De fleste tror at det å vokse opp bygda er mye bedre enn å vokse opp i byen. Alle kjenner alle, og ingenting skulle vært bedre enn det. For min del var det rett og slett grusomt.
De første årene på barneskolen var i grunn normale, men etter at jeg begynte i femte klasse forandret alt seg. Både guttene og jentene i klassen begynte å hakke på meg for den minste lille ting. Enten hadde jeg stygge klær, eller så var det håret mitt det var noe galt med. Jeg hadde bare en ordentlig venn i klassen som jeg kunne være med både på skolen og på fritiden.
Nina.
De andre jentene i klassen var muligens venn med meg den ene dagen, men neste dag var jeg langt ifra å være vennen deres.
Flesteparten av guttene i klassen var like ille. Fikk ofte høre hvor stygg jeg var. De kaldte meg mye grusomt. Pleide å dytte meg inn i veggen når de passerte meg, og noen av dem spyttet på meg i tillegg. Jeg husker og veldig godt en episode fra vinteren i 6. klasse hvor vi hadde et danseprosjekt i musikk og guttene skulle by opp til dans.
I klassen var det en jente mer enn det var gutter, så jeg var den som alltid ble stående igjen slik at jeg måtte danse med lærern. Hvis det var jentene som skulle by opp, kasta den gutten jeg hadde valgt meg til side å tok den jenta som ikke hadde noen å danse med i steden.
-Hu er så stygg at jeg ikke gidder å danse med henne.
Det høres kanskje mer ut som at vi var barnslig, men for meg var det grusomt. Husker jeg gikk ut av musikkrommet og satte meg i klasserommet. Lærern kom en stund senere å lurte på hva som skjedde, men jeg sa bare at jeg følte meg sjuk, og blei sendt hjem.
Det var ikke bare de som gikk i min klasse som var ekkel mot meg. De fleste hadde gode venner i andre klasser og. Det var rundt hundre elever på skolen og alle kjente nesten alle. Jentene i klassen min var ekstreme på å baksnakke meg, særlig hvis jeg var rett i nærheten. Fikk ofte stygge ting slengt etter meg både fra de i klassen over og trinnene under.
En gang arvet jeg en litt dyrere merkebukse. Jeg hadde vært på toalettet da en jente fra klassen under meg, en av bestevenninnene til den værste jenta i klassen min, sto utenfor og sa:
-Jøss, har du fått deg sånn bukse du da? Du trodde kanskje at du ville få det bedre på den skolen nå?
Så lagde hun rykter på hele skolen om at jeg hadde funnet buksen på søppeldynga. Jeg ble ledd av i flere uker, kalt kvalm, og spytta på av enkelte guttene i klassen. Jeg var sjeldent syk, og møtte og møtte opp på skolen hver dag, men enkelte dager spilte jeg syk, og ble sendt hjem. Orket rett og slett ikke å være der mer. De andre jentene i klassen fikk også Nina til å hate meg. De fikk henne til å tro at jeg baksnakket henne og plutselig hadde jeg ingen venn i klassen mer. Da begynte jeg å henge med noen av de som var yngre. De som gikk i tredje og fjerde klasse. For å holde meg et stykke unna de som plagde meg og for å slippe å være alene.
Det gjorde vel ingenting noe bedre i grunn, da blei jeg bare kalt barnslig og uthengt pga det også. I syvende klasse var jeg borte fra skolen i 2 uker på en sydentur. Da jeg kom tilbake gikk det rykter om at jeg hadde vært innlagt på psykriatisk avdeling. Mange ganger hadde jeg mest lyst å synke ned i jorda og bare forsvinne. Jeg gråt meg i søvn om nettene, og kunne nesten ikke vente til jeg endelig skulle komme meg vekk fra den forferdelige skolen og begynnne på ungdomskolen. Da skulle klassen min bli splittet og slått sammen med to andre skoler i bygda til to store klasser.
