Når jeg dropper å skrive så mye om hvordan jeg har det på innsiden, så er det som regel fordi at jeg er forvirret selv eller for at jeg prøver å unngå emnet helt. Jeg har så mange rare tanker rundt livet for tiden at jeg helst graver meg ned i andre oppgaver. Og trening. Alle har nok en gang i blant fått den følelsen av å være bitte liten.

Hva er denne verden, og hva gjør vi egentlig her?

Det er nesten idiotisk å stille spørsmålet, for det er så åpenbart at det ikke finnes noen svar. Vi må bare lage våre egne visjoner av hva livet skal bety for hver enkelt av oss. Det er viktig å se på de fine øyeblikkene. Fokusere på dem og lage flere. Det negative kan vi prate om hvis der er en floke. Om det ikke er noe man kan forandre på er det vel egentlig bedre å fokusere på det positive?

Straks jeg lukker gardinene er jeg alene, ingen kan se meg. Verden der ute føles stille. Som dette rommet.

Jeg finner glede i å se min datter smile og le. Jeg blir også litt trist av å tenke på at hun en dag skal få lure på alle de samme tingene. Det å være et barn må være det vakreste vi får oppleve her i livet. Det mest problemfrie av alt. Hva er en regning, hva er et univers? De bare er. Leker og gjemmer seg bak store esker. Noen dager gråter de av et valg som de kan se foran seg. Som regel et materalistisk valg eller en aktivitet. De skal ikke velge hva de skal gjøre hver dag, de skal bare velge den neste leken. De skal ikke velge hvem de skal tilbringe mange år med. I deres tro lever de med oss nærmeste i familien livet ut. Tenk så deilig å løpe rundt og vite det.

Det positive med å ha mange tanker rundt liv og død er når jeg slipper taket på mas. Det blir så uviktig. Jobb liksom. Tenk at man kan gå med angst i kroppen for at man ikke har levert en oppgave. Blekk på papir som kan brennes eller glemmes. Eller en maskin som når som helst kan bli sort eller stjålet. Det blir så uviktig.

Tenk at vi krangler om hvor mange penger vi bruker på byen. Tenk at det finnes mer næring i en shampoflaske enn hva det gjør på tallerkenen til et sultent barn en plass i verden. Enda sykere er det at vi har lekepistoler og at barn kan leke at de dreper hverandre. Har du tenkt på det? Det slo meg, sånn plutselig, for et par år siden.

Jeg vil ikke være trist. Jeg vil ikke være alene. Noen dager setter jeg pris på å ha det litt vondt, for det er vel noe av det sjukeste ved å leve? At jeg kan sitte rett opp og ned i all uviten og motta en beskjed som får kroppen til å vrenge seg. I verste fall kan jeg kaste opp. Det er så rart. At jeg kan få så himmelsk vondt fysisk av noe psykisk. For det er vondt. Magen kan vrenge seg og all fornuft forsvinner fra verden.

Når vi blir triste krymper rommet og kloden vokser. Alle andre har noe og noen, unntatt deg som sitter der alene i mørket.

Jeg har kommet frem til at livet skal deles. Jeg kan gi slipp på alle tingene i et romslig hus mot å elske noen som vil være med meg. Ha den trygge kjærligheten man alltid ser hos en og annen. De som aldri enser frykt for å miste hverandre, de som alltid har den andre. Den følelsen der, ingenting kan erstatte den følelsen.

Jeg merker hvor mye raskere tiden går. Raskere og raskere. Vi bare løper om kapp med tiden og gjør de vanlige tingene om og om igjen. Jeg nekter å bli fanget i nåtidens mønster. Jobbe seg i hjel for å ha arv til barna sine, men ikke gi dem den før de selv har spart opp sin arv til sine barn. Frykten for å bare leve og at vi skal forsvinne ut i evigheten. Evigheten skremmer meg.

Om jeg snakker om det? Nei, jeg kan nevne det. Kjenne på temperaturen. Er det flere som er like sjuke som meg, tenker jeg. Som regel ler man det vekk. Så prater man ikke mer om det. Jeg er stolt av min egen evne til å være glad og utnytte god energi til mer god energi. Jeg vil ikke slippe gode øyeblikk. Vil holde på dem. Så lenge som mulig.

Å høre på musikk. Den låten, akkurat den låten som treffer så godt. Eller den som gir deg muligheten til å drømme deg litt bort. Best er de låtene som gir deg en følelse av å være på toppen av verden. Hvis du går med musikk på ørene i store menneskemengder. Du er blant dem,  men alene i din egen lille boble. De hører ikke tankene dine, de vet ikke hva du føler. Det er din låt og du eier den.

Så er det å reise. Noen vil kalle det å rømme. Jeg driter egentlig i hva vi kaller det. Jeg elsker det. Jeg har ingen aning om hva jeg elsker, men når jeg sitter på et fly alene til en ny plass, så kiler det i magen min. Jeg gleder meg til å se på nye mennesker og oppleve nye miljø. Jeg vil suge til meg så mye av livet som overhodet mulig.

De dagene er gode. De følelsene. Noen ganger sklir de bare litt langt unna.

Hver gang jeg havner i en tankebane hvor det blir så mørkt at magen knyter seg, ender jeg opp i samme konklusjon. Jeg må se mennesker. Jeg må høre dem prate. Jeg må gå ute og jeg må kjenne sol som svir i kinnene, eller regn som plasker i pannen. Det er det som er å leve. Utnytte sansene våre og bare være. Jobb og alt annet er ting vi har puttet på kloden for å ikke gå fra sans og samling. Noen av oss gjør akkurat det uansett.

