EN MOBBEHISTORIE -nr.23- Sendt inn av “Sofie”

EN MOBBEHISTORIE -nr.23- Sendt inn av “Sofie”

Jeg går gjennom gangen på skolen. Ser blikkene jeg får mot meg. Hører hviskingenom meg, egentlig så er det vel ikke hvisking heller,  for den er blitt høyerenu.. folk bryr seg ikke om jeg hører det, det er nok sikkert det de vil. Folkjeg går forbi dytter til meg.. ikke vennskapelig men hadrt, det er blitt sånormalt nu, ser aldri mer på dem som gjør det jeg vet det så godt fra før.  Jeg er nesten ute av gangen nu, da kommer r..e til meg.”heia stygga, hvordankan du tørre å vise deg på skolen så stygg som du er” eller ”du kan se nu …..stygga har gått nu” jeg hører folk flirer.. alle koser seg når de kan slengedritten til meg, tror ikke de forsår hvor det sårer, tror ikke de forstår hvade gjør mot meg, for jeg har jo aldri vist at jeg har brydd meg. Har aldri visthva jeg har følt,  men inne i meg rives alt i biter.. alt detter sammen vær gangjeg hører dette, å det får aldri tid til å bygge seg opp får det blir knustigjen..  Den siste biten ut av skolen ser jeg på veggene.. kan det omentrent utenatt detsom står der… men i dag var det kommet en ny ”er det ikke på tide at du dørsnart nu stygga” jeg vet den er til meg, bare jeg blir omtalt som styggadessuten er 90 % av alt som står på veggen til meg der. Igjen later jeg som jegikke ser det, vil ikke at folk skal se at jeg bryr meg. Men jeg kjenner attårene presser på, men jeg klarer akkurat å holde dem tilbake nu er blitt fliktil det i det siste. Har jo fått god trening.  jeg er endelig ut av skolen.. men på ingen måte fri fra plagingen.. tenker på ådra til byen.. men vil ikke klare å lese alt dritten som står på bussestoppet ommeg. Så jeg begynner å går hjem.  Når jeg kommer inn døren kan i alle fall ikke folk plage meg mer kunne man veltrodd. Men feil. selv inne i mitt lille trygge hus når de inn. Rett som det erkommer det inne meldinger på mobilen der det står ”du hadde gjort oss en stortjeneste vist du tok ditt liv, vi hadde vært deg evig takknemmelig” ellerlignende. Åpner jeg mailen min ser jeg linje på linje men slike ting.. jegklarer ikke mer… vil bare slappe av nu.. jeg går bare å surrer til klokkenblir ca 10 legger meg ned men får ikke sove.. eller tankene min den dagenkommer tilbake.. men nå klarer jeg ikke holde tårene tilbake lenger de kommerfritt ut. Jeg gråter meg i søvn, men selv i søvne er de der.. ordene gjentas ågjentas. Som så alt for mange andre var mobbing noe som preget barne og ungdomssole årene mine. Når jeg gikk ut av ungdomsskolen var jeg langt nede, klarte ikke se  meg selv i speilet. jeg var så sikker på at alt som ble sagt var sant. jeg var redd for og [...]