Det jeg selv har lært etter å ha lest mye forskjellig og opplevd en del av det vi kaller trassalder, er at vi praktisk talt klarer å skape den helt fint selv. Mitt lilleregnestykke vil konkludere med at
trass = stress
Det vi kaller for trassalderen kommer som regel når barn vil vise oss at de kan selv. De vil vise oss hvor selvstendige og kompetente de faktisk er. Dette kan virke som et litt lengre videoklipp uten mye action, men jeg lover deg at om jeg nå hadde tatt over ansvaret for påkledning og sagt hvilken sokker hun skal ha på seg, så hadde vi hatt et prakteksemplar av en unge i “trassalderen”.
Denne uken her har jeg fokuser ekstra masse på datteren min, og hvordan vi gjør ting sammen her hjemme. Jeg har lært meg at når jeg tar meg tid og viser henne tillit, så blomstrer hun av stolthet.
Om morgenen når jeg vet at tiden begynner å bli knapp, har jeg sagt at hun skal gå å ta på seg skoene mens jeg f.eks står og gjør ferdig matpakken. Noe jeg for såvidt prøver å gjøre kvelden i forveien også. Mens jeg tutler med mitt, tar hun på seg skoene og kommer stolt imot meg for å vise at hun er ferdig. Deretter får hun ta på seg lue og skjer, også øar jeg henne prøve meg jakken helt til hun selv skjønner at hun trenger hjelp.
– Mamma! Hjelpe meg!
Akkurat det er det hun sier. Da smiler jeg til henne, og hjelper henne. Noen ganger sier hun takk også. Bare med å la henne prøve selv og få en sjanse til det, har jeg gitt rom for at hun selv kan be om hjelp. Jeg skjønner jo at der finnes tilfeller der man rett og slett ikke har mulighet til dette. Men i det store løp skal man som oftest klare det. Hvis det ikke går, forklarer jeg til henne hvorfor, også forteller jeg henne om noe av det vi skal gjøre iløpet av dagen. Da tenker hun på det isteden utenat jeg på noen måte har lurt henne.
Hver dag denne uken, har hun valgt ut alle klærne sine selv, og kledd på seg det meste. Strømpebukse tar hun på fotene, også ber hun om hjelp til å dra den helt på. Dagens klær var lilla. Lilla strømper, sokker, kjole, jakke, skjerf, lue…! Total match (må tilføye at vi skiftet en bleie etter klippet, og da valgte hun lilla strømper og sokker etterpå). Er ikke alltid like heldig der, men det er fullt lov. Hun har begynt å vise stor interesse for klærne sine roter masse i sin egen klesskuffe hvor hun prøver klær. Når hun ombestemmer seg legger hun det som oftest tilbake og henter noe nytt. Plutselig ble det gøy å rydde. Fordi jeg ga henne ansvaret.
Jeg har lært mye av henne denne uken.
Tweet
Fint å lese bloggen din – mange ting du sier er jeg enig i – flere ting blir nok en “eye-opener” for min del =) Takker for det! =)) Det er fint at man kan ta seg tid om morgenen å bare ha full fokus på barna i stedet for på klokka! Følte forresten det nesten som jeg heiet på Tina Odine – at hun skulle virkelig klare å ta på seg sokkene sine! Hehe! God helg til dere! =)
Hei, Mailin Marie. Så gøy
Takk for at du leser bloggen min 
Jeg satt slik selv i hodet mitt, og heiet på henne 
Som førskolelærer og pedagogisk leder, er det du har skrevet her helt nydelig. Videoen også. Selvstendighet er så viktig, og gjør hverdagen i barnehagen så mye enklere for den lille jenta di. Bra jobba av mor og barn
Takk, Helene. Så hyggelig å høre
jeg prøver å gjøre slik at hverdagen moro og trivelig.
