Jeg prøver å hjelpe til med å sette fokus på en tabubelagt sykdom som fortjener mer oppmerksomhet. Ta deg få minutter til å se på denne videoen, og del den gjerne med venner ♥

Så ligger jeg her igjen da. På dette området har jeg operert fire ganger. I tillegg til at jeg har fjernet mandlene, og operert bort en åreknute med laser. Med hele mitt hjerte vil jeg gi denne beskjeden: Du som har normal størrelse på brystene, og bare ønsker deg mer. Tenk deg godt om. Og vent til du ha fyllt 20 år. Jeg måtte operere en gang til nå, fordi at det hadde kapslet seg. Det betyr at hinnen som dannes rundt protesen blir hard. Dette gjorde at de ikke falt på plass der de skulle, og resultatet ble ikke så pent som de skulle.

Mange opererer fordi de ikke føler seg vel. Fordi de har mye heng, fått barn eller kanskje ikke har noen ting i det hele tatt. Det skjønner jeg, og det synes jeg er flott at man får gjort noe med. Men så finnes det så mange jenter med flotte små naturlige bryster, som legger seg under kniven. Jeg kan si dette, for jeg kjenner mange som har gjort det. Om det er en trend med store pupper, så går det over. Jeg kunne gitt mye for å ha naturlig, små bryster. Klær sitter bedre, man kan ligge på magen mye enklere mens man sover og man kan løpe uten å bruke tusen spenn på en sports BH som skal holde alt på plass.

Første gang jeg opererte, hadde jeg nok en god nok grunn for det. Jeg var ikke fornøyd, og hadde gått 10kg ned i vekt. Men jeg hadde ikke trengt å legge inn så mye som 390g for å sikre meg en D-cup. Da jeg ble gravid hadde jeg plutselig størrelse 80H, og så ut som Lolita. Etter jeg var ferdig med å amme tok jeg ut protesene, men jeg løftet ikke. I ett år trente jeg og smurte meg alt jeg orket, for at huden skulle gå tilbake det som var mulig. Og det gikk jo i grunnen greit. Året etter (nøyaktig ett år fra idag) kunne jeg legge inn 310g som var en mye mer passende størrelse for meg. Siden jeg er 169 høy blir det ikke overdrevent mye.

Jeg forteller om dette fordi at det er tabulagt og snakke om det. De fleste tenker at det er en overfladisk greie å forstørre brystene sine, men det er langt flere som gjør det, enn som snakker om det. På Nobel Clinic i Oslo, utfører de fire operasjoner som dette daglig.

I tillegg til at jeg har lagt inn 25g mer for å sikre at det blir bra, må jeg gå med et nedpressbånd. Det som stikker opp av trøya mi. I to uker. Det skal sørge for at de synker på plass slik de skal.

Men jeg har ingen garanti for at dette ikke skjer igjen. Om det skjer igjen, kommer jeg til å fjerne alt og ta det brystkøftet som jeg har litt angst for. Det er såklart arrene jeg prøver å unngå ved å sjanse på at det blir bra nå. Har sett mange bra resultater, meb også mange dårlige. Overlegen sa også at det er mer komplikasjoner med et løft etter kapsel.

Så da ligger jeg her igjen. Kom hjem fra klinikken igår ettermiddag. Da kjæresten hentet meg dro vi rett på Shell og kjøpte is. Det gjorde rush-trafikken litt hyggeligere…

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg forteller om noe så privat, men jeg vet at mange der ute sitter med spørsmål de ikke vet hvor de skal stille. En kirurg vil tjene penger, så jeg tror ikke det er riktig plass for å spørre om råd. Det finnes kanskje noen av dem som fraråder pene jenter dette, men jeg tror det er fåtallet. Om jeg kan bidra til at 10 jenter dropper en unødvendig operasjon, ved å fortelle dette, så betyr det mye for meg. Og til de som har store komplekser og tenker at det gjør vondt, det gjør ikke det.

Jeg sitter i det fine hjemmet mitt hvor jeg har et helt eget soverom, og min datter har sitt. Jeg har mat i kjøleskapet, og jeg sitter på en stol. Gulvet er rent. Jeg har en stor seng med rent sengetøy som dufter godt. Min største bekymring akkurat nå i min hverdan her, var for en time siden at jeg sitter for lenge våken til å rekke skolen i morgen tidlig. Det endret seg på et tidlig stadie av 30 minutter. Jeg føler meg som en bortkjemt drittunge her jeg sitter. Du har hørt versoner av denne setningen før:

“Vi her i Norge, vi vet ikke hvor godt vi har det!”

