om hvis der er en floke. Om det ikke er noe man kan forandre på er det vel egentlig bedre å fokusere på det positive?
Straks jeg lukker gardinene er jeg alene, ingen kan se meg. Verden der ute føles stille. Som dette rommet.
Jeg finner glede i å se min datter smile og le. Jeg blir også litt trist av å tenke på at hun en dag skal få lure på alle de samme tingene. Det å være et barn må være det vakreste vi får oppleve her i livet. Det mest problemfrie av alt. Hva er en regning, hva er et univers? De bare er. Leker og gjemmer seg bak store esker. Noen dager gråter de av et valg som de kan se foran seg. Som regel et materalistisk valg eller en aktivitet. De skal ikke velge hva de skal gjøre hver dag, de skal bare velge den neste leken. De skal ikke velge hvem de skal tilbringe mange år med. I deres tro lever de med oss nærmeste i familien livet ut. Tenk så deilig å løpe rundt og vite det.
Det positive med å ha mange tanker rundt liv og død er når jeg slipper taket på mas. Det blir så uviktig. Jobb liksom. Tenk at man kan gå med angst i kroppen for at man ikke har levert en oppgave. Blekk på papir som kan brennes eller glemmes. Eller en maskin som når som helst kan bli sort eller stjålet. Det blir så uviktig.
Tenk at vi krangler om hvor mange penger vi bruker på byen. Tenk at det finnes mer næring i en shampoflaske enn hva det gjør på tallerkenen til et sultent barn en plass i verden. Enda sykere er det at vi har lekepistoler og at barn kan leke at de dreper hverandre. Har du tenkt på det? Det slo meg, sånn plutselig, for et par år siden.
Jeg vil ikke være trist. Jeg vil ikke være alene. Noen dager setter jeg pris på å ha det litt vondt, for det er vel noe av det sjukeste ved å leve? At jeg kan sitte rett opp og ned i all uviten og motta en beskjed som får kroppen til å vrenge seg. I verste fall kan jeg kaste opp. Det er så rart. At jeg kan få så himmelsk vondt fysisk av noe psykisk. For det er vondt. Magen kan vrenge seg og all fornuft forsvinner fra verden.
Når vi blir triste krymper rommet og kloden vokser. Alle andre har noe og noen, unntatt deg som sitter der alene i mørket.
Jeg har kommet frem til at livet skal deles. Jeg kan gi slipp på alle tingene i et romslig hus mot å elske noen som vil være med meg. Ha den trygge kjærligheten man alltid ser hos en og annen. De som aldri enser frykt for å miste hverandre, de som alltid har den andre. Den følelsen der, ingenting kan erstatte den følelsen.
Jeg merker hvor mye raskere tiden går. Raskere og raskere. Vi bare løper om kapp med tiden og gjør de vanlige tingene om og om igjen. Jeg nekter å bli fanget i nåtidens mønster. Jobbe seg i hjel for å ha arv til barna sine, men ikke gi dem den før de selv har spart opp sin arv til sine barn. Frykten for å bare leve og at vi skal forsvinne ut i evigheten. Evigheten skremmer meg.
Om jeg snakker om det? Nei, jeg kan nevne det. Kjenne på temperaturen. Er det flere som er like sjuke som meg, tenker jeg. Som regel ler man det vekk. Så prater man ikke mer om det. Jeg er stolt av min egen evne til å være glad og utnytte god energi til mer god energi. Jeg vil ikke slippe gode øyeblikk. Vil holde på dem. Så lenge som mulig.
Å høre på musikk. Den låten, akkurat den låten som treffer så godt. Eller den som gir deg muligheten til å drømme deg litt bort. Best er de låtene som gir deg en følelse av å være på toppen av verden. Hvis du går med musikk på ørene i store menneskemengder. Du er blant dem, men alene i din egen lille boble. De hører ikke tankene dine, de vet ikke hva du føler. Det er din låt og du eier den.
Så er det å reise. Noen vil kalle det å rømme. Jeg driter egentlig i hva vi kaller det. Jeg elsker det. Jeg har ingen aning om hva jeg elsker, men når jeg sitter på et fly alene til en ny plass, så kiler det i magen min. Jeg gleder meg til å se på nye mennesker og oppleve nye miljø. Jeg vil suge til meg så mye av livet som overhodet mulig.
De dagene er gode. De følelsene. Noen ganger sklir de bare litt langt unna.
Hver gang jeg havner i en tankebane hvor det blir så mørkt at magen knyter seg, ender jeg opp i samme konklusjon. Jeg må se mennesker. Jeg må høre dem prate. Jeg må gå ute og jeg må kjenne sol som svir i kinnene, eller regn som plasker i pannen. Det er det som er å leve. Utnytte sansene våre og bare være. Jobb og alt annet er ting vi har puttet på kloden for å ikke gå fra sans og samling. Noen av oss gjør akkurat det uansett.
Le. Gråt. Dans. Spis. Elsk. Lev.
Gjør det for deg selv. Om ikke, gjør det for noen andre. Det er og noe som føles godt, å gjøre noe for noen andre. Uansett hvor vondt det føles at vi en gang skal forlate denne plassen, så er det ikke en dritt som kan forandre på det, så vidt vi vet. Vi må utnytte ressursene vi har fått. Ikke la årene løpe. Stopp tiden, gjør noe du aldri gjør. Kjenn på livet.
Jeg vil bare at noen skal ta meg med i regnet når det blir sånn mørkt på innsiden. Løpe med meg og holde meg i hånden. Og gjør meg en tjeneste. Løp i regnet neste gang det plaskregner. Bare gjør det! Og om du kan rope samtidig, gjør det. Det føles så utrolig deilig.