Le. Gråt. Dans. Spis. Elsk. Lev.

Gjør det for deg selv. Om ikke, gjør det for noen andre. Det er og noe som føles godt, å gjøre noe for noen andre. Uansett hvor vondt det føles at vi en gang skal forlate denne plassen, så er det ikke en dritt som kan forandre på det, så vidt vi vet. Vi må utnytte ressursene vi har fått. Ikke la årene løpe. Stopp tiden, gjør noe du aldri gjør. Kjenn på livet.

Jeg vil bare at noen skal ta meg med i regnet når det blir sånn mørkt på innsiden. Løpe med meg og holde meg i hånden. Og gjør meg en tjeneste. Løp i regnet neste gang det plaskregner. Bare gjør det! Og om du kan rope samtidig, gjør det. Det føles så utrolig deilig.

Jeg vil minne deg på noe som jeg tror vi alle burde tenke på litt oftere. Det handler om kjærlighet til dine nærmeste, altså livet. For det er det livet handler om, kjærlighet. Hvis vi alltid sier hva vi mener og ikke holder noe tilbake, hvis vi slutter å være slemme mot de vi egentlig elsker, for det er vi noen ganger. Hvis vi bruker en større del av ordet kjærlighet, altså ærlighet.

Du kan aldri vite når du mister noen.

Vi skal ikke ta livet for gitt. Vi bekymrer oss for så mye, vi tenker for masse. Vi er egoistiske og grådige. Vi tar livet for gitt. Om ti år, ja da skal livet være akkurat slik som vi har planlagt, skal det ikke?

Men du kan aldri vite når du mister et medmenneske.

Sykdom, uhell, drap, misforståelse, ulykke, naturkrefter. Vi er maur. Vi har ingen krefter som kan gjøre stort mer enn å elske eller å holde en kaffekopp. Den største kraften som finnes er å elske. Det å hate kommer fra å miste noe man elsker, det er jeg sikker på. Eller å ikke nå det, få det.

Hva om et menneske du misliker dør i morgen?

Vi glemmer det. Vi kan ikke styre livet. Vi kan ikke bestemme hvor lenge vi skal leve. Tenk på et menneske du ikke er så glad i. Det er alltid noen man ikke er like glad i som resten. Noen som irriterer deg. Noen som kanskje har vært slem mot deg. Hva om dette mennesker døde akkurat nå. Hva hadde du følt da?

Her er noe å tenke på: Om du klarer å finne minst EN ting du liker ved et hvert menneske du er i kontakt med, så kan du fokusere på akkurat den tingen. For den dagen et menneske dør gjør du ikke annet enn å tenke på hva som faktisk var så fantastisk ved dette mennesket. Alle de dumme tingene blir bagateller og du angrer veldig mye på det du sa, tenkte, eller gjorde. Mest sannsynlig, jeg er overbevist.

Livet blir en dag kortere for hver dag som går. Vi tenker på reisen til sommeren, studiet til høsten, huset til våren, barnet vi skal få om noen år. Ingen av disse tingene, eller de tusenvis av andre tingene, har vi garanti for at vi får oppleve eller se.

I kveld fikk jeg vite at mammaen til en venninne er død. Øyeblikkelig husket jeg henne, meg og min venninne sitte i sofaen og prate da vi var 12 år gamle. Jeg hadde blitt mobbet for noe på skolen og min venninne gledet seg til å at hennes mamma skulle forklare meg noe. Hun overbeviste meg om at denne tingen kom til å gå over og at det ikke kom til å være sånn om noen år. Dette er et øyeblikk jeg ikke kan huske å ha tenkt på noensinne i de senere årene, men det lå i minnet.

Den jenta som for noen dager siden mistet sin mamma, var min beste venn da vi gikk i sjette klasse og noen år oppover. Vi har alltid hatt kontakt i alle år senere. Fulgt med på milepælene i livet og møttes en sjelden gang for å mimre litt. Denne jenta hadde for to måneder siden alt under kontroll, og ingenting kunne forandre på det.

Naturens krefter/ universet, hva enn det er, gjorde nettopp det.

For man kan aldri vite. Man kan aldri være forberedt nok fordi om at vi en sjelden gang får litt tid til å si adjø. Så hvorfor skal vi bruke så masse tid på hat her i verden når vi ikke har tid til det? La oss i alle fall glemme bort alle bagateller. Være ærlige. Om vi har en grunn til å være slem så er jeg sikker på at det kan løses ved å være ærlige.

“Jeg er sint på deg, hvis du sier unnskyld så går det over. Jeg følte meg urettferdig behandlet. I stedet for å prate med deg var jeg slem mot deg.”

For det tror jeg at mange er. Slemme mot dem de egentlig elsker. Av mangel på oppmerksomhet, av å bli såret, av å misforstå. Vi må kommunisere, snakke sammen, fortelle og dele. Noen ganger går det ikke, noen ganger løser det seg ikke. Da kan vi si at vi er enige om å være uenige, så kan vi snu ryggen til hverandre og fortsette livet hver for oss. For vi må ikke like alle, men vi trenger ikke bruke eller få negativ energi fra noen.

