Jeg tenkte jeg skulle tipse dere om en blogg, opp i alt annet mørke. Henriette var den som tok vare på meg da jeg startet på skolen. To uker senere enn resten av klassen. Ikke akkurat kjempekult å starte etter at de andre har blitt kjent, kan man si. Noen av dere husker henne kanskje fra tidligere i bloggen. Denne jenta bestemte seg for å skrive om ufrivillig barnløshet, som hun og hennes mann går igjennom nå. Jeg vet hvor sterkt hun ønsker å få barn, og har visst det siden vi ble kjent. Jeg vet også alt om å ønske seg barn og lengte etter det. Det har jeg selv gjort. Og når jeg bestemte meg for det, fikk jeg det så snart som det var mulig å skape det.

Å få fortalt at man ikke kan få barn, vet jeg derimot ikke hvordan er. Jeg kan prøve å forestille meg, men jeg vet ikke hvor vondt det faktisk er. Da jeg var gravid ble jeg fortalt om den uendelige lykken man følte når barnet for første gang lå på brystet. Jeg forestilte meg toppen av lykken og gledet meg. Når det først skjedde skjønte jeg at toppen av lykke ikke kan beskrives. Den følelsen jeg hadde har jeg ingen mulighet til å videreformidle. Den må oppleves. Og jeg tror frykten for å aldri få et barn er slik, men i bunnløs sorg og savn.

Denne jenta har skrevet blogg siden i høst og er flinkere enn folk flest med ordene sine. At en slik blogg er interessant for andre, er det ingen tvil om. Det er så flott når noen mennesker åpner seg om problemer i livet, som ikke er hverdagslig, slik at andre kan føle i trøst i at det finnes flere. Den som skriver finner og trøst i å se at det er flere der ute. Det vet jeg alt om.

Nå prøver dette unge ekteparet å skape et lite liv, men endeløs kjærlighet. Den lille skapningen som skal få livet til å bli optimalt. De har fått skikkelig hjelp og støtte rundt seg, men nå går de igjennom en tung prosess. Hele veien er hun åpen om hva som skjer. Jeg vil anbefale dere å lese bloggen hennes: henriettegren.wordpress.com , og husk at ingen vet hva dere tenker. Kommentarer og tilbakemeldinger er alltid godt å få!

Ønsker dere en flott lørdagskveld fra en stille stue.

Da var jeg tilbake igjen, men denne gangen på en litt annen måte.

Dere som leser bloggen til Anette vet jo at jeg bodde hos henne i Oslo på denne tiden i fjor. Da var jeg for det meste bakom bloggen og hjalp henne med innlegg, bilder, mail og diverse.

Dette gjorde jeg i et par måneder, men dro tilbake til Bodø i august. Jeg fant ikke helt min plass i Oslo på den tiden og ble ganske preget av terrorangrepet 22. juli. Ble rett og slett litt redd. Dette førte til at jeg reiste hjem igjen, begynte skole her i Bodø, og fikk meg jobb på Kicks Parfymeri. Det kan hende jeg vender snuten tilbake til Oslo igjen om en stund når jeg føler meg klar for det.

Uansett… Nok om det! Jeg sa til Anette at jeg gjerne kunne blogge litt her inne selv om jeg bor i Bodø. Jeg er glad i å skrive og dele ting med andre. Er kanskje ikke så flink til å skrive eller ordlegge meg som Anette, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Er også en amatørfotograf, men jeg skal forsøke å ta så gode bilder til dere som jeg kan. Anette er nok den i familien som har fått de beste genene, både når det kommer til skriving, fotografering og det meste andre.

Jeg tenkte jeg skulle dele ting som hud, skjønnhet, matoppskrifter (sunne og gode). Dette er jeg ganske sikker på at jeg har litt mer peiling på enn Anette med tanke på at jeg er utdannet hudterapeut og veldig glad i å lage sunn og god mat- så det kommer nok en del av det også her. Tenkte hovedsaklig å blogge et par ganger i uken her, kanskjer mer om dere liker innleggene mine…

Jeg vil også gjerne ha tilbakemeldinger fra dere!! Tips til hvordan type ting dere vil jeg skal blogge om f.eks.. Vet jo at Anette har en del lesere, så kom gjerne med tips til meg. Jeg svarer dere på alt, og det er bare å stille spørsmål til meg angåene inleggene jeg legger ut.

