Hei, Anette. 
Jeg vil dele min historie med deg. Jeg tror det er mange som opplever det samme, men som ikke skjønner at det er mobbing.

Det hele startet vel i 6. klasse. Jeg var bestevenn med den peneste, kuleste og mest populære jenta i klassen. På grunn av henne, fikk jeg mange “bonus”-venner. Dette var noe jeg likte. Jeg likte at andre så på meg som populær . Selv var jeg var litt lubben, mye høyere enn alle de andre, og det jeg mente den gangen: Ikke pen. Det var alltid noe som skjedde. Hver helg var det overnattinger, filmkvelder, kino eller bare henge på kjøpesenteret som sto i fokus.

En lørdags formiddag ringte jeg bestevenninnen min og spurte om hun ble med på kino. “Nei, jeg skal hjelpe mamma å vaske huset og sånn i dag.” Det var de unnskyldningene det gikk i. Det endte med at jeg dro på kino med noen andre. Da jeg kom møtte jeg ”bestevenninnen” min, omringet av andre. Dum som jeg var, trodde jeg at hun hadde blitt tidligere ferdig, og hadde fått lov til å dra på kino.

Men det var den gangen i syvende klasse det gikk opp for meg. Jeg satt på legevakten i rullestol med brukket ben. Det var torsdag kveld, og planene for fredagen var kino. Jeg ringte og spurte om de kunne bestille billetter til meg og, for det hadde vi snakket om på skolen dagen før. ”Ehhh, billettene er allerede bestilt, så du kan ikke være med”. Denne gangen var det nok. Jeg brøt ut i tårer. Mamma satt ved siden av meg og trøstet. Jeg var lei meg. Hva var galt med meg? Var det fordi jeg var tykk de andre ikke ville ha med meg? Hva var det de andre hadde som ikke jeg hadde?

Dagen etter ringte mamma til kontaktlæreren vår og tok opp dette. Jeg var hjemme fra skolen denne dagen. Både på grunn av benet, men også på grunn av “vennene” mine. Læreren min tok de ordentlig. Ba de gå ned til meg etter skolen med kanelbollene de hadde bakt i matlagnings timen,  og be om unnskyldning. Mamma fikk vite dette, så halv tre satt jeg i stolen på kjøkkenet og ventet på dem. Tretti minutter gikk og ingen kom. Tilslutt ringte det på døra. Der stod min nåværende bestevenn med roser og kanelbolle. Nå går jeg i tiende klasse og har ingen kontakt med dem. Vi hilser ikke på hverandre, og jeg klarer ikke se dem i øynene uten å tenke på hva de gjorde mot meg.

Hilsen Kanelbollen

Følg MOTmobbing på Facebook ved å klikke her.Ved å trykke “liker” under dette innlegget, hjelper du oss med å dele historiene til alle som sender inn.

Her er en historie jeg vil dele. Nå i forbindelse med at jeg skal inn i radiointervju på NRK p3 nå 18:30!

Send inn din historie til motmobbing@anettemarie.no, så kan du og dele. Du får være anonym, også finner du opp egne navn på personene i historien.

Her er leserens historie

Vil si at jeg elsker bloggen din. Du virker som en kjempejordnær person. Historien blir kanskje litt lang, så du må gjerne kutte den ned. Vel her kommer den:

Det begynte i første klasse. Jeg hadde akkurat flyttet og kjente ingen. Kan huske første skoledag som om det var i går. Nervøs for hvordan skolen skulle bli.

Jeg møtte opp glad og spent med nye klær og den nye, fine sekken som jeg var så stolt over. Alle hadde blitt presentert og foreldrene reiste hjem. Vi skulle sette oss sammen i en “lyttekrok” og bli kjent. Jeg merket alt da at de andre hvisket og tisket, mens de så på meg og smilte. Tenkte ikke mer over dette før en uke haffe gått. Fire gutter fra klassen kom bort og kalte meg stygg, tok sekken min og kastet den i bakken.

Jeg var visst stygg, feit, luktet vondt og hadde det styggeste utseende hun noen gang hadde sett.

Slik ble det første skoleåret. De slengte stygge kommentarer og ble sittende alene i friminuttene. Sommeren kom og gikk, og andre klasse ventet meg. Dette året fikk vi nye elever i klassen og mobbingen stoppet. Den stoppet frem til femte klasse hvor jeg og en jente fra klassen begynte å sloss hver dag. Jeg var visst stygg, feit, luktet vondt og hadde det styggeste utseende hun noen gang hadde sett.

I virkeligheten var jeg tynn, dusjet hver dag og hadde et normalt utseende. Hun spredde ryktene videre til andre på skolen, og jeg fikk ofte høre det samme om og om igjen hvert friminutt. Mamma visste ingenting, heller ikke lærerne.

