Hei Anette-Marie! Må bare få sagt at jeg syns det er fantastisk at du tar opp mobbing, og at du gir oss sjangsen til å fortelle vår historie. Jeg velger å IKKE være anonym, for jeg syns at det er viktig at historien min får et ansikt. I tillegg så kan folk gå på bloggen min å lese hvor bra jeg har fått det nå. Så du kan gjerne skrive med adressen min så folk kan få "se meg". Kanskje det gir dem er større håp, og en større viten om at det kan faktisk ende godt. (iax.blogg.no) Her er ihvertfall min historie: 

Jeg, Ingrid Anette, er i midten av tre søsken. Jeg kommer fra en familie hvor stort sett alle er ganske høye, atletiske og har i tillegg vært rimelig heldig med utseendet. Storebroren min på 20 er veldig populær, og sånn har det vært fra han var en liten gutt. Lillebroren min på 13 er også veldig godt likt, og det finnes ikke noe vondt å si om noen av dem. Så er det meg da. Ingrid Anette som nå er blitt 17 og et halvt år. Jeg er snart voksen, men veien dit har på ingen måte vært lett. Det begynte i 1. klasse på barneskolen. Jeg var 145 cm høy og veide 30 kg allerede som 6 åring. Alle vennene mine var 20 cm lavere og 10 kg lettere. Jeg var stor for alderen, og det var sjeldent at folk trodde på mamma når hun sa jeg "kun" var 6 år. Det å være den eneste som var så stor var ikke gøy i det hele tatt. Jeg følte ikke at jeg passa inn på noen måte. I tillegg hadde jeg laaaangt krøllete, mørkeblondt hår og briller. Jentene i klassen begynte sakte men sikkert å stenge meg ute. De ville ikke ha meg der fordi jeg var stygg. 

Det ble verre og verre, år etter år på barneskolen. Jeg ble banka opp, brillene mine ble knust, jeg ble kalt ting som hore, drittkjærring, stygge jævel ect. fra jeg var 7-8 år gammel! Etter en sydentur med familien fikk jeg beskjeden om at skolen hadde vært et fantastisk sted uten meg. Jeg gråt meg i søvn hver eneste kveld, men jeg sa aldri til mamma hvorfor. Jeg skyldte på ting som voksesmerter og ting som jeg visste var normalt når man var barn. Etter sydenturen til Fuertaventura ble jeg syk. Jeg fikk Salmonella, men legene glemte å si ifra til foreldrene mine om det, så jeg fikk en ny sykdom fordi Salmonellaen aldri ble behandlet. Jeg fikk den utrolig smertefulle sykdommen Knuterosen. Jeg var borte fra skolen i flere måneder for å bli frisk. Jeg hadde to sykdommer på en og samme tid og jeg trenge lang tid på å bli bra igjen. Når jeg dro tilbake til skolen var jeg fremdeles svak, og mobbingen fortsatte. Jeg ble slått og sparket i ryggen og har varige skader i korsryggen pga. det. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt eller gjort heller, for jeg klarte det ikke. Det fantes ingen krefter til det. I 7. klasse var jeg klar for å være en av de største på skolen. Da slapp jeg heldigvis de eldre mobberene, og kanskje sluttet de i klassen min og? Men neida, det gjorde de ihvertfall ikke. Slåinga, sparkinga og drittslenginga fortsatte og livet mitt var definisjonen på helvete. I tillegg var pappa alvorlig syk. Pappa overlevde, men jeg mista han fordet. Han ble aldri den samme igjen og jeg så ikke perosonligheten hans der lenger. Nå var han bare sint på meg og søskna mine. Jeg gleda meg mer enn ord kan beskrive til å begynne på ungdomsskolen. Nye mennesker og nye sjangser. Trodde jeg. 

De i den gamle klassen min slutta utrolig nok med den verste mobbinga, men jeg fikk meg en ny venn på den nye skolen som ikke var så snill som hun utga seg for. Hun het "Agnes". Agnes og jeg ble bestevenner og hun hang med de som ble ansett som de kule på skolen. De hang på røykehjørnet og de drakk. Det syntes jo jeg var tøft, så jeg begynte å røyke og ble straks avhengig. Jeg røyka som en svamp allerede som 13 åring. Drikking ble også en stor del av meg. Jeg drakk bort alle sorgene mine om pappa og om mobbinga. Så plutselig en dag var Agnes fly forbanna på meg. Hun hata meg og satte ut alle de grusomste ryktene man kan komme på. Hun fikk ALLE imot meg. Igjen så var jeg alene. Ryktene svirret rundt meg som en irriterende flue, men jeg tilga Agnes. Vi ble bestevenner igjen, men vennskapet gikk opp og ned som en berg og dalbane. Jeg slutta å spise, fordi jeg ikke ville være den "feite" og stygge jenta lenger. Jeg ble så tynn som du ikke kan tenke deg en gang. Jeg var anoretisk og jeg var både psykisk og fysisk nedbrutt. Jeg sleit, men etter 7-8 måneder fikk jeg profesjonell hjelp. I 9. kl var året alt virkelig skulle skje. 

