Vipassana, Hyrox og Spania

For et lite øyeblikk siden følte jeg at min verden stoppet litt opp. Med et øyeblikk mener jeg ikke i dag, men kanskje for et par måneder siden. Jeg hadde følt det en stund – at livet stoppet litt, at det ikke var mer, at … jeg visnet på et vis. Hva nå, på en måte? Det jeg nesten ikke vil skrive med blekk på papir (tastatur på Internett), er hvor mørkt det ble innimellom. Med mye livserfaring og mange bragder rundt det å befri seg selv både det ene og det andre, er det hardt å innse at man plutselig står litt med gjørme opp til knærne nok en gang og føler at man synker i stedet for å gå noen steder. Ikke fremover, heller ikke bakover.

For noen måneder siden hadde jeg ei venninne på tråden. Jeg fortalte hvor mørkt alt virket og at det føltes ut som at jeg var ferdig å finne på nye eventyr. Det føltes ut som at hele «Anette» var litt over. Hun nevnte at hun fikk intravenøst med jern og mente at det kunne være lavt jern som ga meg symptomer på depresjon. Hun  sa noe om når nivåene hennes på ferritin ble så lave at hun ikke fungerte. Jeg stusset litt på mine egne nivå, for de var jo bare halvparten av hennes igjen. Hun ble helt sjokkert da jeg nevnte det. Kunne det hele løses ved å få intravenøst med jern? Jeg gjør mange andre ting som er bra for meg, misforstå meg rett – jeg trener, spiser, sover, drømmer og mediterer. . Men det var altså et mørke der som jeg ikke følte passet inn. Jeg fikk intravenøst, og det gikk én måned, som de sier, før man er på det mest optimale. Og jeg føler meg bedre enn på … mange år? Jeg har liksom alltid vært lav på jern og bare godtatt at jeg for evig prøver å fylle disse lagrene, uten å forstå hvor mye lavt jern faktisk påvirket meg.

Hvorfor nevne dette? Fordi det er så mangt som kan dra oss ned. For mye sukker, for lite søvn, mangel på D-vitamin, mangel på jern, for mye sosiale medier og ytre påvirkning, eller rett og slett bare enormt masse dårlig mat. Kroppen vår er helt fantastisk og vi trenger bare lytte til den og følge med. Det er meningen at vi skal føle oss bra, og hvis vi ikke gjør det er det en årsak til det. Vi kan dynke ned symtomene med mye forskjellige medikamenter, mer påfyll, fest og hve enn, men det er årsaken vi må lete etter for å endre ting ordentlig til det bedre.


Foto: Marika Mørkestøl

Hyrox

Det er noe vakkert med å ha dette ønsket om eventyr inni seg, og det er noe dystert ved det når man føler at eventyret stopper å gi. Jeg innså at jeg trengte en utfordring i livet, og helt fra det blå dukket denne Hyrox-utfordringen opp (jeg skal utdype snart). En venninne nevnte at hun skulle konkurrere i dette, jeg hørte litt hva det var, hun utfordret meg til å være med, jeg meldte meg opp uten å ha satt meg noe dypere inn i de ulike øvelsene som skal til.

Plutselig skal jeg altså konkurrere 2. november i Polen i Hyrox. I Hyrox Women Open må deltakerne gjennom åtte runder med 1 km løping (mellom hver av øvelsene jeg nå ramser opp), etterfulgt av 1000 m SkiErg, 4×12,5 m sled push (102 kg), 4×12,5 m sled pull (78 kg), 80 meter burpee broad jumps, 1000 m roing, 200 meter kettlebell farmers carry (2×16 kg), 100 meter sandbag lunges (10 kg) og 75 wall balls (4 kg)​.

Helt ellevilt hva jeg har meldt meg opp på – men poenget er at noe våknet i meg. Noe jeg kjente på da jeg i 2015 stilte i fitness mot alle odds. Det var ikke mange rundt meg som hadde tro på at jeg kunne klare det, og jeg følte jeg måtte bevise noe, særlig ovenfor meg selv. Å fullføre noe. Å komme til en målstrek. Nå kjenner jeg det dyret i meg igjen. Og jeg vet helt ærlig ikke om jeg kommer til å klare det, på samme måte som jeg ikke visste om jeg ville klare å stille i fitness på tre måneder. Denne gangen hadde jeg under fire måneder fra jeg startet treningen. Det er nå 3,5 måneder igjen. Og i tillegg skal jeg straks inn på Vipassana og blir uten trening i 14 dager. Men jeg føler at jeg lever igjen, på mange måter, og det er deilig. Det minner meg på at vi trenger noe å se frem til, selv om målet i hverdagen er å være til stede i enhver ting vi gjør her og nå … for når målet er nådd, er reisen over. Det er veien dit, de tingene vi føler på akkurat nå, som er spennende. Prosessen.

Vipassana I 2018 var jeg på min første retreat. Jeg postet noen poster etterpå for å oppsummere hvordan det føltes. Etterfulgt av et dikt få kunne relatere til. I 2019 dro jeg igjen, og fikk en helt annen opplevelse enn første gang. Hver opplevelse er unik, og disse retreatene tar meg så dypt i meg selv at ingenting kan måles. Jeg skulle tilbake i 2020, men vi alle vet hva som skjedde med planene våre da. Korona spiste dem opp sammen med noen år av livene våre.

Nå er tiden inne, jeg skal tilbake. Og jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg. Kort oppsummert er Vipassana en 10-dagers retreat i stillhet. Man har ikke lov til å prate eller ha øyekontakt med noen. Det er ikke lov til å skrive eller lese. Mobilen må leveres inn, man kan ikke ha noe digitalt tilgjengelig, og man blir skånet fra omverdenen og alle inntrykk. Tiden stopper bokstavelig talt opp, og man må kjenne på alt som dukker opp fra dypet i en selv. Hver dag mediterer vi 10 timer totalt. Og når det hele er over, har jeg meditert i 100 timer.