Det er en grunn til at det føles godt å bli elsket og at det gjør vondt å bli hatet. Ingenting kan si hva en følelse er ment å være, men en god følelse vil vi ha. Den vonde vil vi kvitte oss med.

Jeg ønsker at vi sammen skal tenke oss om en ekstra gang når vi sier noe stygt til noen, for det kan være det siste du sier til vedkommende. Vi har aldri noen garanti.

Jeg vet hvem som står meg nærmest. Det er bare du som vet hvem som står deg aller nærmest. Men med det vil jeg og at vi skal huske på dem som ikke står like nært, for det er kanskje dem vi ikke tenker like mye over hva vi sier til. Eller hvordan kroppsspråk vi viser. Det er ikke gitt at noen er her i morgen. Ta det som en notis, en huskelapp, et lite slag i magen eller som en påminnelse. Jeg tror det er mange som trenger et lite faktaslag i trynet, ofte. Jeg er ingen unntak. Når du smiler og gjøre noe fint til et menneske, vil dette mennesket gjøre akkurat det samme mot et annet. En god sirkel.

Med dette går alle mine tanker til en jente som sitter i dyp sorg og sjokk. Jeg vet at ingenting i hele verden kan ta bort en sorg som dette. Kun tid og tårer kan gjøre at man etterhvert lever med sorgen. Da kan man ta den frem når man vil sørge, og smile av minner når man husker. Ufattelig vondt å tenke på de som sitter med sorgen. Tiden stopper, men det er helt OK. La alt vente.

Vi er så mange igjen her, som skal elske deg videre.

A

Hvem er dette?

Dette er en jente på 26 år som ikke vet hvilken alder man bytter fra å være jente til å være en kvinne. Må man være gift for at det skal skje, eller er dette en ung kvinne?

Dette mennesket er altså 26 år og bor på Grünerløkka i Oslo. Hun bor alene sammen med sin datter på tre år og noen måneder. Resten av hennes familie holder til i Bodø, Vesterålen og noen søsken bor også i Trondheim hvor hun selv er oppvokst. Akkurat nå studerer hun på Norges Kreative Fagskole, hun er på sitt andre år i journalistikk. Når hun ikke er på skolen jobber hun som fotograf i tillegg til å tviholde på bloggen hun elsker, men sliter å finne nok tid til. Foruten om dette har hun runde på runde gjort sitt for å trene hardt med ekspertise rundt seg. Som gjør at hun igjen må oppdatere igjennom bloggen. For et år siden begynte hun også på et prosjekt med en nettbutikk. Denne ble lansert rett over nyttår.

Denne jenta har vanskelig for å forstå hvor mye hun er i stand til å gjøre og lever trolig i en verden hvor hun har like mange hender som hun har tær.

Denne jenta har opplevd mye. Denne jenta har sett hva alkohol kan gjøre med mennesker og denne jenta er flink til å rømme bort fra virkeligheten for en kveld eller flere når det blir tøft. Denne jenta trodde nesten at alt var over etter januar og februar. En prolapslignende skiveutglidning i korsryggen var varsel på utbrenthet og starten på en kortere depresjon.

Denne jenta har blitt slått i ansiktet og følte at hun fortjente det. Denne jenta har følt at fysisk vold har gitt henne en bedre følelse fordi hun da fikk mer lov til å smile. Denne jenta har 106 grunner til å gråte, men velger å le.

Denne jenta har bagasje. Masse bagasje i hodet og hjertet som hun aldri slipper ut. Et øyeblikk skulle hun gjøre det, men livet kunne smile igjen da smerten gikk over og det nylig var mulig å trene igjen. Denne jenta liker å ha masse å gjøre så hun slipper å tenke. Da hun smilte igjen bestemte hun seg for å på nytt pakke bort bagasjen, det føles jo bedre.

Denne jenta hater medlidenhet og trøst, men elsker nærhet. Denne jenta foretrekker armkroken til en mann som holder kjeft fremfor en jente som spør når man ikke orker å prate.

Denne jenta elsker livet. Hun elsker å være spontan, reise, drikke vin i godt selskap og flørte med gutter. Denne jenta liker å leve i nuet. Hun synes det som er nytt er spennende og det som er gammelt kan bli kjedelig, men så er det også trygt.

Denne jenta er litt kristen i den forstand at hun ikke orker å sette seg inn i noe som helst, men ble født, døpt og konfirmert. Dessuten er det så enkelt å ha en liten tro på noe uten å granske det til det ikke betyr noen ting.

Denne jenta har aldri tatt abort, men sett noen andre gjøre det. Denne jenta har sett et tre måneders gammelt, dødt foster og er selv i mot abort. Om hun selv hadde blitt gravid i dag tror hun allikevel at abort måtte vært løsningen i fare for å miste grepet om livet totalt.

Denne jenta frykter døden og det å bli gammel. Denne jenta er redd for tiden og hater klokken. Noen ganger setter hun seg ned i et stille rom og ser i veggen, hun stopper tiden for å huske på at den ellers stikker av.

Denne jenta hater åpne skapdører og føler en trang for å ha system mesteparten av tiden. Denne jenta elsker å planlegge uken, men hater å planlegge livet.

Denne jenta elsker å danse. Hun gir ofte faen i andre sine meninger. Så lenge det ikke er meningen til noen som står nært. Denne jenta er trofast som venn og som kjæreste, når det er et tema. Denne jenta leter noen ganger etter seg selv, mens andre ganger er det greit å bare være.

