Er det slik at vi som har fått tildelt skjebnen ‘alenemamma’, skal lide oss igjennom obligatoriske år med gråt, prøvelser og motgang mellom 18:00 og 21:00 på kvelden?

Jeg tror vi har en rekke faser vi kan velge å gå innom. De fleste velger kanskje en metode, og holder seg til den. Jeg derimot, er litt vinglepetter, og har dermed vært innom de fleste stasjonene.
Nå vil jeg jo gjerne si det som jeg pleier, og det er at det er så godt å vite at det er fler av oss. Siden jeg alltid regner med at det er fler, vil det jo nå bli småkleint om jeg oppfattes som en halvnormal mor. Spesielt siden jeg er langt fra alt som er normalt. Når vi først er inne på det, så husker jeg noe fra barnedommen. HVer gang jeg lagde en grimase og gjorde meg stygg i trynet, sa pappa:

– Åh! Kan ikke du bare være normal hele tiden?

Så hvis han da hintet til at jeg var normal når jeg selv trodde at jeg var normal. Hvordan i all verden skal jeg vite hva som er normalt? Hvem lagde ordet og meningene bak det? Og hvem i svarte svingene er det vel egentlig som er helt normal? Jeg har sett de mest grufulle ting i kjelleren til Ola Normann. Og Kari Hansen, hun brygger hjemmebrent hun og.
Men nå skal vi over til stasjonene for: “VÆR SÅ SNILL. SOV MITT BARN. JEG ELSKER DEG”.

De første månedene av barnets liv hadde jeg lykke og hell. Ungen sov så masse, og var så snill og grei, at vi faktisk begynte å tro at det var noe galt med henne. Hver gang vi hadde besøk så folk på henne med store øyne og ble nærmere sjokkert av stillheten og kosen hun utstrålte. Ro til sinns. Hver gang folk ga meg den reaksjonen, ble jeg redd for at noe var galt med ungen min.

Takk Gud, for at jeg har rukket å savne den følelsen óg.

1-2-3….. stille?

Etter som at barnet vokser begynne det å innse at det er gøy å leve til tross for fremtiden de har i vente med regninger, lånet de aldri får, og de karakterene som voksne forventer er bra og later som at de ikke blir skuffet over når de ikke får dem. Ja, barnet skjønner med andre ord at den eneste som legger seg, er den selv.
Og jeg kan skjønne at det virker absurd. Hele dagen dulles de med. Blir nusset på mens motparten ryr fra seg alle de teiteste ordene som NOEN GANG har kommet ut av munnen på en.

– Ja du er så fin du. Jaaaaa det er du. Mamma sin lille nussesussedussebasseliiiiten. Jaaaa det er du. Du er bare en liten fining du. Ååååå så fin. Ingen i heeele verden er sååå fin som deeeg. Neeeeheeheeei, det er dem ikke. Ingen i heeeeele verden …. osv

Om du har barn, så husker du det. Eller så gjorde du det nettopp. Om du ikke har barn. Så kommer du til å gjøre det. Jo, det gjør du. Kanskje ikke foran noen, men når du og barnet er alene, så braker det løs i setninger som medfører spytting i mindre doser.

God natt. Ikke noe mer.

Når jeg hadde min første dose med “hun vil ikke sove, verden går under”, var det denne metoden som ble tatt i bruk. En eller annen plass ute i Internettverden, har noen skrevet om noen som synes og noen som mener noe om en som er en forsker og spesialist på barnesøvn.

Regelen var å legge henne og lese eller synge, som man pleier. Hun hadde flasken sin, og jeg sa god natt og gikk ut. Flasken ble tom, og det ble tolmodigheten også. Masse gråting og vræling såklart. Jeg ventet 30 sekunder. Gikk inn, la henne, sa god natt, gikk ut. Ventet 45 sekunder. Samme prodesyre. Ventet lengre og lengre for hver gang. Dette gikk sikkert i et par dager, før min naturlige balanse falmet av hodepine. Strengt tatt gråt hun vel egentlig seg selv i søvn. Og ingen annen spesifikk hokkus pokkus…

Jeg har ingen problem med å være streng. Ikke i det hele tatt. Det jeg har problemer med, er barnegråt. Jeg bare takler det ikke.

Holde for ørene

Den neste bølgen ble å gjøre noe mens hun gråt, for å ikke bli gal. Etter at hun begynte å gråte første gang gikk jeg inn, la henne, sa god natt, gikk ut. Deretter gikk jeg på badet og lukket døren mens jeg brettet klær. Når klærne var ferdige, gikk jeg inn på nytt. La ungen, sa at jeg elsket henne, som jeg også gjør, og gikk ut igjen. Denne gangen kunne jeg ta ut av oppvaskmaskinen før jeg gikk inn igjen. Dette er heller ikke noe særlig hokkus pokkus. Ungen griner seg selv i søvn, atter en gang.