Jeg vet det blir tøft. Det blir smertefullt når man tenker på hvor lang tid som er igjen, og det kan bli uutholdelig. Det eneste man kan gjøre for å bli fri fra den smerten, er å være til stede. Slippe tankene om tid og bare være i seg selv. Og da kommer smerten fra alt som er undertrykt i en hverdag hvor vi ikke kjenner nok etter.

Jeg er spent på hvordan denne opplevelsen blir, og jeg har bestemt meg for å dele opplevelsen med deg som ønsker å høre på, i et gratis webinar dagen etter at jeg er ferdig. Du kan registrere deg her om du vil bli med med live.

Spania

Det er nesten dumt å nevne det, siden det akkurat nå ser ut som at det ikke blir noe av, men jeg vil gjøre det likevel. Vi søkte på skole i Spania tidligere i år, og jentungen har kommet inn. Alt er tilrettelagt for å dra, men samtidig er hun i en alder nå hvor valget er tyngre å ta i forhold til venner og miljø. Likevel har vi sammen sett på muligheter og tatt den helt ut. Det vil si sjekket at jeg kan leie ut leiligheten vi bor i, at vi har et sted å bo, at hunden kan være med, at vi har bil der nede.. alt. Og jeg vil vel med dette minne om hva som er mulig. Vi reiste til Bali ett år (2021), og vi kommer alltid til å huske det eventyret. Og nå har vi en mulighet igjen, selv om det kan se ut som vi blir værende i alle fall et år til.

Livet kan endre seg så raskt, og vi må huske at ikke alt er fikset for alltid selv om noe er fikset for en stund. Livet er en evig prosess, og det er hva vi fokuserer på i dag som er viktig. Spiser vi noe som er godt for sjelen? Er vi i bevegelse? Lever vi? Om ikke, kanskje vi kan planlegge å gjøre det i morgen? Å være proaktiv er nøkkelen til et godt liv. Når livet butter imot, la oss se hva det kan lære oss og hva det er som gjør at det butter imot. Ikke bare dekke over med støy som gjør at vi ikke kjenner hva som koker i oss, for det som koker, det koker over en dag.

Til slutt, en liten påminnelse om hvor viktig det er å prosessere det som er i oss: Alle valg vi tar i livet, blir tatt som et resultat av alt som koker under overflaten. Desto mer du prosesserer og kjøler ned dette bulderet, desto klarere valg tar du i livet. Og noe som ikke er prosessert ligger der, selv om det skjedde i går eller for fem år siden. Helt til du tør å kjenne på det og anerkjenne at det er der, vil det være med på å ubevisst påvirke valgene du tar for deg selv.

To dager til retreat. Håper jeg ser deg ‘på den andre siden’.

Klem Anette-Marie

 

Meningen med livet

«Føler du noen ganger at du er ment til å bli noe stort? At du har en helt egen verdi her i verden og at det er meningen at du skal bli noe stort?». Klassekameraten min Roy på IKT-driftsfag spurte meg om dette. Jeg var 18 år. Jeg følte det var som at han så meg på ekte da han spurte om det, som om at han var som meg. Jeg husker det så klart. Vi sto i gangen utenfor klasserommet. Og her, på flyet hjem fra Berlin, sitter jeg og ser ut som skyfri himmel over skyene, mens jeg tenker på dette.

Hvorfor husker man noe mer enn noe annet? Det var ikke bare dette jeg husker fra samtalen. Jeg husker også at han sa «jeg tror det er noe alle føler, at vi er ment for noe unikt og stort her i livet.» Og er det ikke det? Sånn innerst inn, ønsker vi ikke bare å ekspandere oss, utvide oss, føle meg, ta det inn, alt sammen?

Vi er en del av noe større, uforklarlig, mystisk og uendelig. Og jeg tror en del av oss alltid lengter etter å ha den kontakten med oss selv. Hverdagen og påfyll forkludrer dette. Det blir tåkete, vi mister kontakt – med mindre vi vedlikeholder det. Hverdagen og rutiner og alt på repeat får livet til å flikke vekk. Måneder blir som dager, og plutselig ser man seg i speilet og skimter at linjene i ansiktet har fordoblet seg. Og der skjønner man det. «Var det livet? Den ungdommelige delen hvor man skulle gjøre alle de tingene?»

Ja, det var det. Men det er det ennå. Dette er livet. Akkurat nå. Når du trekker inn et åndedrag og kjenner hvordan det puster liv i til hver celle av kroppen din. Og disse åndedragene kan være så magiske som du bare vil. Om du er til stede.

Livet må ikke være det som det var for noen andre. Det må ikke være det som foreldrene til foreldrene våre gjorde. Det må ikke ligne på det. Hvis du gjør det annerledes betyr det ikke at du feiler.

Jeg kan kjenne en dyp takknemlighet til meg selv for å gjøre ting – for meg selv. At jeg reiser, er nysgjerrig. Jeg kan ergre meg i hjel over at jeg ikke utnytter potensiale mitt og at jeg har traumer som har holdt meg i giftige forhold og at jeg har brukt enormt mye tid på å «vente på at ting skal fungere» i stedet for å sette søkelys på livets oppgaver. De tingene som bare gir mening for meg. At jeg kunne kommet lengre, at jeg kunne fullført mer.