Denne jenta elsker å gi gaver. Denne jenta elsker å overraske de som betyr noe for henne og hun gjør alt for å passe på hver og en av de nærmeste, som er nokså mange. Denne jenta elsker å få gaver, men synes det er ubehagelig og få gaver. Denne jenta er ubesluttsom.

Denne jenta lever bare en gang. Hun har enormt mye hun skal rekke over fordi om at hun allerede har gjort en hel del mer enn mange andre. Denne jenta har et iger etter å reise, leve og oppleve. Hun føler at hun må se mer og blir ikke mett.

Denne jenta blir ofte dømt. Kanskje oftest av en kjæreste til en venn. Denne jenta har mange guttevenner som har fått seg kjæreste og i etterkant mislikt henne, uten grunn, vil hun påstå. Denne jenta har opplevd at kjæresten til sin egen venninne blir sjalu når de henger sammen. Har hun dårlig innflytelse på andre?

Denne jenta har blitt sett ned på fordi at hun burde vært lei seg oftere. Denne jenta smiler for masse og ler mer enn mange. Denne jenta prater definitivt for masse!

Denne jenta ønsker ikke å skade noen, ønsker ikke å gi noen mistillitt. Hun vil gjerne stoppe alle borgerkriger og uvennskap, helst adoptere ti unger, men først bli rik og slippe å tenke på økonomien.

Denne jenta snakker altfor masse, som allerede er skrevet. Denne jenta blir noen ganger lei av seg selv. Denne jenta er overalt, eller bare en sjeldent gang oppslukt i TV. Da kan ingen nå henne. Denne jenta ler av konservative mennesker og gjør noen ganger parodier av dem hjemme på stuegulvet. Hun har et sekund medlidenhet for dem som ikke følger drømmene, men orker ikke å bruke mer energi på det. Denne damen, kvinnen, jenta, elsker å føle seg verdsatt, sexy og underholdende. Denne jenta elsker ordaket/faktasetningen: “Du har to ører og en munn”.  Noe hun stadig prøver å få normalisert hos seg selv.

Denne jenta er drit lei av å føle skyld når hun ikke klarer å være der for alle på en gang. Hun tar seg selv i å bli flinkere til å ignorere det hun ikke tjener på i penger eller energi. Denne jenta hater å ha uvenner. Hun er kortsint, men blir veldig sint om det er noen som opptrer urettferdig.

Ellers er denne jenta veldig lik mange andre. Hun synger for full hals hjemme og tror enkelte ganger at hun virkelig er flink til å synge. Denne jenta tok et opptak av seg selv mens hun sang og døde litt inni seg etterpå. Det var trolig helt forferdelig å høre på. Hun synger fremdeles for seg selv.

Denne jenta søker eventyr, og ofte oppmerksomhet. Denne jenta gjemmer seg ofte alene i mørket når det blir for mye oppmerksomhet. Denne jenta har ofte trengt bekreftelse. Denne jenta hater flink pike-syndromet.

Denne jenta er bare et menneske.

Et savn er ingen betegnelse med fasit. Mitt savn kan være vondt på noen timer, mens ditt savn kan ha kjennskap til døden. Vi er alle forskjellige og vi har alle forskjellige grader av savn, som kan gjøre en like vondt.

Det er videre ikke ordet savn jeg vil skrive om. Ikke nå. Nå vil jeg skrive litt om det å være med samfunnets svakeste. Rusmisbrukere.

Jeg har tilbringt halve dagen min i dag, sammen med to fantastiske herrer som ikke lenger fungerer som de en gang gjorde. De er tunge rusmisbrukere, men de har fremdeles en gnist og et hjerte som husker livet og kjenner til gleder.

Jeg er selv et menneske som tenker altfor masse. Jeg analyserer, spekulerer og drar konklusjoner av uante sammenhenger. Det er min største svakhet, for det svekker meg.Veien fra veldig glad og sprudlende til alene og stille, den er ikke lang.

Jeg sitter på bussen og prater med en av disse to herrene. Han forteller meg så ivrig om hans datter. Hun som snart blir nitten år. Han forteller med et tannløst smil og en godt brukt latter. Innlevelsen i fortiden kan tyde på savn av et tidligere liv. Plutselig blir mannen stille. Han ser ut og besvarer mitt spørsmål. Om de snakker sammen? Ja, ja de snakker jo i telefonen. Hun bor ikke her, og besøkene er ikke så hyppige nå som han driver med han gjør.

Han er rusmisbruker.

Vi er tilbake på kontoret og jeg tar farvel med kollegaene mine for dagen. Jeg putter dyster musikk i ørene. Musikk som får meg til å tenke videre over disse timene. Jeg pakker hendene i lomma og trasker bortover Skippergata blant mennesker som nærmest bor ute. Jeg får øye på en ung herre, sikkert på min egen alder. Han er kjekk. Øynene er brune og hviler oppmerksomt på personen som snakker til han. Jeg tenker at han jobber med disse menneskene. Er en de kan støtte seg til. For en fantastisk mann som bruker tiden sin her nede, tenker jeg. Blikket mitt vandrer så nedover kroppen hans. I overgangen fra en brun skinnjakke til bukse får jeg et slag i magen. Buksen er hullete. Det er brennmerker fra sigaretter og skoene har blitt bevart igjennom flere sesonger. Han er en av dem.