Hei
Jeg er enig i mye du skriver, men mener trassalderen består av mer enn stress som du skriver. Vi har ei jente på snart tre, og hun har det siste halve året vært veldig “trassete”. Her gjør vi mye av det du skriver og lar henne være selvstendig, gjøre egne valg, og ikke minst gi henne tid. Vår jente er veldig opptatt av at hun kan si nei nå, og velge selv, at det blir et problem for henne hvis vi gir henne for mange valg. I motsetning av hva mange tror, mener flere barnepedagoger at barn ikke liker ansvar, men de liker medbestemelse og påvirkning. Unger kan faktisk bli usikre av å bestemme for mye, for det skaper faktisk stress, og de kan føle skyld hvis noe ikke går som planlagt. Hvis vi spiser frokost her i huset, og jenta vår velger pålegg….så spør vi hva hun vil ha på skiven og hun får velge i kjøleskapet. Hun velger foreksempel leverpostei, vi dobbelsjekker at det er det hu vil ha og smører skiven. Når skiven er ferdig, ombestemmer hun seg og skal ha noe annet, Da sier vi nei at hun har sagt leverpostei. Og da er “trassen” i gang med hyling og skriking, rulling på gulvet osv. Hun vett dette er svaret hun får når hun ombestemmer seg, men det skjer fremdeles MANGE ganger til dagen, og det kan gjelde de utroligste ting. Det har bedret seg, men dette mener jeg er et trass på et annet stadiet enn du beskriver. Vi kan ikke, og det er ikke faglig korrekt, og la ungene ta totalt styringen i slike tilfeller. Jeg jobber som førskolelærer og har selv lest Jesper Juul bøkene. Noe er jeg enig i, noe ikke. Tenk deg selv om du skulle hatt den samme tiden, til å gjøre det du gjør hver morgen med tre unger. Vi har barn på 2,3 og 4 år. Da sier det seg selv at noen grenser må vi ha, og de er faste. Ungene kjenner grensene, men at de vil teste sin evne til å bestemme, protestere, være selvstendige osv er jo selvfølgelig normalt
Jeg er helt enig i at der må være rutiner og grenser også. Hun vill f.eks nettopp ha rosiner, men jeg ville at hun skulle spise først. Jeg spurte om hun ville ha leverpostei på. Hun sa nei. Så sa jeg prim. Hun sa nei. Så spurte jeg tre ganger, da sa hun prim
Er gøy når man finner ut hva om funker 
Jeg er også førskolelærer og pedagogisk leder i barnehage, og jeg må bare få skryte av deg
Du er en omsorgsfull, kjærlig og faglig oppdatert mor 
Skulle ønske flere mødre var som deg 
stå på, og jeg håper du fortsetter med slike innlegg 
Takk, Lene. Utrolig gøy å lese dette
God lørdag!!
Åååå jeg er så enig, så enig! Jeg er førskolelærer i tillegg til å være mamma selv og det er så godt å se at foreldre lar barna prøve selv! Det er godt å se at barna lærer seg å bli mer selvstendige! Bra jobbet!
Takk
Utrolig inspirerende å lese/se sånne innlegg! Du er en flink mamma!
Er helt enig med deg. 3-årstrasset er nok noe anderledes, har lest (Jesper Juul tror jeg), at det består litt i at barnet har sett for seg hvordan ting skal være, og når ting ikke er slik, blir de frustrerte fordi de ikke klarer å utrykke hva de hadde tenkt, og at ting ikke ble som de ville. F.eks med et barn som står opp, tenker at de skal spise frokost med juice til, også har de fått melk i koppen. Det kan visst være nok. Eller at de ville ha på seg noe bestemt men ikke klarer å forklare hva som er “problemet”.
Vi jobber med 1-årstrasset her, som visstnok er “gjøre alt som ikke er lov og bli hysterisk når det ikke er greit”, som f.eks stå oppå spisebordet og dra i lysekrona
Takk for fin blogg, ønsker meg fler innlegg om/med Tina Odine, hun er nydelig!
Takk for hyggelig tilbakemelding, Birgitte. Ser for meg ettåringen oppe i lysekrona jeg nå! Haha
Ja der hengern fint;P
Haha
Det høres ut som en helt fantastisk måte å løse problemene (før de blir problemer) på!
Det kan i alle fall ikke være noe feil med det =) Har ikke barn selv, men elsker de jo, selvfølgelig 
Klem fra Lizbeth Osnes – Behind the scenes.. Bloggen handler om min glade hverdag med mote, skjønnhet, fest, shopping, vennskap, tanker, meninger, kjærlighet, bloggtips, bokomtaler, tips i livet generelt – og den psykiske lidelsen Anorexia Nervosa. Lizbethosnes.com
clever mum !