Men jeg takknemlig for at jeg har reist masse. For at jeg har tålt å være blakk da de andre hadde trygg økonomi, hus, fast jobb og faste rutiner. Sannheten er ofte at de som hadde alt det mens de ristet på hodet av meg, de har ikke opplevd en brøkdel av det jeg har. Og vi er ulike, det er vi. Jeg føler meg hjemme i å reise til nye steder og møte nye mennesker. Jeg finner en dypere mening i livet ved å ha samtaler med fremmede jeg møter for første gang. Og meningen jeg finner ligger i at de plutselig ikke er fremmede. Og at jeg kan føle kjærlighet i disse mellommenneskelige relasjonene som er nye og friske, men samtidig urgamle og kjente.

Jeg vet at noen tenker «lett for deg å ta sånne valg du lever et annerledes liv». Jeg kan nesten sverge til at du har bedre forutsetninger enn meg for å kunne gjøre ting annerledes i livet ditt, hvis du er en som valgte den trygge veien og av og til lurer på om du skulle tatt litt flere sjanser. For det handler å gå utenfor komfortsonen og tåle å få et nei. Hvis du ikke tåler å få et nei, hvordan skal du finne ut hva som er et ja?

Det er aldri for sent å gjøre noe nytt. Og det er aldri for sent å snu. Og hvis du velger å gjøre noe som ikke fungerer, hva er det verste som kan skje?

Noen ganger tør vi ikke tenke ferdig disse tankene. Du tenker kanskje at «jeg skulle ønske jeg hadde turt å …». Også stopper det der. Men hva om du heller tenker på hvordan. Hvordan kunne du gjort det du har lyst til? Se tankene helt ut. Søk litt rundt. Hva må til? Vi kan velge den trygge veien gjennom hele livet, også kan vi sitte og se på andre som lever fullt ut. Eller vi kan bevege oss ut av komfortsonen. Det må jo ikke være å reise rundt, det kan være å bare ta steget til å lære noe nytt. Ikke stoppe å utvikle oss. Ikke gå i de samme sporene hver eneste dag uten å ha kontakt med oss selv.

For vi er en del av noe større. Og jeg tror det å alltid lære og utvikle seg er det som gir mening i livet. Ikke stoppe opp.

Det er kanskje derfor jeg liker å se på skyvene også. Det er kanskje derfor vi alltid føler ro og tilstedeværelse når vi ser på naturen. Når vi hører på bølgene i sjøen eller når vi ser på dem. Det er nye bevegelser hele tiden, aldri det samme. Noe som gjør det som skjer til noe som kun skjer akkurat nå. Skyene er ulike hele tiden. Jeg husker en gang jeg observerte skyene lenge og tenkte: Hva om de alltid prøver å fortelle oss noe, men så ser vi det ikke.

Naturen er helt til stede. Alltid. Det er dyrene også. Vi mennesker, vi er så intelligente og kompliserte at vi ødelegger noe veldig dyrebart. Roen og kjærligheten som befinner seg i oss. Bunnløst.

Ikke glem at når du virkelig er sliten etter mye inntrykk, så trenger du ikke mer inntrykk. Når du bare vil rømme fordi du er så sliten, så trenger du ikke skjermen. Da trenger du naturen. Roen. Stillheten. Og det er mulig å lytte til stillhet også. Det kan være at det er så mange tanker i kø at det tar tid å komme seg dit, men la disse tankene komme frem og gi dem din oppmerksomhet. Fordøy dagen. Fordøy alt du opplever, fremfor å fylle på med mer. Og i den stillheten du gir deg selv vil du kjenne at du lader opp, får mer energi, får mer livsgnist. Du trenger ikke påfyll fra sosiale medier eller serier på tv. Du trenger påfyll av tilstedeværelse og livet.

Så hvis du sitter der og har tanker om livet som er litt sånn her: «Er dette alt? Er det ikke mer her?», så vil jeg svare: Jo, det er mye mer, men du vil aldri finne det på utsiden av deg selv. Og hvis du vil føle og oppleve mer, la ikke hva «du tror at andre tenker om deg» stoppe deg. De fleste har nok med å tenke på seg selv. Og hvis de tenker noe negativt om at du satser på deg selv eller gjør noe «helt vilt», hva sier det om dem?

Spre vingene dine.

Meningen i mitt liv? Jeg tror ofte det er akkurat dette. Å minne deg på at det er mer.

Hilsen
Anette-Marie

Få med deg nye poster? Jeg legger alltid innleggene på Facebooksiden min.

 

Morsdag og teite følelser

Djeeses så mange ganger jeg skulle skrive denne uken. Hadde så lyst å skrive om noe skikkelig bra og sånn, men i dag har jeg bare bestemt meg for å fortelle om dagen min. Som i gode gamle dager, sant? Jeg bare føler at de som leser disse postene, er de som også følger meg daglig på Snapchat.

Som de fleste vet har jeg hatt en tøff start på året med et brudd, og jeg jobber meg sakte, men sikkert gjennom dagene for å komme meg videre. Det er litt sånn et skritt frem og to tilbake enkelte dager. Mens jeg skriver sitter jeg i stua. Bena i kryss i sofaen. Peisen varmen. På skjermen surrer Mesterens Mester. Klokka er akkurat passert halv elleve og jeg er ganske så klar for å sove, men jeg vil skrive først.

I morges våknet jeg med klump i magen. Alene hjemme. Jentungen var ikke her, hunden var heller ikke her. Jeg har for såvidt sovet godt. Ni timer. Jeg våknet først av noe musikk og trodde det var midt på natta og at det var en fest jeg hørte. Kikket på klokka og den var 9.30. «Da er det jo greit», sa jeg til meg selv. Kjente litt på at det var morsdag. Trakk dyna over hodet og prøvde å sove igjen. Ville helst forsvinne. Dette er sånne dager hvor alle poster alt de får servert på senga og så videre. Jeg tenkte på mamma, så meg selv. Da jeg klarte å komme meg ut av senga bestemte jeg meg for å gjøre det beste ut av det.