Så hadde jeg endelig funnet meg en venninne og vi var ofte sammen, helt til hun ble bestevenn med “Sara”, som også var den som hadde startet alt.
En dag gikk jeg sammen med to fra klassen som ikke likte meg. Vi skulle samme vei. Plutselig kommer “Sara” springende etter meg med en kvist og begynner å piske meg. Jeg fikk piskemerker i hele ansiktet og på hendene. Hylte så høyt jeg kunne, men de andre bare stod og lo. Da kom en lærer ut og begynte å kjefte på meg på grunn av bråket.

Gråtende kom jeg hjem til mamma som fikk sjokk da hun så meg. Hun ble veldig sint og ringte mammaen til “Sara” og fortalte hva om hendelsen. Hennes mor sa at jeg begynte og at “Sara” gjorde det fordi hun var redd. Etter masse kjefting og roping bestemte de seg for at “Sara” skulle komme og si unnskyld, noe hun gjorde. I det hun skulle si unnskyld kom mamma springende ut og kjeftet huden hennes full.

Etter det ble det mye snakk om dette, og jeg ble ikke bedre likt. Slossingen med “Sara” fortsatte til en gutt kalte meg stygg og begeret mitt rant over. Det svartnet og jeg begynte å sparke og slå. Holdt på til jeg ble sliten og to lærere kom å bærte meg vekk. Heldigvis ble ikke gutten veldig skadet. Da lærerne var ferdige med å gi meg preken,  knakk jeg sammen og fortalte alt. De prøvde å ta det opp på skolen, uten hell.  Jeg og “Sara” var inne på møte hver dag frem til jeg var ferdig med syvende klasse.

Folk fortsatte å kalle meg “nesen” og “holmenkollen”, men dette gikk ikke stort inn på meg lenger

Starten av åttende klasse gikk bra og jeg ble forelsket. Han var den vakreste jeg noen gang hadde sett og jeg gikk ikke en dag uten å tenke på ham. Det beste som hadde hendt meg!

Men så begynte mobbingen. Denne gangen var det  hele skolen. Jeg hadde tykk, lang og skjev nese og hver gang jeg gikk forbi noen ropte de nesen eller holmenkollen etter meg.
Et par dager etter julaften fikk jeg en tekstmelding av denne gutten, og jeg var i himmelen. Fant fort ut at han også likte meg. Preben het han. Glemte å fortelle at jeg på dette tidspunktet også hadde fått meg en besteveninne. Min første.

Jeg og Preben ble sammen etter hvert og verken han eller besteveninnen min brydde seg om de andre slengte etter meg.
De likte meg.

Folk fortsatte å kalle meg “nesen” og “holmenkollen”, men dette gikk ikke inn på meg lenger. Jeg hadde to som brydde seg og trengte ikke fler, alle andre kunne bare ha det så godt. Jeg begynte i niende klasse med forferdelige karakterer, og mobbingen sluttet igjen. Jeg tror at folk skjønte hvor mye Preben og besteveninnen min likte meg. Jeg var kanskje ikke så ille alikevel. Folk tok seg tid til å bli kjent med meg og jeg fikk stadig høre unnskyldninger for ting de hadde gjort.

Idag sliter jeg fortsatt med utrolig dårlig selvtillit. Jeg er snart 17 år og har verdens nydeligste gutt på snart 7 mnd! Har det kjempebra og Preben og jeg holder sammen. Det jeg vil si er at det hjelper å støtte andre. Man kan klare masse med en venn, og jeg er evig takknemlig for at noen orket å stille opp for meg.

-Preben sin-

Jeg er en jente på 15 år. Livet mitt er for øyeblikket veldig bra, men det har ikke alltid vært slik. Det hele startet i andre klasse, da jeg kranglet med en jente i klassen. Hun hadde høy status og var veldig godt likt.
En dag snek jeg meg ubevisst foran henne i akebakken, og helvette brøt løs. Mildt sagt. Sånn smått begynte det herfra. Fikk noen stygge blikk om dagen, også endte det med at ingen ville være med meg. Alle tok såklart den populære jenta sin side i saken og jeg følte meg veldig alene.
Så fant jeg venner i de som var yngre enn meg. Dette så de i klassen min, og brukte det mot meg.

– Hvorfor henger du med de yngre a? Du er lite teit da!

Slik var enkle kommentarer jeg fikk fra elever i klassen. Så bestemte jeg meg for å prøve å bli venner med de eldre. Det funket med noen, ogjeg fikk venner som var ett og to år eldre enn meg på skolen. Så ble det og feil.