Når man gir etter

Alle småbarnsmødre har vært igjennom denne. Jeg tror ikke på noe annet. Når ungen er syk. Får ekstra kos og får også lov til å ligge i mamma sin seng. Kan ikke være streng når den lille er syk! Dette resulterer og til det samme om og om igjen.

Når det klikker i toppen

Dette er når det praktisk talt klikker. Jeg har (nå blir jeg sikkert skutt igjennom internett) blitt så gærn av å høre på barnegråt uten ending, at jeg har lukket meg inne på badet, krøllet meg sammen til en ball og brast ut i gråt. På samme tid har jeg tenkt at jeg helt umulig kan være et menneske av riktige normer når jeg ikke klarer å få dette h*lvettes nattsystemet og alt annet til å fungere!
Denne stasjonen utgjør at ungen blir sliten og fylt med negativ energi + at du også blir det. Altså, en tap- tap situasjon hvor du i tillegg føler deg som et lite avkom som sutrer.

Når man er stresset og sint

Dette er det som har skremt meg selv mest. Jeg har hatt så masse annet i hodet på samme tid som at ingenting har fungert med legging i tillegg til andre bekymringer og sikkert gutteproblemer opp i det hele. Så har det endt opp i at jeg blir så sint at jeg nesten vil ta tak i ungen for å snakke høyt og bestemt og tvinge ungen til å sove. Det er en selvfølge at dette ikke nytter! Det resulterer jo såklart i en følelse av å være verdens dårligste mor, ikke ha kontroll, og den j*vla skylden + tusen unnskyldninger. Det var når dette skjedde, at jeg skjønte det var på tide med en chill-pill i livet. Da slo det meg, det som jeg ofte har tenkt på. Hvor mange barn som har blitt skadet fordi at de har blitt filleristet av sine forelsdre. Og dette er et utrolig alvorlig tema, som sikkert er tabulagt eller hva det er man sier om ting man sjeldent snakker om..

Jeg tenker at når jeg selv har vært så nære en følelse av å miste kontrollen totalt.. hvor mange andre der ute er det vel ikke som har verre situasjoner enn meg? Og mister begrepet totalt?

Når man har tid, og finner litt harmoni

Man vil jo aller helst ha det enkelt. Og ha det fint. Ikke krangle, og bare kose seg. Jeg vet at alle de periodene vi har hatt det enklest her med legging, så har jeg sunget henne i søvn i sin egen seng, eller latt henne ligge med meg i min seng, også har hun sovnet raskt.

Hvorfor ikke?

Akkurat nå er det så masse harmoni og hygge i denne leiligheten, at det er så vidt jeg tør å ha besøk. Siden mandag har jeg hatt en ny rutine, og tre kvelden på rad er jeg en lykkelig mor, med ro i skjelen.

Vi spiser. Så tar vi medisin (hun har inhalator mot hoste). Så skifter vi til pysjen og vasker fjeset og hendene. Deretter demper jeg alle lysene så stemningen er så mørk som mulig. Vi setter oss i sofaen og hun får drikke en flaske med varm melk i fanget mitt mens vi titter på tv. Etter flasken siger armene hennes rundt nakken min, og jeg hører koselyden hun lager idét hun pakker tutten sin i munnen. Vi går stilt inn på badet, og jeg pusser tennene hennes, og gir henne en fluor, før vi går mot rommet.

–Sove senga mamma!

Sier hun, med en søvnig stemme. Hun vil sove i sengen til mamma med andre ord. Dette har skjedd på mandag, tirsdag og idag. Jeg legger meg med henne, synger en sang, og sovner såklart med henne hver kveld. Så våkner jeg etter 20-30 minutter og står opp igjen. Dermed er jeg selv avslappet og setter meg like greit og leser litt i pensum.

At jeg nå fokuserer på å bruke tiden min til å være 1. Mamma – 2. Student – 3. Kjæreste – Er noe av det beste jeg har gjort. Og å være alle disse tre tingene først, foran alt annet, krever at jeg trener litt hver dag. I allefall ukedager. Det hjelper meg med glede, energi, selvtillit, konsentrasjon og kosthold. Dessuten merker jeg hvor glad hun er for ha mamman sin, ikke bare her, men og tilstede.

Vi trenger altså ikke å ha noen helvete hver eneste kveld. Og om jeg på død og liv skulle hatt henne i sin seng, så kunne jeg og ha brukt tiden min til å stå der og sunget. Men jeg bor alene, og barn kan fint sove i sengen til foreldrene sine til de er fem år, uten at det tar dem noen skade

Også må jeg vel avslutte med følgende. Ingen ekspert kan fortelle deg hva som er best for ditt barn. Jeg vet at rutiner er passe greit. Men jeg vet og at man gråter når man ikke har det bra. Og ingen forsker kunne kommet hit og fortalt meg hvordan side jeg liker og sover på fordi at jeg er 25 år. Vi er alle forskjellige, og har forskjellige behov.