Jeg kokte egg. Kaffe. Ble litt halvveis. Spiste kokt egg på kanel-knekkebrød. Det var en artig smak. Tente et lys. Prøvde å overbevise meg selv om at jeg klarte denne dagen fint. Og vipps tenkte jeg på at jeg er 37 år, nysingel, gründer med masse prosjekter og fremdeles ikke helt «der». Ingen familie som holder på i hele huset. Og med det begynte jeg å gråte sånn skikkelig. Det var som en propp løsnet og jeg bare gråt ustanselig i noen minutter.

Nå skal det sies at jeg ikke er så veldig misfornøyd med alt. Jeg er egentlig veldig glad i livet mitt. Men jeg tror det er det håpet jeg har gått med så lenge og at jeg virkelig ønsket det forrige forholdet mitt. Jeg hadde så innmari lyst at det skulle fungere og jeg brukte så enormt mye tid og lot meg stå i så enormt mye vanskelig mens jeg ventet på at den andre parten skulle lande i alt.

Også når det først ikke går tenker man jo på all den tiden man kunne brukt på andre ting. For dette forholdet ble ikke vanskelig på slutten. Det var vanskelig lenge. Og jeg trodde sånn på at hvis jeg bare ga det tid og jobbet med mitt underveis, så ville det gå seg til. Og all den tiden får man aldri tilbake.

Det er en lærepenge jeg må ta seriøst. Seriøst, Anette. Hallo? Fordi prosjekter man gjør og ting man skaper gir så utrolig mye god energi og glede. Jeg kunne jo gjort så mye av det.

Etter at jeg hadde grått bestemte jeg meg for å gjøre gode ting for meg selv. Jeg prøvde først og spørre flere om å isbade, men ingen kunne. Så innså jeg at jeg måtte slutte å lene meg etter noen, for når man er sårbar og da ikke får det selskapet man ønsker, blir det liksom dobbelt så ille. Sånn «stakkars meg, jeg er helt alene og ingen bryr seg». Jeg tok på treningsklær. Seier nummer én. Så satte jeg meg foran peisen og slo til med en kaffe nummer to. Det gjør jeg sjeldent, men målet var trening, og jeg var alene på en morsdag. Pokker heller!

Mens jeg varmet meg foran peisen booket jeg meg en massasje 19.30 på kvelden. Og deretter sjekket jeg tidene på Velvære-avdelingen på Sommero. Jeg kunne jo bare dra alene og bade i is-skulpen der? Og ta infrarød badstue? Jeg booket 17.00. Kun for meg selv. Så dro jeg på trening etter å ha stirret inn i flammene en stund. Flammene er aldri like. De bare er der og brenner og vokser så mye de får lov til, mens de lager nye og nye og nye mønstre. De danser. Å se på flammer er beroligende.

Siden jeg hadde min første treningsøkt på veldig lang tid i går (har ligget med prolaps noen måneder og hatt det ganske tøft grunnet det, for deg som ikke visste det), turte jeg ikke å ta i for hardt. Jeg gikk på tredemølla i 45 minutter. Da klokka ble 16.00 dro jeg fra gymmet og kom meg helt rolig med buss til Solli. Ute i god tid. Deilig. Jeg pratet med Therese på telefonen mens jeg reiste fra gymmet og dit. Therese som jobbet for meg i flere år som assistent og som i dag er en av mine nærmeste venninner. Tenk det. Vi møttes fordi hun meldte seg på Teamjegliker. I dag er hun en av de jeg stoler mest på av alle. Takknemlig for henne. Verdt å nevne det mens jeg trykker videre her.

Så gikk jeg inn i badstuen. Bort fra verden. En liten badstue hvor det kun er noen få som kan booke seg inn på samme tid. Jeg liker det. At jeg vet ikke er overfylt. Da jeg entret rommet var det tre personer der. En dame alene, og et par. Jeg satte meg ned, pustet dypt, og rakk kanskje en halv utpust før jeg reagerte på høylytt prating fra hun damen med mannen. Jeg blir litt sånn overrasket. Han hvisker tydelig sine svar og skjønner at noen er der for å slappe av, men hun snakket høyt. Om single sin økonomi samt det å være et par. Jeg nikket inni meg og tenkte, hun har rett i det. Jeg har pokker meg stått i økonomi alene i alle år jeg. Så ble jeg litt irritert over pratingen, men prøvde fokusere på pusten og meg selv. Man skal jo kunne finne ro i seg selv uten å måtte få omstendighetene til å tilpasse seg.
Omsider begynte hun å taste på… mobilen? Ja, hun hadde mobilen på et tidspunkt. Mannen prøvde å si fra da hun ville vise han noe. Typ noe som «nei, jeg vil ikke se. Du kan se selv». Og hun responderte med «blir du flau?». Så ble hun stille mens hun scrollet og jeg tenker at det er i det minste stille.

Jeg hadde to runder ute i kaldkulpen. Pustet med jeg sakte telte til 60 mens jeg var nede i vannet. Deilig. Jeg trengte dette. Det er ubehagelig kaldt å gå nedi, men mestringen av å gjør det trumfer. Før, mellom og etter siste bad hadde jeg 15 minutter i badstuen. Da mediterte jeg mest mulig. Tenke litt på ting. Mediterte.