– Skjer med å henge med de eldre a? Ikke kom her å tro du er noe kul! Vedder på at de ikke bryr seg om deg i det hele tatt. Hvem gjør det?

Jeg bestemte meg for å ta livet mitt. Og jeg klarte det nesten..

Så jeg endte opp helt alene. Hver gang det skulle komme en ny jente i klassen, ble jeg kjempeglad. Jeg visste at hvis jeg var tidlig ute å snakket med henne, fikk hun møtt meg, før hun fikk høre hva alle de andre sa om meg. Jeg gjorde det, og det funka. En liten stund ihvertfall…

Alt dette kom til slutt til et punkt hvor jeg ikke orket mer, jeg ville rett og slett ikke leve i en verden som ikke ville ha meg. Jeg bestemte meg for å ta livet mitt. Og jeg klarte det nesten..
Læreren hørte endelig på meg og de tok tak i saken. De snakket med foreldrene mine og ting ble bedre en liten stund. Jeg hadde noen å spise maten min med, og noen å snakke med på skolen. Men bare på skolen såklart.

De fleste tror at det å vokse opp bygda er mye bedre enn å vokse opp i byen. Alle kjenner alle, og ingenting skulle vært bedre enn det. For min del var det rett og slett grusomt.

De første årene på barneskolen var i grunn normale, men etter at jeg begynte i femte klasse forandret alt seg. Både guttene og jentene i klassen begynte å hakke på meg for den minste lille ting. Enten hadde jeg stygge klær, eller så var det håret mitt det var noe galt med. Jeg hadde bare en ordentlig venn i klassen som jeg kunne være med både på skolen og på fritiden.

Nina.
De andre jentene i klassen var muligens venn med meg den ene dagen, men neste dag var jeg langt ifra å være vennen deres.

Flesteparten av guttene i klassen var like ille. Fikk ofte høre hvor stygg jeg var. De kaldte meg mye grusomt. Pleide å dytte meg inn i veggen når de passerte meg, og noen av dem spyttet på meg i tillegg. Jeg husker og veldig godt en episode fra vinteren i 6. klasse hvor vi hadde et danseprosjekt i musikk og guttene skulle by opp til dans.
I klassen var det en jente mer enn det var gutter, så jeg var den som alltid ble stående igjen slik at jeg måtte danse med lærern. Hvis det var jentene som skulle by opp, kasta den gutten jeg hadde valgt meg til side å tok den jenta som ikke hadde noen å danse med i steden.

-Hu er så stygg at jeg ikke gidder å danse med henne.

Det høres kanskje mer ut som at vi var barnslig, men for meg var det grusomt. Husker jeg gikk ut av musikkrommet og satte meg i klasserommet. Lærern kom en stund senere å lurte på hva som skjedde, men jeg sa bare at jeg følte meg sjuk, og blei sendt hjem.

Det var ikke bare de som gikk i min klasse som var ekkel mot meg. De fleste hadde gode venner i andre klasser og. Det var rundt hundre elever på skolen og alle kjente nesten alle. Jentene i klassen min var ekstreme på å baksnakke meg, særlig hvis jeg var rett i nærheten. Fikk ofte stygge ting slengt etter meg både fra de i klassen over og trinnene under.

En gang arvet jeg en litt dyrere merkebukse. Jeg hadde vært på toalettet da en jente fra klassen under meg, en av bestevenninnene til den værste jenta i klassen min, sto utenfor og sa:

-Jøss, har du fått deg sånn bukse du da? Du trodde kanskje at du ville få det bedre på den skolen nå?

Så lagde hun rykter på hele skolen om at jeg hadde funnet buksen på søppeldynga. Jeg ble ledd av i flere uker, kalt kvalm, og spytta på av enkelte guttene i klassen. Jeg var sjeldent syk, og møtte og møtte opp på skolen hver dag, men enkelte dager spilte jeg syk, og ble sendt hjem. Orket rett og slett ikke å være der mer. De andre jentene i klassen fikk også Nina til å hate meg. De fikk henne til å tro at jeg baksnakket henne og plutselig hadde jeg ingen venn i klassen mer. Da begynte jeg å henge med noen av de som var yngre. De som gikk i tredje og fjerde klasse. For å holde meg et stykke unna de som plagde meg og for å slippe å være alene.

Det gjorde vel ingenting noe bedre i grunn, da blei jeg bare kalt barnslig og uthengt pga det også. I syvende klasse var jeg borte fra skolen i 2 uker på en sydentur. Da jeg kom tilbake gikk det rykter om at jeg hadde vært innlagt på psykriatisk avdeling. Mange ganger hadde jeg mest lyst å synke ned i jorda og bare forsvinne. Jeg gråt meg i søvn om nettene, og kunne nesten ikke vente til jeg endelig skulle komme meg vekk fra den forferdelige skolen og begynnne på ungdomskolen. Da skulle klassen min bli splittet og slått sammen med to andre skoler i bygda til to store klasser.