På to uker ble jeg forsøkt drept av en gutt i A-klassen, jeg ble skalla ned av en gutt i 10. klasse og jeg var i en stor slosskamp med Agnes og venninna hennes, "Madeleine". Etter den slosskampen var jeg totalt ødelagt. Selvom jeg var mye høyere og mye sterkere enn dem, så var de to mot én. Agnes slo hardt til meg med knyttneven og da så jeg svart. Jeg tok tak i jenta på 60-70 kg med én arm, løfta henne opp å kasta henne i veggen. Agnes har i ettertid fortalt meg at jeg strakk alle leddbånda i hånda hennes. Plutselig var det noe som sa stopp i hodet på meg og jeg slapp henne. Jeg gikk bakover å snubla i en rot. Da kasta Agnes seg over meg og tok kvelertak på meg. Madeleine stod å sparka meg i ribbeina, mens jeg lå nede. Agnes revna øret mitt og huden mellom alle fingrene mine var blitt åpne sår. Jeg blødde over hele kroppen og hadde tre brista ribbein, men alt jeg følte var sinne. 

Jeg hadde drevet med svømming og livredning i flere år, men måtte slutte pga klorallergi. Nok en gang var jeg blitt knust. Jeg var faktisk en dyktig svømmer og jeg hadde kunnet kommet langt med det om jeg hadde fortsatt. Alt jeg så foran meg var elendighet, og jeg gjorde det dårlig på skolen. Jeg forsøkte å ta mitt eget liv, men helt ut av det blå ombestemte jeg meg. Skulle virkelig mobberne få vinne? NEEEEI! Jeg møtte opp på skolen så selvsikker som jeg aldri hadde vært før. Jeg slutta med røykinga og drikkinga, mens Agnes ikke fikk så mye som et blikk fra meg. Folk begynte å lure på hva som hadde skjedd. Det som hadde skjedd var at jeg fikk et sammebrudd. 

Det klikka helt for meg, og jeg stod å skrek og slo rundt meg. Jeg ble 100% gal i noen timer, og jeg fikk ut ALT som var i hodet mitt. Jeg gråt i 7 timer i strekk og jeg forbanna alt og alle. Mamma fikk roa meg tilslutt og da fortalte jeg henne alt, for første gang. På juleavsluttninga det året bestemte jeg meg for å opptre med min største lidenskap. Jeg sang en nydelig sang, og jeg fikk stående applaus. En av skolens mest populære gutter sa også til meg at han gråt, fordi han syns det var så fint. Etter det holdt jeg på med han i lange tider og jeg var så utrolig forelsket. Da sa en gutt i klassen til meg at om jeg og "Stian" ble sammen kom alle til å mobbe han fordi jeg var så stygg. Enda en gang var jeg såret. Når jeg skulle konfirmeres i 10. kl. (Vi konfirmeres i august og ikke i mai, her jeg bor) møtte jeg Gud. Jeg ble en kristen, og jeg ble en sterk person. Jeg glemte alt som het mobbing og jeg ble sakte men sikkert meg selv igjen. Jeg har ikke angra et sekund på at jeg knelte foran alteret i kirken å ble velsigna. Det var kristendommen som redda meg, tro det eller ei. 

Nå skal jeg begynne i 2MEDA. Dvs. 2. kl på Medier- og kommunikasjon ved Mysen vgs. Jeg har et liv med masse venner, fantastiske lærere og familien min har blitt sånn den var for 10 år siden. Jeg elsker å leve, men mobbinga er sår som aldri leges. Det kommer alltid til å være en del av meg, og om jeg kan være en inspirasjon for andre så skal jeg fortelle historien min til den dagen jeg dør. Planene mine er å utdanne meg fotograf, og for første gang i mitt liv så har jeg en fremtid. Nå har jeg noe å se frem til, og jeg har lært mye i løpet av livet. For først nå i løpet av sommeren 2010 har jeg forstått at det var aldri meg det var noe galt med. Det var mennesker som samlet seg om å ødelegge meg. Jeg er blitt stolt av meg selv, og jeg har fått selvtilliten og livet tilbake. Jeg er 167 cm høy, og jeg trener 4 ganger i uka på Avancia Sport Center i Askim. Jeg er verken overvektig eller direkte stygg. Men jeg var ikke bra nok for enkelte mennesker. Jeg er allikevel bra nok for meg selv, og det holder i massevis.

Hilsen Ingrid Anette

Skrevet av "Ida":

 Dette er veldig vanskelig å skrive om, beklager rotet.

Dette skjedde da jeg gikk på barneskolen, i femte og sjette klasse og fortsatte over nett i syvende og åttende. Nå er jeg nettopp ferdig med tiende, og ferdig med alt av psykolog og sykdom. 

Alt startet helt plutselig, vi hadde vært venner siden før vi begynte på skolen. Det skal også nevnes at disse jentene var året eldre enn meg. Vi kaller "hoved jentene" Usikker og påhengsmotor. De er tvillinger.  Resten av jentene kaller vi Bundet og Tvunget. Nettopp fordi det var det de var. 