Etterhvert ble jeg venn igjen med Nina og hadde i det minste en venn. På slutten av skoleåret i syvende klasse dro vi på leirskole hvor også de to andre skolene i bygda var med. Der ble jeg godt kjent med fler av de andre barna. Gledet meg til vi skulle gå på ungdomskolen sammen. Det var det eneste jeg tenkte på hele sommereferien. Endelig kom dagen og jeg var kjempenervøs. Vi ble delt i to klasser og jeg havnet såklart i klasse med de værste guttene fra barneskolen, og de jentene som hatet meg mest. Heldigvis hadde jeg Nina, og de nye jeg hadde blitt kjent med på leirskolen.
De første ukene var jeg kjempe glad. Jeg ble kjent med enda flere og var ofte med dem på fritiden. Men det skulle ikke ta så lang tid før de fra barneskolen klarte å ødelegge alt.
Jentene startet masse stygge rykter og jeg blei slengt ned i søla igjen. Mistet alle de nye vennene mine. De ville ikke engang snakke med meg og noen av de ble like ille som de fra barneskolen. Guttene slo meg ofte med bøker og andre gjenstander. Husker at en gutt i klassen min slo meg med en linjal over fingrene mine, det blei kutt, som det tok lang tid før grodde.. en gang var det en gutt som klipte i håret mitt..
Igjen latet jeg som ingenting hadde skjedd. I friminuttene pleide jeg å stå med Nina og noen venner av henne, men jeg følte de mislikte meg, så jeg satt ofte igjen i klasserommet for meg selv og stirra i veggen. Ungdomsskolen var rett og slett ikke noe bedre enn barneskolen.
I niende klasse fikk jeg noen nye venner som bodde et stykke unna. De møtte jeg på ferie i høstferien. Endelig følte jeg at jeg hadde venner igjen, og jeg fikk ting å gjøre. Reiste veldig mye bort til dem i helger og ferier, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Det var slik jeg holdt meg oppe. Mange av de har jeg fortsatt idag, og hadde det ikke vært for de tror jeg neppe at jeg hadde skrevet dette nå.
Tilbake på skolen ble det bare værre og værre. Noen jenter fikk vite at jeg hadde fått meg nye venner fra andre steder og sa at de ikke fortjente å ha meg som venn, og det skulle de sørge for. De klarte faktisk å skaffe mobilnummeret til noen av de nye vennene mine og sendte en melding hvor de skrev mye stygt, men de brydde seg ikke det minste om det.
Jeg mista Nina som venn i starten av tiende klasse. Bestevenninna hennes som hadde begynt i åttende klasse sa at ho ikke syntes noe om at hu var med meg. I klassen hadde jeg ingen å jobbe med, og jeg følte meg ekstremt alene. På samme tid hadde jeg det ikke så bra hjemme med foreldrene mine. Brukte hver anledning jeg hadde til å besøke de vennene jeg hadde langt unna.
Jeg ble kjent med noen jenter i åttende klasse som jeg pleide å stå og skravle med i friminuttene, men det var det eneste som var positivt på skolen..
Da jeg skulle starte på VGS tenkte jeg at ting kom til å ordne seg. Feil igjen.
I klassen min på Helse og Sosial begynte så klart en av de værste jentene fra u-skolen. Lise. Og i pararellklassen var det flere av dem. Og de fortsatt som før. Jeg brydde meg mindre, selv om det var sårende. Bussen til og fra skolen var vel egentlig det værste. Den tok alle jeg hadde gått på skolen med opp igjennom årene, og de hadde ikke forandra seg. Ofte når bussen var full, måtte jeg gi fra meg plassen min og sitte i trappa til midt-utgangen. Heldigvis fikk jeg noen venner fra den nye klassen, selv om det ikke var mange.
Glad jeg ikke kom inn på den skolen da jeg skulle gå andre året. Jeg måtte flytte til byen og begynne på en skole der. I klassen var det ingen jeg kjente fra før. Jeg fikk rett og slett en nytt liv. Resten av skolegangen min har vært problemfri. Idag bor jeg i det samme området som de vennene jeg fikk i niende klasse som bodde langt vekk, og jeg er fortsatt venner med dem. Har akkurat avsluttet siste året på VGS hvor jeg har gått i en klasse jeg skulle ønske jeg gikk i på grunnskolen og. De jeg gikk i klasse med på grunnskolen har jeg så og si ingen kontakt med mer.
Amanda
Har du en historie du vil dele? Send den inn til motmobbing (at) anettemarie.no
Lag nye navn på personene i historien din.