Dro derfra videre med buss til Nasjonalteateret og deretter t-bane til Vinderen for å få massasje. Den beste massasjen. Er så fornøyd. Nå har Squeeze også begynt å tilby eterisk olje eller andre ting man kan legge til i behandlingen. Det var sykt deilig. Jeg kunne velge mellom en som ga energi eller en som roet ned og var fin for å sove etterpå. Legger inn en verve-link her du kan bruke om du vil. Da får du 25 minutter gratis og jeg det samme.

Jeg var ikke veldig giret på å ta mer bane i dag, og spurte barnefar om å hente meg siden han uansett skulle hente jentungen som kom fra konfirmasjonsleir. Så kjørte vi innom hunde-vakten og plukket opp Bella, før vi tok imot jentungen. Så ble jeg kjørt hjem. Og jeg har barnefri til i morgen, og derfor sitter jeg her nå 23:47 som klokken plutselig har blitt.

Føler meg zen. Tilfreds. Så mye bra jeg gjorde for meg selv i dag, og så god jeg føler meg nå på kvelden kontra hvordan dagen startet. Det gjelder å ta ansvar for seg selv. Og når det kommer til å føle seg ensom og alene, så føler jeg raskeste vei ut er å heller ta det som en sannhet. Når jeg tenker at jeg er alene, er det mye enklere. Da aksepterer jeg det og jobber ut fra at jeg er alene og sterk, i stedet for at jeg mangler noen og er svak av den grunn.

Her var det bare mange ord, men det var godt å skrive dem. Legg igjen en kommentar om du liker sånne hverdagslige poster som dette. Jeg har prosjekt Fit, Fab og Tan om dagen. Høres overfladisk ut kanskje, men jeg trenger å gjøre mitt for å følte meg i bedre form nå. Etter mange måneder deppa uten å bruke kroppen føler jeg at jeg har forfalt. Du kan si noe annet, men det er hva jeg føler. Så nå skal jeg ta grep her. Og FAB-delen er mentalt. Jeg lover.

Lag en fin uke <3

 

Nyttårsforsetter 2024

Klokken er 23:09, og jeg sitter her som lovet og skriver ned mine nyttårsforsetter. Det er viktig å sette seg mål for å kjenne en slags mening i hverdagen. Å sette mål gjør at vi kjemper litt, at vi utfordrer oss, at vi strekker oss utenfor komfortsonen og at vi utvikler oss som mennesker. Vi har så mye potensiale som ligger urørt i oss, og for å finne ut hva som bor her inne, så må vi strekke oss litt og pushe egne grenser. 2024 skal være et år for både helse og karriere hos meg.

  1. Ikke kjøpe noe nytt hele 2024! Kun brukt (unntatt undertøy og sokker).
  2. Være ærlig med meg selv og støtte den ærlige delen av meg når egoet blir sterkt (meditere hver dag).
  3. Gi slipp i en gitt situasjon som har vært tøff lenge.
  4. Komme ordentlig tilbake på Snapchat ved å inspirere til et bedre liv.
  5. Trene og komme tilbake i form. Gjøre dette til innhold på Snapchat.
  6. Starte på diett i januar.
  7. Kutte godteri + alkohol.
  8. Fokus på å videreutvikle TJL og komme tilbake for fullt i mitt eget selskap.
  9. Smile mye mer.
  10. Pynte meg mye oftere.

Noen mål gir kanskje ikke helt mening. Men du vet når du går en lang tur alene og plutselig kjenner at noe gir mening, eller en sannhet kommer frem som du ikke tør å kjenne på i hverdagen? Kanskje du overser hvordan du selv egentlig har det fordi det er for travel til noe annet. Men den følelsen av å vite hva du selv ønsker og egentlig vil, det er da vi er i kontakt med oss selv og kjenner hva magen forteller oss. Det kan være vanskelig å virkelig følge den riktige veien når hodet (egoet) bortforklarer og tar enhver situasjon i forsvar slik at du finner en unnskyldning for å bli der.

Sett av tid til deg selv alene, oftere. For hver gang du erkjenner hva du egentlig vil, blir du litt sterkere i dine egne meningen. Og en vakker dag står du opp for deg selv og følger drømmene som ble litt glemt.

Dette livet er for vakkert til å være ulykkelig. Og bak skyene er det alltid sol. Og noen ganger trenger vi veldig mange mørke skyer for å forstå at de lysegrå egentlig ikke var noe å bry seg om.

Hvor enn du befinner deg, så håper jeg at du klarer å lete frem en intensjon for året. Intensjonen min er å bli sterkere til sinns. Å ha selvdisiplin nok til å følge meg selv over målstreken.

God nytt år, kjære leser.

 

Sånne tanker som bare kommer i julen

Det er sånn i disse juletider at vi tenker litt ekstra over hva vi har og hva vi ikke har. Eller omvendt. Mange er omgitt av ekstremt mye kjærlighet og rekker ikke annet enn å være takknemlig. Noen sitter alene og grubler over alt og ingenting.
Året mitt oppsummert: Startet på toppen i en ny stilling. Reiste rundt og hadde på mange måter en drømmejobb. Så kom sommeren, og alt smalt. Det var død, det var helse, det var et møte med veggen, det var ryggen, det var alt – på – en – gang. Så gikk det bare nedover derfra på et vis, føltes det som. Samtidig som jeg tok noen valg om veiskiller noen steder, ble jeg fastlåst andre steder i livet.