Han er en rusmisbruker.

Jeg kjenner meg ikke heldig for at jeg ikke er en av dem. Jeg vet jeg er det. Jeg er heldig. Men der føler jeg meg nesten dum. Litt uforskammet. Jeg som bare kan gå på bussen og deretter gå inn i en nyvasket leilighet å lage middag til en herlig liten datter. Jeg kjenner skam av å savne en mann i livet når jeg allerede har en jente som gir meg gleden i livet. Skal liksom jeg kunne få i pose og sekk mens noen andre var uheldig ved valg av venner en gang i tiden?

Vi kan angre på mye her i livet, men det er ikke mye man ikke får gjort noe med. Jeg kjenner at jeg har hatt flaks som ungdom. Det fantes så mange fester og fristelser over alt.

Jeg kan huske jeg var femten år. Jeg hadde sneket meg ut da de voksne sov. Min venn som jeg dro med var eldre og jeg ble med på en fest hvor alle var voksen. På bordet lå dette pulveret som de pakket i seg. At jeg den gang var så sta og flink at jeg sa nei, det er nesten uforståelig nå. Jeg tenker på de som ikke klarte å si nei i en alder hvor alt i livet ennå var uklart. Hvordan den ene stripen med amfetamin har gitt mersmak. Hvordan mersmaken til slutt ikke har blitt tilfredsstilt mer og hvordan den i ettertid har sørget for å få påfyll. Noe sterkere. Noe nytt. Og til slutt har det endt opp i en hverdag hvor nykter er helvete på jord.

Å se på disse menneskene som jeg for noen månender siden hadde trodd at var helt OK, gjør meg vondt. Bagateller ligger strødd rundt meg og regningsbunken jeg har gruet meg til å ta, blir et luksusproblem. Jeg skal ikke klage, men det kommer jeg jo så klart til å gjøre igjen. For et savn for meg, er ikke det samme for deg. Det er bare viktig å få et slag i magen, med jevne mellomrom. Disse menneskene som er skitten og nesten motbydelige å stå nært. Ja, jeg vet at mange tenker slik. Men de har hjerter som oss, kjærlighet som oss og familie som oss. De fleste. At de har glemt og blitt litt glemt, er ikke til å forandre på. Men en prat med en av oss heldige jævler. Det kan bety mye for en mann eller kvinne uten et nyvasket hjem. Det er fint å huske på. Fem minutter, det har vi.

Snakk med fremmede. Vær litt naiv så lenge solen skinner og se forskjell på tigg og ingen utvei.

Jeg kan høre maskinen min bråke. Du ville nok ikke hørt det om du satt her, men jeg kan høre det. Tørketrommelen romler bak lukket dør og lager en jevn klang av klær med knapper. Det er alt jeg kan høre i tillegg til tastaturet som stadig blir eldre ved mine fingertrykk. Nå er jeg alene igjen.

Øynene mine er røde, og lokkene litt tykkere enn vanlig. Slik de blir når man gråter. Nå ble låsen på ytterdøradøra til forsvarsposisjonen min. Gard – opp. For en time siden holdt jeg rundt henne og sa hadet. Jeg ble stående å følge med da hun bega seg ut på køen igjennom sikkerhetskontrollen. Den var lang og jeg bekymret meg for at hun ikke skulle klare det. Alle disse menneskene. Jeg burde blitt med igjennom. Før dette hadde jeg sjekket inn og sendt kofferten der den skulle.

Da hun har kommet seg litt på vei i køen snur jeg meg og begynner å gå mot utgangen. Jeg tenker på skoene hennes med brodder under. Jeg fortalte at hun sikkert må ta de av. Jakken og vesken, det må igjennom kontrollen. Billetten skal du holde i hånden, sa jeg. Hun spurte om hun måtte ta av seg luen. Jeg sa kanskje.

Jeg setter meg inn i bilen til Trygve som har vært så snill å kjøre oss.

– Oi, dette var rart. Nå følte jeg meg plutselig veldig liten.

Det var alt jeg sa. Så ble jeg sittende å tenke på at det ikke var riktig beskrevet. Jeg klarte ikke helt å finne noen nye ord til å erstatte setningen med heller. Jeg føler meg ikke liten, men lettere. Sånn litt for lett. En følelse av å ha glemt vesken som man alltid har på skulderen.

Hjulene på bilen hadde for lengst begynt å rulle og jeg kjente ikke for å prate. Jeg ble sittende å se ut over landskapet som er tilgjengelig den første biten fra Gardermoen. Det ble så vondt i magen. Jeg kunne kjenne ansiktet trekke seg sammen mot tårer. Hva er det som skjer nå? Skal jeg gråte? Med ett innser jeg at jeg kommer til å savne henne mye mer enn jeg aner.

Skulle dette være siste møte? Jeg skammer meg over den stygge tanken jeg akkurat har tillat meg selv å starte på. En liten forestilling om at dette var siste gang hun kunne reise ned til meg. Tankene får en lys himmel til å bli malplassert. De hører ikke hjemme her så tidlig på dagen.

Etter å ha holdt blikket ut mot naturen lenge har jeg klart å komme meg igjennom en lang stillhet i sinn. Bilen brommer og radioen spiller musikk. Musikk som er mye gladere enn meg. Jeg kjenner en tåre i det høyre øyet som triller utenfor kanten, men den kommer ikke så langt. Så titter jeg ned og vet for sikkert at han ikke kan se dråpen ved øyet mitt. Jeg fomler meg frem på telefonlisten for å ringe.