Thanks!
Hihi, må le litt når jeg ser den videoen. Akkurat sånn er det her også. Sofie er to og et halvt. Og det er faktisk mye bedre (for dem som ikke tror det) å ta seg tid til å stå å se på at jenta di bruker fire minutter på å kle på seg sokkene uten å ville ha hjelp, enn at du skal tvinge på henne hjelpa. Da ender det somregel med at du drar ut døra med en hylende unge under armen fordi tiden har løpt fra deg og vel så det. Og DET blir man faktisk mer stressa av, enn å ta seg tiden til å la dem gjøre det selv. Som du sier, som oftest ser dem selv om dem faktisk trenger hjelp likevel.
Fint å høre fler som har oppdaget det
Å, helt enig! Vi sliter veldig for tiden. Plutselig, iløpet av få dager, har Levi virkelig forandret humøret sitt. Men det som er rart er at han helt uprovosert blir sint. Og hvis vi da sier “nei” så er vi ille ute. Han skriker og HYLER alt han klarer. Skal ikke sitte med bordet og spise, skal ikke bade, skal ikke kle på seg, skal ikke kose, skal ikke NOE! Han er grei å legge da, heldigvis. Og vi får han til å spise med bordet, til slutt. Det er bare så utrolig slitsomt…. Vi vet rett og slett ikke hva vi skal gjøre. Nå har han vært syk de siste dagene da, så muligens det spiller litt inn. I tillegg bor vi midlertidig hos kusinen til samboer fordi vi pusser opp badet. Vi prøver å være tålmodig, la han få uttrykke seg, vise at vi forstår. Men samtidig kan vi ikke gi han lov til ALT han vil (som å spise sjokolade isteden for middag, kaste mobil på gulvet, slå og bite osv). Han blir helt rabiat og dette er så utrolig uvant for oss! Han har alltid vært supersnill… Men hallo, det er nok en fase og jeg tror det ivl bli bedre når vi endelig kommer tilbake til leiligheten vår og rutinene blir litt mer normale..
Fint innlegg!
Hei, Benedicte. Jeg har også vært borti det der. Fant ut at jeg ikke ga henne nok oppmerksomhet. Altså.. leke sammen isteden for å bare sette frem lekene. Mange småting som jeg innbilte meg at jeg jeg gjorde ‘riktig’. Når hun blir rabiat for noe som ikke er noen grunn til, velger jeg og overse henne etter at jeg noen ganger har spurt hva som er galt. Da går det over. Om det er noe hun ikke får, sier jeg hvorfor, og prøver å vise henne noe annet som er greit. Men det er frustrerende når man absolutt ikke skjønner hva som er galt. De er så kompetente disse små, at om du krangler eller diskuterer med barnefar, er det nok. Om du bare er irritert uten at du sier noe, så ser barnet det og ‘kopierer’ det du gjør. Ergo, det du føler på innsiden, er det barnet ditt viser.
Ja, det er noe å tenke på. Synes det er skremmende hvordan det stemmer. Klem
Så herlig innlegg
Blir glad av å lese dette og se videoen 
Du er så flink med henne! Inspirerende! 
Takk, Lise
Jaja… reagerer med skepsis på alle disse pedagogene som mener dette (filmen) er riktig??!! Jeg er selv utdannet pedagog (adjunkt) og er mamma til to jenter på 2 og 4 år. De får selvfølgelig av og til lov å bestemme ting. Eks. 4- åringen har en dag i uka som ho kan bestemme middagen (fra en meny, så det ikke bare blir pølser). De bestemmer hva de skal leke med, hvilken bok vi skal leke ol. Jeg bestemmer klær, pålegg på brødskiven, møbler ol. på rommene og aktiviteter vi skal, eks. fisketur, badetur, skitur osv… Dette fungerer veldig bra hos oss. Tror barn kan bli stresset av for mange valg. Hvis man smører brødskivene klare, med litt agurk og tomat – så spiser de!! Hvis klærne blir lagt fram, tar de det på, uten å stille spørsmål
Jeg er en tydelig forelder, med tydelige grenser. Og ønsker ikke barn som “vet og kan alt” i tidlig barnealder… og som bestemmer selv.