Dette spørsmålet tenkte jeg for meg selv nettopp. Også tenkte jeg at det var et utrolig godt spørsmål. Når skal man slå seg til ro? ; Hva innebærer det når man slår seg til ro? Hva betyr det? Betyr det fast inntekt, hus, bil, barn, ekteskap og sikker jobb livet ut? Jeg lurer på når jeg skal slå meg til ro. Og jeg tror ikke jeg kan svare på det. Kanskje det til tider virker som at jeg begynner og slå rot en plass, men rett før plassen er sikret river jeg meg løs igjen. Og kanskje jeg alltid kommer til å holde på sånn ?!

Sannheten er at hver gang jeg river meg løs fra rotfestet, så tar jeg noe med meg videre. Hver gang jeg planter meg så blir jeg sterkere og sterkere, og røttene mine blir større og tyngre. Kanskje det er meningen akkurat det. Kanskje røttene mine til slutt er så store at jeg bare slår meg til ro fordi jeg ikke klarer rikke meg løs igjen?
Jeg er en spire. Det er det jeg er. Og jeg skal bli stor og fin, bare vent og se.

(En spire er en ung sporofytt som utvikler seg fra et planteembryo fra et frø.
Ordet «spire» brukes også i utvidet betydning, om begynnelsen på noe. )

Jeg har mange venner som har slått seg til ro, som man kanskje kan kalle det. Jeg kaller det det, når jeg ser fast jobb, faste arbeidstider, barn, hus, bil, forlovelse.. De er val kanskje i en slå seg til ro fase, men så vet man jo at det er den veien det går. Enkelte er bare så skapt for hverandre, at de klarer og slå seg til ro. Det liker jeg å tro. Når man har det helt fantastisk med den faste jobben og de faste rutinene. Jeg beundrer det også. Jeg gjør virkelig det, fordi at det er så vakkert og se på.

Selv er det ikke noe for meg. For jeg klarer aldri og slå meg til ro på den måten. Kanskje er det måten jeg er vokst opp på, kanskje er det oppdragelsen. Men mest av alt, så tror jeg det er nyskjerrigheten. Da jeg var lita visste jeg aldri hva jeg skulle bli. Om jeg vet det nå er uvisst. Men jeg drømte om å bli noe stort. Jeg ville bli kjent og berømt for noe stort jeg selv har laget eller gjort. Noe som generasjoner etter meg kom til å prate om, fordi at jeg gjorde det. Også kan man spørre; hvorfor ønsker man slikt? Svaret mitt er ikke overraskende: Jeg vet ikke.

Jeg har nok samme drømmene enda. Men jeg begynner sakte men sikkert og finne formen min. Så er jeg kanskje hun der på vift da. Som aldri slår seg til ro. Men jeg kan ikke være noe jeg ikke er. Det er ikke det at jeg ikke vil ha en familie, for det vil jeg. Jeg vil ha en stødig familie hvor man elsker hverandre over alt og har toppen av tillit til hverandre, og respekterer, motiverer og former hverandre. Jeg vil det, en del av meg vil i allefall det.

Men jobbmessig er det ikke like enkelt. Jeg klarer ikke se meg jobbe under noen i framtiden. Jeg vil skape. Jeg vil være kreativ og bruke alle disse rare tankene mine til noe. Er det noe jeg alltid har hatt lyst til, så er det å skrive en bok. Men så tenker jeg; det får jeg alltids tid til senere. Kanskje jeg bare må skaffe litt mer innhold først, så kan jeg skrive om livet mitt. Avsløre alle mine dypeste hemmeligheter, få noen fler venner, miste noen gamle, høre familiemedlemmer gjenforenes, og noen andre forsømme meg.

Det er ting her i livet jeg brenner for. Og det er livet. Jeg har rett og slett fått smaken på livet, og jeg blir ikke mett. Jeg vil så utrolig masse. Kunne jeg delt meg i 3 så hadde 2 av meg vært to andre steder på kloden og utforsket. Jeg vil reise, jeg vil oppleve. Hver gang jeg ser en film tenker jeg som regel: DET vil jeg gjøre. Og det tenker sikkert du også. Jeg vet ikke hvorfor man får alle disse begrensningene i livet. Men man stopper seg selv. Jobben stopper meg. Kan ikke ha mer ferie. Men hvorfor kan man ikke bare si opp jobben da? Man kan jo planlegge og jobbe masse overtid i ett år da. Så har man litt til overs, så sier man bare opp jobben, kvitter seg med hus og ting og peker på kartet og flyr dit. Og tar alt derfra. Tenk så deilig da. Her i Norge er det ingen familie som vil kaste deg på gata den dagen du kommer hjem uten ei krone. Også er det ikke problem og få seg jobb heller..

Skulle ønske jeg kunne gjort mye mer enn det jeg gjør. Barn i bildet setter litt mer nødvendige begrensninger, men jeg vil ikke la det stoppe meg heller. Man må bare prioritere litt annerledes, og planlegge litt mer. Så lenge barnet kommer først.

Jeg vil stoppe tiden, hoppe tilbake noen plasser, og rette på små ting. Jeg elsker og fantasere om det. Jeg skulle satt en hel rekke mennesker på plass. Jeg var ikke snill mot meg selv, lot andre herje med meg som de ville. Jeg hadde ikke bein i nesa. Det hadde vært så fett og vite det jeg vet idag og fått en dag tilbake i tid. Vet ikke hvilken dag det skulle vært. Men en dag i ungdommen. Ungdomstiden er den viktigste tiden i livet sier noen. Og det er helt rett. Det er da vi former oss og føler mer enn vi vil gjøre i framtiden. Alt er så sterkt, fordi det er nytt. Og vi er uvitende. Jeg savner det. Jeg savner å se Pappa og de voksne stå med et gult A4 ark som er en giro/faktura. Også ser jeg på arket med alle tallene og tenker: “Jeg kommer aldri til å klare og lære meg hvordan jeg skal betale de greiene der”

Nå skal jeg sminke meg, så skal jeg fotografere en shoot med mange mennesker. Kanskje jeg tar noen bilder jeg kan blogge og, det hadde jo vært noe da Også skal jeg kle meg for Halloween!! Skal dere? Hva skal dere kle dere som?