– Ja, halo?

– Er du der når hun lander? Du husker å være der?

– Ja, hun lander kvart over ti.

– Vær der litt før. Stå ved utgangen når hun kommer. OK?

– Ja. Du må ha takk for all omsorg, Anette.

– Ja…

Jeg legger på røret i den forstand man kan på en iPhone. Nå går det ikke lenger. Magen setter i gang en sammentrekning som ikke kan stoppes. Jeg kan bare sammenligne det ustoppelige med når du må kaste opp, og ikke kan hindre det. Ansiktet bruker alle sine 36 muskler til å starte en tåreproduksjon etterfulgt av hikst. Jeg bryter sammen og tårene fyller øyet slik at jeg ikke ser noen ting lenger. I hodet er det bare en summetone og mitt tynne, lyse klynk igjennom gråt. Ja, det måtte vel komme.

Jeg får en arm strykende over hodet og jeg ber i stillhet om at han ikke skal trekke meg til seg. Så holder han hånden min en stund og jeg slutter etterhvert å gråte. Resten av bilturen sitter jeg stille. I hodet er en udødelig stillhet som jeg ikke vet hvordan jeg skal forstyrre. Det er best å bare være nå. Jeg klarer ikke så mye mer enn det.

Jeg går ut av bilen og takker for meg. Trasker ned mot leiligheten som jeg vet at er tom. Når jeg kommer ut av heisen kan jeg sverge til å kjenne lukten av henne i gangen. En slik lukt som alle vi mennesker har hver for oss. Den kan ikke beskrives, man bare kjenner til den. Vel inne i leiligheten står lysene på. På stuebordet står kaffekoppen hennes med en teskje i. Og tallerkenen.

Noen få brødsmuler vitner til frokosten. Brødskive med hvitost. En osteskive revet i to og fordelt på to halve brødskiver. Hun kunne jo egentlig tatt to osteskiver og hatt mye mer ost på begge. Kaffekoppen er den blå som hun ikke er så glad i. Den velter så lett. Men i morges satte jeg de andre to inn i oppvaskmaskinen før hun og ungen sto opp. Hun hadde ikke noe valg, hun måtte ha koppen som velter lettere enn de andre. Jeg er sikker på at hun og var redd for å velte den. Hysterisk som jeg er på det dumme, lyse interiøret.

Nå har hun dratt. Etter å ha delt all min tid til overs i mange uker. Jeg kommer til å merke henne i enda en god stund. Ja, kjøleskapet er jo fylt opp til randen. Alle slags pålegg som jeg selv aldri kjøper. Det er foreldre som gjør sånt. En så voksen forelder har jeg ikke blitt helt ennå.

Jeg savner henne allerede. Hvem skal nå dobbelsjekke at også jeg har ullundertøy på? At jeg husker på lue og votter når jeg løper ut døra? At ungen ikke dusjer et sekund lenger enn kroppen trenger og at det ikke er farlig trekk i leiligheten? Hvem skal nå pakke på meg teppet og behandle meg som et barn når jeg er sliten og vil se TV? Det er heller ingen som står ved verandadøra og ser på himmelen. Ingen som spekulerer i om det blir snø eller sludd. Ingen vurderer skovalget mitt i lange baner og det er heller ingen som husker at det mangler melk før dagen er over.

I dag måtte jeg gjøre noe jeg har gruet meg til lenge. Jeg sa adjø til min gode venn, Nissan Leaf. Jeg kalte han bare Leaférn. I løpet av to måneder har jeg lært meg å elske denne bilen. Jeg forbanner mine tidligere fordommer mot EL-biler. Tenkte at de var treige. At de ikke holdt mål. At en EL-bil kom til å sinke meg eller gjøre hverdagen tyngre. På det verste tenkte jeg at det skulle være flaut å kjøre en EL-bil. Unnskyld, jeg skammer meg. 

Kjære, Leaf. Hør på meg nå. Jeg vet at det kommer litt brått på, det er bare noen timer siden du spilte favorittmusikken min med en lyd man ikke kan klage på. Du er en fryd å henge med, og jeg er faktisk stolt av å bli sett i ditt selskap.

Du har vært en klippe i livet mitt den siste tiden. Jeg har ikke brukt en krone på bensin, fordi du går på strøm. Ladestasjonen rett ved leiligheten har vært der når vi har trengt den. Du lar meg parkere gratis på alle offentlige parkeringsplasser, og det beste av alt, vi kan kjøre i kollektivtrafikken.

Husker du da vi hadde dårlig tid her om dagen? Jeg var sikker på at vi ikke skulle rekke avtalen vår og du lo av meg. Jeg ble litt irritert, men da vi nådde trafikk-korken skjønte jeg hva du mente. Vi bare kjørte forbi den. De andre bilistene så på oss sjokkerte der de sto i den endeløse køen. Jeg skal aldri glemme den dagen. Vi fyrte opp musikken og ga litt ekstra gass. Da vi nærmet oss en fotoboks sa du i fra til meg, og jeg slapp å få en bot. Takk.