Jeg hadde som sagt vært venner med Usikker og Påhengsmotor lenge, og siden Bundet og Tvunget var i jentegjengen deres ble jeg automatisk kjent med dem noen år senere. Jeg var tidlig utviklet, noe som gjorde så de eldre guttene prøvde seg litt ekstra på meg, det gjorde Usikker og Påhengsmotor veldig sjalu i og med at de var veldig oppmerksomhetsyke, Bundet og Tvunget hang seg selvfølgelig på. 

Det var da alt startet, mest på skoleveien og i friminuttene. De sto utenfor døra mi og venta da jeg skulle ut i friminuttene og tok meg med opp til et gjerde der folk vanligvis hang uansett, så det ikke skulle se mistenksomt ut. Hver eneste dag i de to årene, var jeg for svak til å si ifra. Den episoden jeg husker best var da de fikk med seg en hel gjeng, trykte meg opp i et hjørne og kastet snøballer på meg, i tre kvarter. Hva har skjedd med at lærere har inspeksjoner? Hva er vitsen når de ikke får med seg noe sånt?

Alle de dagene vi sto ved gjerdet, kom det noen assistenter bort og lurte på om alt var bra. Redd som jeg var sa jeg ja, og at jeg måtte få være med "bestevennene mine" uten at de skulle blande seg. Da hendte det seg at de var snille i fem minutter etterpå før det var tilbake til drittsnakket. For det var det det var, de snakket dag ut og dag inn om hvor feit jeg var, hvor stygge klær jeg hadde og at venninnene mine var ditt og datt. Ingenting av det har noen gang vært sant, det så jeg ikke da, men nå ser jeg det. 

Da jeg begynte i syvende forflyttet mobbingen seg til internett, de hadde begynt på ungdomskolen og hadde ikke lenger muligheten til å løpe bort til meg hele tiden. Nå øste meldingene inn på nettsteder som nettby og biip, og selvfølgelig på msn. Denne gangen nesten enda værre, direkte angrep på venninndene mine, de ekte. Denne gangen var det fordi jeg var med hun eller han. Fordi jeg var med de ekte vennene mine.  Jeg ble tøffere og tøffere hver dag i denne tiden, men kun på utsiden. Ble skikkelig ille tilbake, synes fremdeles de fortjente å høre hvordan de var. Jeg satt ikke foran skjermen og fant opp alt jeg sa, nei, ikke jeg. Det var det de som gjorde. Bundet og Tvunget hadde hoppet av lasset på denne tiden, var ikke lenger venner med Usikker og Påhengsmotor. 

Jeg begynte i åttende, da stygge blikk ble sendt stadig vekk, men ordene var framdeles kun over nett. Karakterene mine ble bare dårligere og dårligere med selvtillitten, jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg i timene. Noe lærerne la godt merke til, men jeg sa bare jeg var syk. For det var jeg også, jeg var deprimert. Hoppet på alle guttene jeg kunne finne, nesten. Det fikk meg til å føle meg bra nok. Føle at noen ville ha meg. For de var flinke til å fortelle hvor deilig jeg var der og da, men det ble aldri noe mer.  Jeg gjorde det ikke noe enklere for meg selv, det føltes bra der og da. Men i ettertid kunne jeg gjort alt for å ikke ha det ryktet på meg, for å spole tilbake tiden og be om hjelp istedenfor. 

Jeg var ofte syk, sov ikke om nettene, spiste nesten ikke. Ble mange fraværsdager. Niende ble brukt til å fly rundt på gutter, fant meg en jeg ble sammen med, men han var en utro jævel og gjorde ikke depresjonen noe bedre. Da jeg endelig klarte å gjøre det slutt med han, møtte jeg min nåværende kjæreste. Vi tok det rolig, og ble ordentlig kjent før vi førte forholdet videre. Jeg åpnet meg for han, fortalte han alt. Han var verdens mest støttende person. Men det var ikke mye han kunne hjelpe meg med og han ba meg snakke med rådgiveren på skolen. Og det ble gjort, i og med at han villa ha et ord med meg angående fraværet mitt. Jeg fortalte han hele historien, satt i to timer på det tomme kjedelige kontoret hans og gråt. Han var veldig forståelsesfull og koblet meg med en psykolog. Der fikk jeg bekreftet at jeg var alvorlig deprimert ved hjelp av en test. 

Hele tiende gikk jeg hos henne annen hver uke. Hadde ikke klart dette hadde det ikke vært for min kjære og psykologen.  Hun hjalp meg mye, jeg er ikke deppa lengre og kan ikke huske sist jeg var syk. Jeg gikk  ikke på noen medisiner, jeg bare prata om det. Så det vet jeg hjelper veldig. Det å slippe å gå å bære på depresjonen alene er ikke til å anbefale. Prat med noen! Innlegget du, Anette skreiv. Hjalp meg også, jeg følte meg ikke lenger alene.  Beklager veldig for alt rotet. Det er det vanskeligste temaet i hodet mitt, jeg gråter når jeg skriver pga minnene som blir hentet opp igjen, men det er værdt det. 

Hilsen Ida