Det ble rart da jeg ikke trengte å tenke på hva jeg skulle blogge. Hele veien har jeg prøvd å poengtere at bloggen ikke er meg, men en del av meg. Jeg hadde ikke innsett at bloggen var en så stor del av meg. I løpet av en uke har jeg fått senket skuldrene, og skjønt at bloggen ga meg litt ekstra tyngde når jeg hadde mye annet og tenke på.
Så på en måte ble det godt, men på en annen måte ble det veldig stille. Hvor skulle jeg nå legge alle tankene mine om jeg ikke kunne skrive dem og dele dem? Venner fra Nord begynte og ringe meg. Høres det rart ut? Det er faktisk den litt ensomme siden av blogg. Venner er så vant til å lese hva jeg driver med og tenker på, at de selv føler de kommuniserer med meg. Sannheten er at telefonen er stille, og det er jeg som ringer. Det er en av ulempene. Den andre er at mennesker man ikke kjenner kanskje forventer mer av deg enn du klarer og tilfredsstille. Når noen etterlyser et bedre innlegg, eller flere innlegg, vet jo ikke vedkommende noen ting om hva som foregår i mitt liv. Det siste bildet jeg poster, er smilende. Så tenker vel alle at jeg er glad da. Om jeg poster noe litt mindre munter, tenker vel alle at jeg er trist da. Inntil jeg oppdaterer at jeg ikke er i samme modus som sist innlegg.

Jeg ble litt hengende i løse luften den siste uken. Skal jeg satse mer på blogg, eller skal jeg si meg litt ferdig? Hvordan skal jeg si meg ferdig med noe som har blitt en så stor del av meg? Jeg liker jo å skrive. Jeg liker å dele. Jeg liker å formidle mine erfaringer og dele dem med dere. Og ikke minst motivere. Når en leser blir motivert av mine ord, gir det meg noe. Jeg føler at jeg har gjort noen andre noe godt, og det er den beste følelsen.

Etter en kaffe med Thomas Moen, som ble min rådgiver for en time, fikk jeg sortert tankene. Jeg kan jo ikke slutte å blogge. Alle de flotte kommentarene og mails jeg fikk denne uken, rørte meg. At jeg betyr så masse for så mange mennesker som jeg aldri har sett før, er helt merkelig. Men også godt.

Derfor, kommer jeg til å fortsette og blogge. Men det blir ikke det som prioriteres først. Den siste uken har jeg faktisk fått gjort utrolig mye skolearbeid, og merket at bloggen har sinket meg tidligere. Jeg kommer til å skrive når jeg har tid, og er ferdig med andre ting jeg skal gjøre. Det blir kanskje ikke like ofte, men kanskje innleggene blir lengre. Jeg vet ikke. Frem mot sommeren må i alle fall skole komme først. Men jeg kan dele mer om hva vi holder med på skolen, som ofte er veldig aktuelt. Er dette noe dere ønsker? Det vil jeg gjerne ha tilbakemeldning på. Er enklere for meg å bruke tid på det, om jeg kan ha fokus på litt av nyhetsbildet. Skal legge ut videoen fra den siste oppgaven min, når dette innlegget har blitt lest av majoriteten av mine lesere.

Jeg forventer at de som leser bloggen, vil lese. De som har veldig mye i mot meg, hvordan jeg skriver, eller hva jeg gjør, har jeg på ingen måte behov for å ha som lesere. Jeg finner enkelt kommentarer fylt av sjalu, og stygge beskyldninger. Noe jeg ikke har lyst å bruke min energi til å tenke på om jeg skal publisere eller ikke.

Var rart å velge et bilde til denne posten. Jeg kom frem til at det måtte bli et hvor jeg smiler! Ble tatt i går da jeg var hos frisøren.