I am back

For ett år siden postet jeg et innlegg om ei utrolig vakker jente. Hun er syk, og deler mye av livet sitt på bloggen. Siden den gang har hun blitt bedre. Det er godt å se. Og derfor vil jeg atter en gang fortelle dere om en fantastisk blogg å lese. Hun er kjempedyktig til å ta bilder og fange øyeblikk. Det gjør at jeg blir sittende og bla bare for å se på bildene og drømmer meg litt bort. Jeg blir faktisk litt inspirert til å ta bilder selv. Bildet under, er tatt nylig. Se som hun gløder. Det er alltid en lang vei å gå når man ender opp med spiseforstyrrelser så tidlig i livet. Men å se at det er mulig å komme seg oppover, er godt. Jeg tror mange der ute har godt av å lese bloggen til Maren Vik.

Bildene er lånt fra bloggen til Maren.

Hei alle sammen. 3. søndag i advent, og ikke lenge til jul. Forrige uke ba jeg dere sende inn alle slags historier. Flere har sendt inn, og det synes jeg er supert! Fortsett og sende de inn til forelskelse(at)anettemarie.no

Egentlig, vil jeg ikke kalle dette en historie. Dette er en livserfaring.

Som barn, var jeg som mange andre, litt rund i kinnene.. Glad i mennesker, glad i det nye, spesielt det å skulle begynne på skolen. Skolen, mange nye barn, hvor jeg gledet meg. Jeg havnet i en klasse med 20 andre, små og glade barn. Jeg kjente bare ei i klassen min, men fikk raskt venner. Jeg vokste, og ble større. Barn kan være ondskapsfulle mot hverandre. Det fikk jeg erfare. Jeg var høyere enn de andre barna i klassen min. Dette medførte også at jeg var større enn de, noe som raskt ble snudd mot meg. Feit var jeg. Stygg var jeg. Udugelig var jeg. Og til slutt ble jeg også en man kunne slå. Det fysiske gjorde ikke like vondt som det psykiske. Det å stå alene.

Det å være ny er tungt

Årene gikk og mobberne ble. Endelig kom den dagen vi skulle flytte i 7. klasse. Ei lita øy ble redninga. Endelig kom jeg meg vekk. Det er ikke til å legge under en stein at jeg faktisk nå hadde blitt større. Maten og godisen ble min venn, og min fiende. Den ene dagen kastet jeg matpakken, andre dagen spiste jeg den. Opp og ned. Det å være ny er tungt. Og selv på det nye stedet ble jeg raskt hakket på, grunnet min størrelse – og det skal sies at jeg var ikke oppsynsvekkende stor nei. Litt lubben.

Tankene i hodet mitt surret, jeg hatet den jeg var, hvordan jeg så ut. Årene gikk, venner hadde jeg, tilogmed en kjæreste. Uten tvil, men alle la merke til hun tykke. Videregående kom. Jeg hadde fått nok. Det var mitt liv, ingen kunne gjøre endringene for meg. Jeg begynte å droppe brødet, spiste salat, og jogget. Klærne ble videre, endelig! En gang i 2008, turte jeg å bevege meg inn på treningsrommet, og jeg forelsket meg raskt. TRENING var tingen. Folk så endringene, og jeg begynte å bli akseptert. Hun lubbne begynte å bli tynn. Folk snakket og hvisket. Og jeg stod på. 44- 42 – 40- 38, klærne ble løsere. Endelig, hadde jeg blitt akseptert, folk likte meg. De likte meg, eller hvem likte de egentlige? Meg, eller hun som begynte å bli tynn? Var jeg endelig pen nok til å være med de?

Mennesker kan være slemme, spesielt jenter i forsvarsposisjon. Jeg ble for tynn for de. Jeg ble en trussel. Jeg var utestengt igjen. Treningen fortsatte. Mamma og pappa var bekymret og jeg sluttet ikke å krympe. Jeg pratet bare om trening. Men så hendte det. Jeg traff en som lærte meg en ting: Liker ikke folk deg for den du er, så er de ingenting å samle på. Jeg er så glad, for idag har jeg de bestevennene, de som bryr seg og ser at noe er galt.