Så kommer julen og man får seg dager til å tenke på hvordan man ønsker å ha det. Nå som jeg er 37 år, reflekterer jeg over hvor jeg kunne ha vært og hvor jeg er. Kunne jeg vært gift og hatt et hus og mange flere barn? Klart jeg kunne. Så tenker man litt over det og i sånne juletider er det lett å begynne å savne noe man ikke har. Jeg gjorde det litt, her om dagen. Men det skjer det som alltid skjer. Jeg reflekterer meg fra litt vanskelige tanker, litt et bedre sted.
Det er sikkert mange som har disse tingene i sitt liv, men jeg fikk noe annet. Jeg fikk veldig mye tid med jentungen min mens hun vokste opp. Jeg fikk lage eventyr kun for oss. Jeg fikk reise og være fri på mange måter, og jeg valgte å gjøre ting som mange ikke turte, selv om de ville. Derfor ender jeg på nytt med å være takknemlig for mine egne valg og erfaringer.

Det var også tider jeg trodde at jeg kanskje hadde gjort det feil. At jeg ikke fikk til det stabile livet som mange har. Men ettersom årene gikk var det mange av disse stabile livene som raknet opp, og frem kom det drømmer som ikke ble fulgt og flere hadde det ikke så fint som jeg først hadde trodd. Da var det kanskje ikke så dumt likevel å samle på alle de erfaringene jeg har fått. Mange kjærlighetssorger, mange forelskelser, mange oppturer og nedturer. Mange tårer, mange gleder. Mange opplevelser, rett og slett. Og selv om det noen ganger har gjort så vondt at jeg ikke har skjønt hvordan jeg skal komme meg videre – så var det i alle fall ikke kjedelig.

Jeg oppsummerer det som om jeg er over 80, kanskje. Fremdeles er det et langt liv å leve, men man står jo litt med veiskillet på om det skal komme flere til eller ikke. Og svaret har jeg ikke akkurat nå. Begge veier er fine. Om det brått blir en familie og en mage igjen, fantastisk. Men om ikke? Vel, når jentungen blir voksen kan jeg gjøre hva enn jeg vil.

Livet i Norge blir fort til en liten boble. Dette vet jeg fordi jeg har reist mye, og det er ingenting som gir meg mer selvinnsikt enn å tilbringe tid i andre kulturer (eller kjærlighetssorg og dårlige valg). Vi lager problemer av ingenting og ikke før en krig starter skjønner vi hva vi har. Helt til det å lese om krigen blir hverdagslig og vi igjen lar små bagateller styre oss. Det er vanskelig å forstå at vi alltid har et valg. Valget om å la oss bli tatt av disse ubetydelige bagatellene, eller kjenne en dypere mening av livet.

Det som har gitt meg størst mening  – er møtet med andre mennesker. Å være populær kan aldri slå et ekte medmenneskelig møte. Å kjenne på kjærlighet fra en fremmed, å gi kjærlighet til en fremmed. For er det egentlig noen som er fremmed? Vi er skapt av det samme og vi har noe i oss som gjør at vi alle hører sammen.
En slags indre stemme som er vanskelig å høre i kaoset av mennesker og materialisme og ting. Å hjelpe andre til å se at ting kan bli bedre, gir mening til livet mitt. At du som leser får noe ut av det jeg skriver, det gir livet mitt mening. Det er utrolig fint. Og det er jeg takknemlig for, virkelig.

Tankene om hva andre tenker om oss. Det er ikke så farlig alt det der. De der tankene vi tror andre har om oss. Du kan tro at andre stadig tenker på deg, men sannheten er at andre har nok med å tenke på seg selv. Og hva andre tenker har vi strengt tatt ikke noe med. Den beste måten å frigjøre seg fra bekymringer om andres tanker kan være som så: Se for deg at du tenker stygge ting om noen. Hvordan føles det? Ikke bra. Ergo – hvis noen tenker noe stygt om deg, så har de det ikke bra med seg selv. Dessuten ønsker du ikke at noen som helst sine tanker skal stoppe deg fra å leve livet fullt ut.

De der problemene familien får til å virke så seriøse. Det er ikke så farlig. (Spoiler alert) Vi skal alle dø en dag (!), men det viktigste i livet er å leve. På ekte. Være ekte. Være ærlig.

Er du ærlig? Hvordan vet du at du er det? Er du ærlig fordi du sier til andre at du er en ærlig person, eller for at du faktisk oppriktig klarer å være helt ærlig? Om jeg skal være helt ærlig akkurat nå; Jeg begynte faktisk å gråte mens jeg skrev dette om ærlighet, fordi jeg innså at det er noen ting jeg ikke har vært ærlig med meg selv om – som har gjort at jeg har fått det vondt. Det skal jeg gjøre noe med.

Det er ytterst få som er helt ærlig. Det ligger i oss å ta noen små hvite løgner, fordi det ofte kan være vanskelig å alltid si akkurat hva man tenker eller mener. Også fordi vi er redde for å såre andre med å si hva vi egentlig tenker. Hvis en venn tar dårlige valg, klarer du å være ærlig nok til å påpeke det? Klarer du å si det du ser, om du ser noe vedkommende ikke ser? Noen ganger krever det mye å være ærlig. Men ærlighet slår løgn uansett hvor vondt det er å være ærlig, eller å motta ærlighet.

Julen er fin fordi vi får en ny start, snart. Sett deg ned og skriv alt du kjenner på. Reflekter over hvordan du har det og hvordan du faktisk ønsker å ha det. Hvem vil du være? Du kan være hvordan du vil. Og det fineste med livet er at vi aldri blir utlært. Vi kan alltid bli bedre og lære mer. Hvor fantastisk er ikke det?

Vær god med deg selv – slik at du kan være god mot andre. Sørg for at du har det bra – på ekte. Slik at du kan spre noe bra – og ektefølt, til andre. Verden har mye vondt som skjer. Både mellom mennesker og mot jordkloden. Vi føler oss så små i en stor verden med mye elendighet. Sannheten er at du kun kan starte med deg selv. Og det du gjør påvirker kanskje en, to, eller fem mennesker. Men se for deg at de påvirker fem til. Så gjør alle de fem det også. Og alt kan ha startet med deg. Bare det å smile til en fremmed kan endre dagen til mange flere enn du aner. Hvorfor ikke bare gjøre det?

