Jeg og Tina sin Pappa bestemte oss for å dra ifra hverandre. Dette har skjedd over lengre tid, men vi har vært flinke til å holde det for oss selv. Vi mente at det var best slik. Nå har jeg og Tina flyttet ut, og inn i en annen leilighet. Vi har ikke bodd her så lenge, så jeg har ikke følt noen trang til å rope dette ut til alle og enhver. Føler at det er litt enklere når ikke hele verden vet det. Vi offentligjorde det for de nærmeste på Fredag. Som ikke er sååå lenge siden (5 dager.. ) Det var samme dag som jeg flyttet ut. 

Det ser ut til at dagene går raskere enn meg, og ryktene også. Nå snakker folk, og det har plutselig blitt en liten snakkis. Det merker jeg når jeg mottar sms av de jeg ikke har snakket med på en stund. Vel, nå er katta ute av sekken da. Jeg følte nesten at det ble litt press på meg til å fortelle det. Jeg har jo hele tiden visst at jeg en dag må skrive om det, tenkte bare å ikke gjøre det helt med en gang.. ville bare komme meg mer i orden først. Men samtidlig så har jeg savnet å kunne skrive hvordan jeg egentlig har det. 

Noen ganger går ikke veien i livet, akkurat dit man ønsker. Eller tror. 

Ingen av oss kunne forutse at dette skulle skje. Jeg og min kjære, var alltid veldig nøye på at vi ikke skulle krangle foran Tina. Vi var også flinke med slikt før hun kom til. Om vi var uenige, satte vi oss ned og pratet ut om det. Det jeg skal fram til, er at dette har gått rolig for seg. Han hadde Tina mens jeg flyttet inn og kom meg mest mulig i orden i helga. Og nå er hun her med meg. Vi har fått oss et veldig koselig lite rede, som jeg skal gjøre alt for å få mest mulig hjemmekjær. 

Jenta vår kommer foran alt, bare så det er sagt. Vi er kjempenøye med at hun ikke skal bære preg av dette, og vi er ikke uvenner. Vi oppfører oss som voksne folk, og gjør dette på en riktig måte. 

Det er selvfølgelig trist. Det er det. Men det viktigste er at Tina har det bra, og hun har det bra når Mamma og Pappa har det bra. Jeg kommer til å oppleve en hel ny verden, og det har jeg allerede fått kjenne på. Nå er jeg alene hver morgen, og må stå opp hver morgen med henne. Dette er litt uvant for meg, siden jeg er litt bortkjemt med at han har stått opp med henne. Det er den tiden han har hatt henne mest, på formiddagene.

Men opp i det hele, så ser jeg på dette som et nytt hinder i livet. Dette skal jeg klare å komme meg igjennom. Det er rart hva man kan klare, om man går inn for det. Men jeg sier ikke at det ikke blir tøft, for det blir det.

Sånn, nå vet dere det. Jeg vet ikke om dette blir vanskeligere, eller lettere, nå som det er “ute”.. 

Klem Anette-Marie