Treningen var meg. Og det er den fortsatt.
Forskjellen er at kombinasjonen av trening og mat, gir et bedre resultat. Trening og ingen mat, er farlig. Det burde ingen utsette sin egen kropp for. Og om noen lurer på hvordan det gikk med vennene har jeg lært en ting:

Venner er de som støtter deg, er ærlig og faktisk respekterer deg. For den du er, hvordan du ser ut, og hva drømmene dine er. Folk vil alltid ha en mening om deg og dine valg!
Mitt budskap er at man skal ikke la folk styre deg inn i en farlig retning, og man skal heller ikke gjøre ting man selv ikke vil, bare fordi andre vil.

Og hvor er jeg den dag i dag?
I ett forhold, har gode venner, har en drøm om å stille i fitness en gang i tiden, og drømmer om å arbeide som PT. Og jeg er slettes ikke så tynn som jeg var for to år siden, 7 kilo tyngre faktisk, muskler. Men har jeg det bedre? Ja!  Livet er ikke en dans på roser, man må møte motstrømmen for å lære.

Følg egne drømmer, uansett hva andre sier. Vi har bare ett liv. 
- Nina

Kos dere videre denne søndagskvelden!

Klem fra Thea

Hei hei!

Da var det søndag igjen. Faktisk 2. søndag i advent! Denne uken har Anette-Marie og jeg tenkt en hel del. De siste ukene har deres leserhistorier vært preget av forelskelser og historier hvor drømmegutten endelig har kommet. Men jeg vet at det er så mange der ute som har fler historier på hjertet. Disse vil vi høre! Historiene deres trenger ikke bare dreie seg om forelskelse. Nå vil vi ha inn alt! Første gang dere hadde sex, da du ble dumpa, fant kjæresten din utro, du prøvde noe nytt i senga – ja you name it! Dette kan være svært lærerrikt for andre, og ikke minst en hyggelig å lese på en sliten søndag

Send de inn på forelskelse(at)anettemarie.no

Jeg venter i spenning

Stor klem fra Thea

Hei alle sammen! Ny søndag og ny historie. Håper helgen deres har vært fin og innholdsrik. Vil igjen minne dere på å sende deres historier til forelskelse(at)anettemarie.no! Om dere har blitt såret, har møtt en fantastisk person eller noe annet dere vil dele. Her er ingen historier dumme, og jeg leser hver eneste en av de!

”Brev : )” stod det i emnefeltet da jeg åpnet innboksen tidlig en morgen før jeg skulle på skolen. Jeg åpnet, og det var det eneste, ”Brev : )” . Lite forstod jeg, til jeg kom på at jeg hadde jo dette skrevet på min profilside, ”Brev? : )”

Nysgjerrig klikket jeg meg inn på din profil. Du var kjekk, men ikke kjekk i den forstand jenter tenker på. Du var høy og maskulin, det oste MANN lang vei. Du hadde lyst, tykt hår med litt fall og blå øyne. Vanligvis falt jeg ikke for gutter som deg, men det var noe som åpnet seg inni meg. Jeg ville i det minste svare deg. Og det angret jeg aldri på.

Det var Desember 2006, og på den tiden da Nettby var der ungdommene ”hang” og MSN var en god måte å kommunisere på. Vi skrev frem og tilbake i flere uker. Til å starte med var det helt uskyldig, litt små flørting. Vi var jo så unge, jeg snart 17 og du 19.

Vi hadde mye å prate om du og jeg, vi var enige i politikk og begge hadde hatt lange, vonde sykdomsperioder bak oss. Vi var friske nå, men vi bar det med oss. Det var det som gjorde deg så fantastisk, du forstod meg. På en helt enestående måte, som ingen kunne. Jeg åpnet meg opp for deg og fortalte om alle vonde stunder på sykehus,  hvordan det var å nesten dø, å se familien knekke. Hvordan jeg følte jeg måtte være sterk for dem.  Hvordan det var å ikke bli trodd, og hvordan det var å bli spurt ut på en måte man ikke bør når, man er så syk at man ikke engang kan dusje.

Det var det som var så lett, du sa jeg kunne fortelle deg alt. Og det gjorde jeg. Du var et menneske jeg hadde truffet over nettet, og jeg kjente deg ikke ved person, men jeg kjente deg. Og den dagen du sa du syntes jeg var så vakker og enestående følte jeg en foss av glede strømme igjennom meg. Endelig var jeg glad!