Smil akkurat nå. For deg selv. Bare gjør det. Gjør det i sånn 10-15 sekunder. Kjenn inni deg. Kjenner du noe? Glede? Den er der, alltid. Alt handler om hvordan vi ønsker å se ting. Og hvordan vi ubevisst reagerer på ting – eller om vi har kontakt med pusten og oss selv, og heller observerer hva vi ser og hvordan det får oss til å føle. Kanskje aller viktigst: Hvorfor får det oss til å føle akkurat sånn?

Jeg liker å tro på at alle valg vi tar er et resultat av alle små hendelser gjennom hele livet. Og desto mer bevisst vi blir rundt våre egne handlinger og følelser, desto bedre valg tar vi for oss selv og andre.

Jeg håper ordene mine ga deg – noe. De neste dagene skal jeg lage noe gode nyttårsforsetter for meg selv, også håper jeg å dele et nytt innlegg innen året er omme. Fortsatt riktig god jul til deg.

Julehilsen fra Anette-Marie

 

Tålmodighet er en dyd eller noe sånt

Det er høst. Det er mørkere. Vi trekker oss inn. Vi tenner i peisen. Det er på tide å skrive igjen. Som tidligere nevnt var sommeren min veldig tøff. Og selv med en positiv innstilling er det ikke like lett å være tålmodig når det tar tid å komme seg.

Her er et smilende bilde fra en av de få sosiale dagene jeg hadde denne uken. Det har ikke vært så altfor mange av dem, for ryggen min har sagt stopp. For noen uker siden gikk det fra litt vondt – til sengeliggende prolaps. Selv om tunge løft og fysisk slitasje sikkert er medvirkende faktorer, vet jeg at dette ikke kommer fra dem alene. Dette er mental slitenhet. Det er sorg og stress. Det skjedde for mye på en gang og jeg opplevde på et vis at hjernen ble en strek. Jeg tenker det var litt sånn som når mobilen er for varm og kortslutter. Eller når harddisken er full og ikke klarer å jobbe med mange program på en gang. Da jeg trodde jeg kom meg litt videre fra én ting, kom den neste til overflaten.

Jeg må ta en dag av gangen.

Jeg vet at livet er fint og jeg vet at jeg har mye å tilby. Å ikke kunne fungere som jeg vil er sårt. Jeg savner å trene og være kvikk. Smertestillende gjør meg sløv og treig. De gjør at dagene smelter litt sammen og jeg kjenner en liten frykt for at livet slipper mellom fingrene mine. Ubevisste tanker. Da smertene begynte å strømme nedover beinet mitt og holdt meg våken om natten, måtte jeg ha hjelp til å slappe av. Jeg ble tatt MR av denne uken og har fått bildene, nå venter jeg bare på en forklaring. Men jeg har opplevd dette før. For lenge siden. For 10 år siden minst.

Når det skjer mindre blir tankene mer. Og man tenker på alt man ville gjort som man ikke får gjort og noen sekunder i evigheten kan det kjennes ut som at alt blir litt trasig.

Så i dag tenkte jeg som så. Nå er det bare å skrive. Dele mer. Slutte å være redd for å dele, når det i så mange år har vært det beste jeg vet. Jeg har vært avlogget fra sosiale medier i over et halvt år, og jeg må si at jeg elsker det. Selv om jeg savner det å produsere og dele, men jeg føler til en viss grad at uansett hva man skaper der inne, så finnes det så innmari mye av det fra før?

Og livene våre blir slukt inn i timesvis av scrolling mens vi prater om de tingene vi skulle utrettet om vi bare hadde de ekstra timene i døgnet?

Jeg sitter på stuen med Bestemor, Bella og jentungen. Vi skal snart se finalen av Skal vi danse. For en uke siden var jeg i Nord-Norge. Først Vesterålen. Wow, det var magisk:

Etter tre dager der oppe, reiste jeg til Bodø. Planen var den billigste løsningen; buss. Men den dagen jeg skulle dra derfra skulle jeg også hente mer smertestillende. Jeg hadde ennå ikke fått resepten og ble redd for å sitte med smerter i over seks timer på buss. Dermed ble spontant det den korteste flyturen jeg har hatt? Stokmarknes – Bodø. 35 minutter. Og noe dyrere ble det.

Etter tre netter i Bodø tok jeg flyet til Oslo igjen. Denne gangen med Bestemor i bagasjen. Jeg kjøpte henne en stol på Finn før jeg reiste nordover, så hun har et eget sted å sitte her. Ingen billett hjem igjen ennå. Hun har allerede blitt en del av stuen og sitter i hjørnet sitt og koser seg. Hvis jeg sitter på kjøkkenet kan jeg høre henne sitte og prate med Bella. Det er veldig koselig. Ellers tar jeg henne til fotpleie og frisør og alt som hun trenger å få litt hjelp til.

Jeg har motivasjon til å trene. Til å skrive. Men kroppen er ikke like klart som hodet til å trene.Og hodet er ikke like klart som motivasjonen til å skrive, eller er det det? Nå har jeg i alle fall fomlet meg til å skrive, og jeg ønsker å gjøre det oftere. Å skrive på bloggen frister mer enn å logge på sosiale medier igjen. Om to uker, etter å ha vært logget av i seks måneder, kan jeg i prinsippet logge på igjen.. På Instagram og Snapchat. Jeg er usikker på om jeg vil logge på igjen ennå. Blir litt stresset av å tenke på å skulle begynne å tenke på hva jeg skal poste og så videre.