Jeg slår fast at vi ikke har peiling på hva vi egentlig sier. Vi sier at vi ikke vet hvor godt vi har det, men sannheten er at vi vet ikke hva vi mener med det engang. Vi sier det som en unnskyldning til å ha det godt med bedre sammvittighet. Hvis vi sier denne setningen gjør vi hverandre oppmerksom på at vi burde være takknemlig for at vi har det så godt som vi har det. Det er feil! Vi har overhodet ingen aning om hvor ille folk rundt i verden har det. Ikke på langt nær!

For en uke siden sa jeg at jeg vil gjøre noe for verden, og jeg har startet på noe som jeg skal gjennomføre. Idag hadde vi forelesning med kommunikasjonssjefen i Røde Kors. Han er vår lærer i samfunnsfag. Etter den forelesning fikk vi opp øynene. Under forelesningen ble hele verden og selve livet surrealistisk i noen minutter. Jeg tenkte på ordet “krig”. Vi snakker om at vi ikke vil ha det i verden, men vi åpner en ny krig for å avslutte en annen. Krig.
Alle mennesker i hele verden vet jo hva som føles godt, og hva som føles vondt. Det på innsiden er en ting, men det på utsiden er ikke til å unngå. Om vi faller og slår oss, gjør det vondt. Hvorfor kan ikke vi, vi som i hele verden, være venner? Jeg ble enda mer engasjert. Helt siden jeg våknet idag har jeg hørt masse om KONY 2012 og at jeg måtte se filmen som varer i 30 minutter. Det har jeg gjort nå.

I Norge kan vi finne på å bekymre oss så masse at vi får magesår. Jeg bekymrer meg for at jeg ikke klarer å stå opp i morgen tidlig, mens en mor i Uganda gråter seg selv til søvn fordi barnet kanskje er drept. Jeg ligger i solarium for å ha en fin brunfarge til det mørke håret mitt, mens en unge i Uganda får skåret opp halve ansiktet sitt for å bli stygg. Han blir torturert. Jeg blir oppgitt når ungen min leker med maten sin og smiler og ler, mens en jentunge i Uganda blir sexslave. Jeg dekker på bordet til frokost og bekymrer meg for at klokken løper ifra meg, mens en unge i rganda løper for livet langt ute i en skog. Så slukker jeg lyset for å sove og håper jeg drømmer noe fint, mens en unge i Uganda blir tvunget til å drepe foreldrene sine.

Jeg kommer ikke til å sovne. Jeg vil ikke legge meg. Jeg har lyst og masjere rett ut i verden og holde rundt alle sammen. Jeg vil gå bort til enhver av disse over 30.000 barna og fortelle dem at det kommer til å gå bra. Jeg vil mene hvert eneste ord og jeg vil vite at jeg snakker sant.

Det er en absurd verden. Vi bruker så masse tid på hverandre i denne hverdagen som er så travel, at vi ikke hører dem gråte. Vi sitter hjemme i den myke sofaen vår og spiser hva vi enn måtte ønske mens vi ser på filmer av at andre blir drept. Vi tar en slurk brus og setter oss tilbake mens vi sperrer opp øynene for noe som ikke bare er laget film av. Blir det for ille gjemmer vi oss bak en pute. Langt der borte er det akkurat i dette øyeblikket flere tusen barn som frykter for livet sitt. De skjelver og vet ikke hvor mamma er. De har sett ting vi ikke tør og se på film engang. Ungene i Urganda kan ikke gjemme seg bak en pute. De har ikke en mamma som kommer inn og sjekker om de sover søtt og puster fint.

Akkurat nå er klokken 02:30 og jeg vet det blir tungt og stå opp. Det bryr meg ikke. Akkurat nå er det kun dette som betyr noe for meg. Denne filmen som er blitt laget er lagt så mange års arbeid i at man ikke kan unngå å bli truffet. Den har verdens enkleste oppskrift på at hele verden skal holde sammen, og den oppskriften skal jeg fulge så godt jeg kan. Jeg har bestilt meg et Action Kit på siden de har laget, og jeg skal gjøre mitt for å spre budskapet. Jeg hadde aldri brukt penger på å kjøpe meg noe som helst annet nå fordi jeg vet at jeg må spare. Men dette gjør alt annet uviktig. Å bruke de hundrelappene gjør meg ingenting akkurat nå. Dette skal jeg være en del av om jeg så må gå en uke på tom mage.

Du kan se filmen “Invisible Children” HER. Også kan du besøke siden de i slutten forteller deg om. Men lov meg at du ser filmen og sprer budskapet. Jeg gråt meg igjennom den, og det er jeg utrolig glad for at jeg tok meg tiden til.

Jeg setter stor pris på om at du vil dele dette innlegget på facebook ved å trykke på “liker” -knappen under innlegget mitt. Om jeg kan hjelpe til å spre budskapet ved mine ord, så gjør jeg det. Det viktigste du kan gjøre, er å spre videoen. Jeg ber om at verden tar dette på alvor, og om at KONY blir arrestert og får straffen han fortjener. Om den straffen på noen måte finnes.