Du var ikke som andre gutter jeg kjente. Du var varm og omsorgsfull, du var til å stole på. Igjen kunne jeg stole på noen. Likevel tok det tre måneder før jeg turte å treffe deg.

Det husker jeg så godt, det var fredag og  slutten av februar. Du skulle komme hjem til meg og være sammen med et par venner. Vi skulle se om det var noe å satse på. Da du ringte meg fra bilen og sa du stod på møteplassen, kjente jeg hjerte dunke. Jeg skalv og var redd. Kulden var bitende, og helt forferdelig. Jeg så deg, du stod rettet mot meg, og lysene var rett på meg. Da tenkte jeg ”FY FAEN; hva  i helvete er det jeg driver med. Skal JEG treffe en gutt jeg aldri har sett før. Tenk om han er en stor idiot og ikke den han utgir seg for å være? Tenkt om han er en 60 år gammel gris. Hva er det jeg har rotet meg borti…”

Ut av bilen gikk du, og det var som i en film. Jeg kan kjenne hjerte banke når jeg skriver dette. Du var minst like kjekk som på bildene. Du var nesten to meter høy, store brede skuldre. Et perfekt smil og helt rette tenner. Du smilte fra øre til øre og tok et godt tak rundt meg og gav meg en lang og varm klem. ”Herregud, er det dette som kalles kjærlighet ved første blikk?” husker jeg at jeg spurte meg selv om.

Det var det, jeg klarte ikke slutte å tenke på deg. Du var hos meg hele tiden, i tankene. Men du tok avstand en periode, virket nesten litt redd. Og du sa ting hadde gått for fort frem, og du fortsatt ikke var over den forrige kjæresten din. Knust var jeg, men jeg sa jeg kunne gi deg tid, for jeg ville bli kjent. Og det ble mye krangling, forholdet begynte med krangling. Da jeg sa til  slutt at du måtte gjøre en innsats, gjorde du det. Da ble vi kjærester. Etter  å ha drevet i godt over fem måneder fikk  jeg en melding av deg. På kvelden skulle jeg komme til deg og vi skulle se på film og lage mat. Du skrev ”Gleder meg til å se deg i kveld, kjæresten min!”. Den dagen ble vår.

Vi hadde et forhold fylt med mye temperament. Du var vant til å klare deg selv, men nå måtte du tenke på meg. Jeg var vant med å få viljen min, og nå var du der hele tiden og argumenterte mot. Vi skrek til hverandre, kastet ting rundt oss og slo i veggen.  Jeg har aldri ledd og  grått så mye som jeg har gjort med deg.

Du var likevel den gutten jeg ble kjent med, du var varm og god. Flink lytter. Å herregud så morsomt vi hadde det sammen, vi kunne være sammen bare oss to i en uke uten å være lei. Vi hadde sex, hele tiden. Overalt. Det var det jeg elsket mest, måten du fikk frem mine lyster. Det var i dusjen du likte deg best, når du kunne ta med hardt oppover veggen og vise frem din maskuline kropp. Når vi kjørte bil kunne jeg brått få så lyst at jeg bare måtte ta deg i munnen, du holdt på å bli gal av meg.

Forholdet varte i godt over to år. Men endte da jeg fant ut at du hadde hatt noen fuktige turer på byen og blitt med jenter hjem. Du var drømmemannen, som alle jenter tenker i en alder av 18 år. Vi skulle jo gifte oss på en strand på Hawaii, bare du og jeg. Med lang hvit kjole og krøller i håret.

Men vi har aldri gitt slipp. Vi var frem og tilbake i et år, og gjennom en spontanabort. Du var villig til å gi slipp på alt, slik at vi skulle finne tilbake til hverandre. Men jeg visste det ikke var det rette å gjøre nå. Da du i fjor sommer fant deg en ny jente, var jeg knust. Jeg kjente deg å godt at jeg visste du aldri ville gi slipp på meg. Og jeg fikk rett. Det gikk aldri mer enn tre uker mellom hver gang vi pratet sammen.

Det siste jeg sa til deg, var at du aldri kom til å la meg være. Jeg visste du trengte meg. Spesielt etter de gangene du sa du ville ta livet ditt, og jeg klarte å prate deg til fornuft. Du har perioder, en uke dårlig, tre uker bra. Fast. Jeg tror du er manisk deppresiv. Men det er det ingen som vet.