Etterhvert ble jeg venn igjen med Nina og hadde i det minste en venn. På slutten av skoleåret i syvende klasse dro vi på leirskole hvor også de to andre skolene i bygda var med. Der ble jeg godt kjent med fler av de andre barna. Gledet meg til vi skulle gå på ungdomskolen sammen. Det var det eneste jeg tenkte på hele sommereferien. Endelig kom dagen og jeg var kjempenervøs. Vi ble delt i to klasser og jeg havnet såklart i klasse med de værste guttene fra barneskolen, og de jentene som hatet meg mest. Heldigvis hadde jeg Nina, og de nye jeg hadde blitt kjent med på leirskolen.

De første ukene var jeg kjempe glad. Jeg ble kjent med enda flere og var ofte med dem på fritiden. Men det skulle ikke ta så lang tid før de fra barneskolen klarte å ødelegge alt.

Jentene startet masse stygge rykter og jeg blei slengt ned i søla igjen. Mistet alle de nye vennene mine. De ville ikke engang snakke med meg og noen av de ble like ille som de fra barneskolen. Guttene slo meg ofte med bøker og andre gjenstander. Husker at en gutt i klassen min slo meg med en linjal over fingrene mine, det blei kutt, som det tok lang tid før grodde.. en gang var det en gutt som klipte i håret mitt..

Igjen latet jeg som ingenting hadde skjedd. I friminuttene pleide jeg å stå med Nina og noen venner av henne, men jeg følte de mislikte meg, så jeg satt ofte igjen i klasserommet for meg selv og stirra i veggen. Ungdomsskolen var rett og slett ikke noe bedre enn barneskolen.

I niende klasse fikk jeg noen nye venner som bodde et stykke unna. De møtte jeg på ferie i høstferien. Endelig følte jeg at jeg hadde venner igjen, og jeg fikk ting å gjøre. Reiste veldig mye bort til dem i helger og ferier, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Det var slik jeg holdt meg oppe. Mange av de har jeg fortsatt idag, og hadde det ikke vært for de tror jeg neppe at jeg hadde skrevet dette nå.

Tilbake på skolen ble det bare værre og værre. Noen jenter fikk vite at jeg hadde fått meg nye venner fra andre steder og sa at de ikke fortjente å ha meg som venn, og det skulle de sørge for. De klarte faktisk å skaffe mobilnummeret til noen av de nye vennene mine og sendte en melding hvor de skrev mye stygt, men de brydde seg ikke det minste om det.

Jeg mista Nina som venn i starten av tiende klasse. Bestevenninna hennes som hadde begynt i åttende klasse sa at ho ikke syntes noe om at hu var med meg. I klassen hadde jeg ingen å jobbe med, og jeg følte meg ekstremt alene. På samme tid hadde jeg det ikke så bra hjemme med foreldrene mine. Brukte hver anledning jeg hadde til å besøke de vennene jeg hadde langt unna.
Jeg ble kjent med noen jenter i åttende klasse som jeg pleide å stå og skravle med i friminuttene, men det var det eneste som var positivt på skolen..

Da jeg skulle starte på VGS tenkte jeg at ting kom til å ordne seg. Feil igjen.

I klassen min på Helse og Sosial begynte så klart en av de værste jentene fra u-skolen. Lise. Og i pararellklassen var det flere av dem. Og de fortsatt som før. Jeg brydde meg mindre, selv om det var sårende. Bussen til og fra skolen var vel egentlig det værste. Den tok alle jeg hadde gått på skolen med opp igjennom årene, og de hadde ikke forandra seg. Ofte når bussen var full, måtte jeg gi fra meg plassen min og sitte i trappa til midt-utgangen. Heldigvis fikk jeg noen venner fra den nye klassen, selv om det ikke var mange.

Glad jeg ikke kom inn på den skolen da jeg skulle gå andre året. Jeg måtte flytte til byen og begynne på en skole der. I klassen var det ingen jeg kjente fra før. Jeg fikk rett og slett en nytt liv. Resten av skolegangen min har vært problemfri. Idag bor jeg i det samme området som de vennene jeg fikk i niende klasse som bodde langt vekk, og jeg er fortsatt venner med dem. Har akkurat avsluttet siste året på VGS hvor jeg har gått i en klasse jeg skulle ønske jeg gikk i på grunnskolen og. De jeg gikk i klasse med på grunnskolen har jeg så og si ingen kontakt med mer.

Amanda

Har du en historie du vil dele? Send den inn til motmobbing (at) anettemarie.no
Lag nye navn på personene i historien din.