Jeg er god – mot og til
Jeg er flink med ord og jeg er en god mamma. Jeg er uendelig når det kommer til å gi andre mennesker kjærlighet. Jeg har det ryddig, jeg er rå på rundvask og jeg elsker å ha det strøkent rundt meg. En strøken leilighet er et strøkent hode. Jeg har lært mange triks og knep for å tenke positivt og jeg skjønner mer og mer hvor store ambisjoner det er lov til å ha. Jeg er en vinglepetter og hater å ta valg som ligner eller er vanskelige, men jeg er kreativ og mangfoldig. Av alle epokene i livet mitt, har jeg lært at det alltid er mer å lære. Den delen jeg nå er kommet til, er den delen hvor jeg skal kunne stå for hva jeg gjør. Noe jeg trodde at jeg aldeles hadde lært. Kanskje jeg ikke var helt i mål? Jeg prøver så iherdig å minne meg selv på hva jeg er god tid, men ender på dager hvor det jeg ikke er god til tar alt for mye fokus.
Å stå for egen handling
Jeg har aldri tenkt på det på denne måten. Man skal stå for det man gjør – det innebærer vel at man skal kunne ta konsekvensene selv. Hva om man ikke kan ta ansvaret for det man selv har gjort? Det er ingen andre å klandre men så visste ikke jeg konsekvensene for hva som ville skje og kunne ikke unngå det? Bedre føre var? Hadde jeg bare visst hva det etter var så kunne jeg gjort det. Jeg vil gjerne komme ren, være hel ved akkurat det. Jeg kan ikke. Noe jeg ikke kan stå for hendte, og jeg klarer ikke helt å legge det i fra meg. Jeg har muligens ikke såret noen andre enn meg selv, men skuffet. Så er det bare tiden til hjelp da.
Veggen bak meg og verden foran
Tiden lærer meg stadig hvor nære veggen bak meg blir på samme tid som den blir breiere. Mer rom til anger, ubegrenset med minnetid og annet man ikke får gjort så mye med. Jeg kan løpe frem og tilbake ved denne veggen uten at jeg får mer svar. Rote i fortid for å lete etter mer anger. Foran meg er verden og den blir bare større og større etterhvert som jeg innser hvor mange muligheter vi har her i livet. Jeg vil så gjerne bare løpe frem og utfolde meg, akkurat nå. Må bare sitte her.. litt til først.
OK er ikke bra nok
Jo mer man utnytter livet, jo mer vil man ha. Man vil ha livet og dens mangler. Om man selv kan fylle mening i mangler føler man seg som en gud. Jeg har møtt mennesker jeg ser opp til og jeg har møtt en del jeg ikke kan finne respekten for. Om jeg kan unngå den misstilliten og ha den motsatte livsgløden, må jeg vel være hel. En ting jeg har lært det siste året, er noe jeg er stolt av å forstå. Jeg liker den som er meg mest lik.
Skriving mot vedskjul
Jeg har sittet inne i to døgn og tenkt på hvordan den ene tingen kunne skje, som ikke skulle skje. Hvordan skal jeg ta konsekvensene når det eneste jeg sitter med er en sur klump i magen som ingen andre enn meg selv skal fikse? Om jeg sitter med den lenge nok, skal den da forsvinne? At jeg ikke tok opp denne maskinen og begynte å taste for lenge siden, er i grunnen rart. Jeg vet jo at dette hjelper. For hvert ord jeg serverer universet, jo mindre eller mer forståelig blir klumpen i magen. Mest sannsynlig så er det ikke noe å skulle rote mer ved. Jeg kan ikke gjøre om på noe jeg aldeles ikke klarer å stå for, selv om jeg selv var ansvarlig for egen handling eller noe… Jeg vil ikke røre ved og legge plaster på skitten jord, da forlater jeg heller åstedet også kan jeg finne en ny plass og så på. Den gang da når når har vært, håper jeg at jeg lærte hva det vil si å kunne stå for egen handling. Så sier jeg til meg selv, det jeg elsker å høre fra andre. At det går bra til slutt. Det varer ofte så kort, når jeg selv må si det. Også er det vanskelig å tro på ordene til meg selv, fra meg selv.
Om man først møter en sjelevenn og kjenner på styrken av å være lik.. da skjønner man hvor forstått man kan føle seg i livet.
Alene
Min favorittdel. Noen ganger tar jeg til meg smerte på en måte som gjør godt mens det er vondt. Jeg har jo lært meg at grunnen til at smerte er godt, er at det er så enkelt. Man slipper å tenke på andre ting og lar alle tanker falle ned i mørket. Gardinene mine er lukket, barnet mitt sover. Ingen kan på dette tidspunkt få tak i meg, men jeg kan skrive og bli lest. Jeg har sett alle opptakene jeg hadde av SUITS, unntatt ett. Tok en pause for å rable ned dette, og nå skal jeg se det siste opptaket for å glemme det litt. Så må jeg finne mer og se på. Da går tiden mens klumpen i magen får hvile og jeg kan drømme meg bort i en annen verden. Du vet, når du ikke vil se noen inn i øynene.
God natt.