Da jeg sa du kom til å ville ha meg på nytt, lo du meg opp i trynet og sa jeg skulle slutte å være innbilsk. Men nå i våres dumpet du hun andre, og hvem sendte du melding til? Meg.

Jeg tror fortsatt det er noe spesielt. Jeg vil ikke ha deg tilbake nå, men jeg tror innerst inne vi fortsatt bærer med oss noe som gjør at vi ender opp sammen. Vi har samme fremtidsplaner, om alt. Vi vil det samme. Pappa er sikker på at du kommer til å bli far til mine barn, og det er du jo for så vidt og. Til mitt ufødte barn.

Du har gjort mye som sårer. Jeg har brukt mange timer, dager og uker på å gråte over deg. Men likevel når gutten fra nettet dukker opp, forsvinner alt Da er det som det bare er deg og meg i verden. Du har en makt over meg som ingen forstår, på godt og vondt.

Hvor dette ender vet ikke jeg, om det i det hele tatt blir oss to. Men et lite håp er det der kanskje. Nå ringte du, du ville jeg skulle hente deg på byen. For det er sånn du gjør, du sier du trenger meg, og vil jeg skal holde rundt deg.

Hva var det jeg sa? Du klarte ikke å holde deg unna..

Anonym

Ha en fortsatt fin søndag!

Stor klem fra Thea

Søndagen har kommet og det er tid for ny forelskelseshistorie! Dagens historie tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. De fleste av oss har vært slik, og han måtte til for at du skulle forandre deg. Les og kos deg

Om du sitter med en fin, søt, trist, morsom historie du vil dele med meg og resten av leserene: Send inn til forelskelse (at) anettemarie.no

Jeg skulle aldri ha kjæreste. Ikke føle meg forpliktet til noen og viktigst av alt;

aldri føle meg avhengig av noen.

Jeg flyttet til en by i Storbritannia hvor ingen skulle tru at nokon kunne bo. Jeg hadde levd livet som flørter sommeren før. Kall det gjerne luremus om du vil. Denne trenden fortsatte i denne lille byen hvor jeg nå skulle studere. Jeg hadde det fantastisk, selv om jeg mottok kritikk for hvor egoistisk og selvsentrert jeg var. Jeg tenkte for meg selv at denne boblen jeg levde i, denne rosa skyen, hadde jeg gjort meg fortjent til. Jeg hadde opplevd livets vonde side på måter mange ikke gjør.

Den påfølgende påsken endret alt seg. Jeg møtte en fantastisk gutt gjennom felles venner. Jeg spilte min vanlige rolle som interessert, vennlig og flørtende. Da spørsmålet kom om han skulle være med meg hjem, svarte jeg “nei” og gav han et medlidenhetskyss. Jeg glemte fyren i noen dager, før han dukket opp på en middag/vors med to andre par og meg. Jeg var takknemlig for at han kom. Da slapp jeg å sitte alene og observere ”klisset” rundt meg. Vi fant tonen og ting var bra. Alle dro ut, og da kvelden endte, overtalte min venninne meg til å la han overnatte hos meg. (Noe både han og jeg er takknemlig for i dag). Jeg gjorde det likevel klart for han at sex var utelukket.

“Vi falt for hverandre, og turen ble stadig forlenget”

Natten var søt og dagene etter var fantastiske. Han studerte også i Storbritannia og vi var der samtidig som askeskyen brøt ut. Vi ble nødt til å finne alternative måter å komme oss tilbake til våre respektive studiesteder på. Dette endte vi med å gjøre sammen og gjorde det til en riktig Europatur. Typen man gjorde før fly eksisterte. Vi falt for hverandre, og turen ble stadig forlenget. Jeg visste han var noe for meg den dagen han besøkte meg. Han kom kjørende, til mitt gudsforlatte studiested, for å bringe meg hjem til Norge for sommeren.

Det var kjærlighet!

Takk til Vilde for fin og søt historie!

Jeg vil høre flere av deres historier. Send de til forelskelse (at) anettemarie.no. Til dere som har bidratt hittil med historier; Tusen takk! De er kjempefine og det er utrolig hyggelig å lese. Det er flere enn meg som trenger slike historier, så send inn dere!

Nyt resten av søndagen dere! Vi snakkes om en uke