Jeg vil og takke for den fantastiske plassen du har på innsiden. Det er innsiden som teller, sier man. Det er sant. Nå er du jo like vakker som på utsiden og, men komforten din er ikke til å overse. Når du rygger viser du meg et klart videobilde fra baksiden, det er betryggende. Ved en enkel knapp kan jeg se en oversikt over alle ladestasjonene i byen og du guider meg raskt til den nærmeste. I den kaldeste tiden har du i løpet av kort tid varmet hendene mine med rattet. Jeg trodde aldri at jeg kunne bli varmere av å holde deg enn å ha vottene på, men du motbeviste det og. Tenk at jeg kan ha en dialog med deg fra stua mi. Jeg sier fra til deg når jeg er på vei, og du varmer deg opp før jeg kommer.

Barnevennlig er du og. Det er stor plass i baksetet. Jeg har fremdeles til gode å se en bil som tar så godt i mot et barnesete. Og i bagasjerommet har du plass til mer enn hva jeg får drasset med meg. Du er unik.

Og jeg har kanskje aldri sagt dette. Men første gang jeg så deg, så trodde jeg ikke at du var en EL-bil. Ikke ta det feil opp, det er et kompliment. Du er så stor og sterk, og du har aldri fått meg til å føle meg treig. Du er raskere enn veldig mange andre, og det holder evig nok for meg. Jeg visste ikke at vi skulle få to nye måneder sammen, helt sånn uten videre.

Sammen har vi gjort noe for miljøet. Jeg vil ikke at det skal ende nå, det sårer meg. Jeg vil jobbe for at vi får mer tid sammen, det lover jeg!

Klem fra din trofaste sjåfør, meg.

Ingen har betalt meg for å skrive dette innlegget, det kommer rett fra hjertet.

Forventninger
Det er ikke lett å vedlikeholde alle kommunikasjonstråder rundt om, hele tiden. Jo større vennekrets, bekjentskap og nettverk man har, jo vanskeligere blir det. Det er i grunn umulig å tilfredstille alle. Når man i tillegg har for høye forventninger til seg selv, er det umulig å blir fornøyd. Hvis man tror at man skal klare å være på topp innenfor flere områder, men ikke når opp, da blir man skuffet av seg selv. Og hvis man ikke når opp, men fremdeles tror det, er det nesten som et sjokk når man finner ut av det.

Det verste er at jeg fremdeles tror at jeg kunne klart det, men da måtte jeg ha ofret å være en stabil mamma. Det er selvfølgelig ikke et valg jeg kunne tatt. I stedet for å skrive et innlegg når ting er som verst, skal jeg prøve nå som dagen er ung, og munnen kun har prestert smil.

Å starte på null
Jo flere dager jeg er borte fra bloggen, jo vanskeligere blir det å starte på et nytt innlegg. Tre dager på rad har jeg tatt frem maskinen, men kjent en slags presentasjonsangst og pakket den vekk igjen. Jeg har de siste ukene måtte innse en hel rekke elementer i livet mitt. Jeg har for eksempel innrømmet at det er jævlig hardt å bo alene i Oslo uten å føle at man har noen røtter rundt seg. Ikke alltid, men noen ganger. Spesielt når man ikke føler seg vel og nekter å ta opp en kommunikasjonstråd med noen. Jeg har skjønt at jeg ikke kan forvente at de “nærmeste” skal forstå hva jeg går igjennom. Jeg har kjent på det å være rotløs, det er slik det føles.

Forleden kveld så jeg meg selv i speilet, og kunne ikke gjenkjenne meg selv under et hovent og rødt ansikt. Ikke ville jeg gå ut døren for å trekke luft, ikke ville jeg snakke med noen. Alle apparater med lyd var av og leiligheten var mørk. Det er som et mørke som setter meg i lås. Et mørke som fanger meg i et trangt rom, med menneskeligheten milevis unna. Det må virke helt absurd, men når jeg er der kan jeg ikke tro at jeg skal smile igjen den neste dagen. Jeg visste ikke hva utbrent var for noe, men jeg har skjønt at det ikke går over etter ett døgn eller to med hvile. Dette sitter langt inne og det går løs på psyken min, som på kroppen.

Livet og presentasjonen
Tankene rundt livet og meningen med alt spiller seg igjennom rommet som et ekko. Hver gang jeg finner en omvei for å svare på spørsmålene kommer de tilbake med enda mer kraft. Dette er så klart når mørket har fanget meg, og ikke tro jeg ikke verdsetter hva jeg ellers har skapt i livet mitt. Jeg har bare store problemer med å være tilfreds med min egen prestasjon. Store deler av livet mitt har jeg ikke følt at jeg når frem eller at jeg har vært flink nok. At jeg må strekke meg lenger, jobbe hardere, prestere bedre. At kroppen kan stoppe og nekte å bli med videre, får man ingen advarsel om. Det bare skjer. En dag klarer du ikke å komme deg opp av sengen, plutselig har du ligget der i over to uker.

Korsryggen og dens svik
Jeg har opplever et skritt frem og to tilbake. Så opplever jeg to skritt frem og ett tilbake. Det går riktig vei, men jeg må passe på å lytte til kroppen. Som jeg har blitt fortalt en million ganger og alltid gitt en lang f… i. Nå betaler jeg for det også. I dag skal jeg ha min første trening på lenge. Vi skal starte forsiktig og jeg får veiledning hele veien. Jeg gleder meg litt til å få kroppen min i bevegelsen, på samme tid som jeg gruer meg til å forlate stillheten og tryggheten i hjemmet. Underllig er det at jeg har fått vite hvor mye sammenheng psyke har med ryggen. Den siste tiden har jeg jo pratet med mennesker som vet hva de snakker om.

Hjernen og dens svik
Jeg fungerer best i høyt tempo. Jeg fungerer når jeg har mange gjøremål. Når jeg kan løpe fra et møte til et annet og bevise for meg selv at jeg har stålkontroll. Når jeg kan være kreativ og skape noe som ikke var der før jeg kom. “Jeg lagde den, fantastisk, jeg har gjort noe nytt”. Jeg har der i mot aldri vært flink til å være alene. Å nyte stillheten. Ikke bare det å være alene i et rom, men å skru av alt rundt om og være alene. Ikke med noen elektroniske duppeditter. Nå er det akkurat det jeg har gjort. Sittet i mørket for meg selv uten å ha krefter til å en gang se på TV. Øynene sier stopp og energien vet ikke hvor den vil hvile. De kveldene jeg får sove tidlig er jeg lykkelig. Stillhet og spillerom for tankene drar meg i positive retninger, men det negative overvinner det hele. Tydeligvis.

Tilståelsen
Jeg har innsett, noe jeg egentlig har visst i mange, mange år. Jeg trenger profesjonell hjelp. Jeg må prate med noen som kan takle alt jeg har på innsiden og jeg må dra opp gamle minner jeg har fortrengt. I mange år har jeg trodd at jeg selv skulle klare å ha kontroll over meg selv og det jeg gjemmer. Nå har jeg kommet til veiens ende. Jeg begynner å forstå at livets gang ikke har vært som den burde. Det er jo klart at når en seks år gammel jente blir revet vekk fra sin mor, som hun har levd med hele sitt liv, får en slags traumer. I den overgangen var det nok masse som skjedde som jeg aldri har forstått, men oversett. Mye har skjedd før den tid og etter den tid. Det forklarer også min rebelle oppførsel som tenåring. Og når det sies, skal jeg si det igjen. Jeg savner mammaen min og jeg drømmer fremdeles om at det ikke er sant. Jeg synes det suger skikkelig at jeg må ha klart meg uten henne og jeg blir sint for at det er akkurat meg som ble valgt til å leve uten en mamma. Jeg gruer meg til å prate om det, på samme tid som jeg gleder meg litt. Jeg gleder meg fordi at jeg forventer å bli meg selv igjen. Få tilbake smilet, energien og optimisten i meg.

Reisingen
Og grunnen til at jeg elsker å reise rundt i verden er jo for å oppleve, men og finne nye meninger i livet. Som oftest reiser jeg når det er som verst. Da reiser jeg med problemene i hælene mine. En plass på veien klarer jeg å riste dem av meg og flykte. Så opplever jeg. Så blir jeg inspirert og bergtatt av hvor vakker verden er. Når jeg kommer hjem er jeg ny, og problemene bruker mye lenger tid på å ta meg igjen. De kommer jo tilbake, så klart. De er mine og ingen kan stjele dem.

Ærligheten
Mange vil mene at jeg er spinn vill som skriver til universet om dette (jeg er ikke helt gal, men Internett er faktisk i universet. Jo, det er det!). Hva jeg vil oppnå med å skrive om det, er nok flere ting. Jeg orker ikke prate med hvem som helst, men jeg er god på å skrive. Jeg er i mot å holde ting så hemmelig at man lever i en tro om at man er alene og sinnsyk. Jeg vet mange andre sliter, og jeg har selv kommet til et punkt hvor jeg må ta oppgjør med meg selv. Dere som har fulgt meg lenge, “kjenner” meg, vil jeg påstå. I alle fall en god del av meg.  Å få hjelp er ikke dumt, men å holde kjeft er dumt. Jeg tenker som så at verden har så mange hemmeligheter i skam som vi kunne vært foruten. Tenk på hvor mange mennesker vi vet andre sliter, men så holder man kjeft i frykt for å få mistillitt til vedkommende? Noen foreldre takler for eksempel ikke rollen så bra, og du som venn tør kanskje ikke “sladre” i frykt for å miste din venn. Vel, jeg må si at den vennen kommer tilbake når den vennen har innsett sine feil og tatt et oppgjør. Om ikke, er det ikke en venn å samle på. Barn skal være trygge i hjemmet sitt og er det noe jeg blir provosert av så er det de vennene som sitter på sidelinjen og ser at noe ikke er som det skal, uten å gjøre en dritt. Nå havner jeg nesten ut av kontekst her, om det kan formuleres slik. Men som sagt, det provoserer meg. På lik linje holder man kjeft når man selv sliter. Jeg kommer så klart ikke til å brette ut mine livs problemer, hemmeligheter og alle de tingene jeg uten grunn skammer meg over. Men jeg kan være ærlig å si:

– Hei, jeg sliter. Nå skal jeg få hjelp til å komme meg på beina igjen.

I tide
Og jeg kunne sett det før, men gjorde det ikke. Jeg kunne og ventet lenger, men det gjør jeg heller ikke. Jeg skjønner nå at jeg ikke er meg selv og at det er mye rot som må ryddes i. Nå gjør jeg det, for jeg savner å være hel ved. Kanskje jeg angrer på å ha skrevet dette, mest sannsynlig ikke. Å være personlig i bloggen er nok det som har reddet meg mye. Å la noen vite omstendighetene, men ikke situasjonen.

Anette