Ser på 16 ukers helvete bootcamp på Discovery+ mens vi venter på at Skal vi danse skal starte. Og jeg har så lyst til å treeeeene! Nå er det bare få uker igjen med kullet som nå er med i Teamjegliker. I desember er det helt pause før vi starter opp igjen i januar. Om du vil være med kan du legge igjen mailen din her for å motta mer informasjon når det nærmer seg.

God lørdag, fine individer der ute.

 

Det er bare i dag du trenger å mestre

Sommeren snudde virkelig opp ned på meg. Det ble veldig tøft og jeg bærer ennå preg av det. På en god måte, tror jeg. Det er ikke lett å dele så mye midt oppe i alt. Jeg føler ikke for å skrive veldig langt i kveld, men jeg kan dele et par bilder fra forrige uke i Spania.

Jeg har prolaps i ryggen, men jeg er aktiv og gjør mye bra. Det går over, det gjør det hver gang. Jeg får massasje, jeg svømmer, jeg beveger meg. Jeg er veldig glad i noen som er veldig glad i meg. Jeg reiser nordover snart og gleder meg til det.

Livet er både tøft og fint og alt som er. Og er det en ting som er sikkert: Det er godt å logge av sosiale medier for å bli kjent med livet uten masse inntrykk. Men likevel..

Jeg følger nyhetsbildet om dagen og føler ikke jeg strekker til. Donerer penger til Røde Kors, for hva mer får jeg gjort? Leser, gråter, prater om det med venner. Livet blir en parodi på seg selv i slike tider, og alt føles litt meningsløst hvis det ikke handler om å gjøre andre godt.

Hjelp noen. Vær god mot noen. Smil til noen. Det hjelper litt når noe er så uforståelig at man ikke kan forstå. En sang som plutselig gir mye mer mening: Imagine.

 

Døden er den største av alle overraskelser

Det har gått en måned siden mine forrige ord, og du vil ikke tro hvor mye som har rukket å skje på denne tiden. Etter mye ettertanke sa jeg opp jobben min etter ni måneder som ansatt. Et lite sjokk i seg selv og ta en total vending på nytt. Jeg har på mange måter levd under jordens overflate denne tiden. Som en hemmelig agent som ikke deler noe. Litt sånn har det føltes. Kanskje normalt for mange, meg jeg har delt det meste med dere siden jeg 22 år, tenk på det. Nå har jeg smakt på privatlivet, som er en annen smak. Jeg liker den smaken også.

Jeg kan ikke skrive alt som har skjedd i detaljer. Men la meg fortelle litt om følelsen rundt det. Så fant jeg ut at jeg måtte slutte i jobben om jeg skulle ta vare på meg selv. Det er en liten ting av alt som skjer i etterkant, men det startet her. Jeg skjønte plutselig at jeg kun byttet tiden min mot penger. Og jeg jobbet ikke lenger for meg selv. Det var som om at noen vegger smalnet inn rundt meg. Jeg hadde jobbet veldig mye og hatt lite fri disse månedene. Men det er beundringsverdig å se hva vi klarer når vi vil eller må. Takknemlig for erfaringen og hva det egentlig gjorde for meg. Det at jeg klarer å se det store bildet ved slike helomvendinger gjør meg litt stolt. Men så kommer stormen..

Jeg ble sliten. Som om at jeg hadde holdt det ut for å overleve, men jeg kjente til følelsen som kriblet oppover ryggraden min mens jeg ikke fulgte med. Kall det å møte veggen. Kall det å være utbrent. Jeg har vært der før, og jeg vil ikke la det smelle for hardt. Opp i dette kommer en overveldende sak nummer 2, som jeg ikke kan dele her. Et spørsmål har dukket opp og kan endre hele min identitet. Jeg har startet en prosess jeg ikke kan avslutte, og jeg vet ikke hva disse svarene kommer til å gjøre med meg.

Det neste er døden. Bestefar havner på sykehus i Bodø og min datter og meg reiser opp for å være med bestemor. Hun har ingen annen familie i Bodø, vi vil være der for henne. Bestemor på 83 kjenner du til om du har fulgt meg lenge. Hun er mitt alt. På vei opp forteller bestemor at bestefar kommer hjem igjen fra sykehuset. På kvelden prater jeg med tante som kan meddele at han kun har dager igjen. Bestemor klarer ikke å ta det inn, og vi vet noe hun ikke vil vite om. Hvordan skal noen med dager som ligner hverandre mer enn vi kan forstå, skjønne at det ikke kommer til å være slik lenger? Etter 60 år med to meters avstand til hverandre foran tv. Hvordan skal man skjønne at man plutselig er helt alene i det huset man alltid bodde i sammen? Jeg sitter plutselig og ser på en mann som ligner et innskrumpet barn. Han er liten, han tar ikke mer næring. Han er et skjelett med hud på, og han skal reise videre.

Jeg er ikke redd for døden. Jeg er redd for at de jeg er glad i skal dø for tidlig, men jeg er ikke redd for å bli gammel og dø. Jeg tror på at vi er mer enn hva vi ser, og jeg tror på at vi egentlig ikke dør, selv om dette skallet er brukt opp. Det har blomstret, gjort sin reproduksjon, og skal visne. Sjelen vår derimot, den tror jeg er koblet sammen med alt som lever. Jeg tror vi er alt og at vi underbevisst er det samme.

Min tante og min kusine kom etterhvert ned fra Trømsø. Sammen vasker vi et hus som trengs å vaskes. Kaster møbler som skulle vært kastet for flere tiår siden. Går gjennom ting som ikke har sett dagens lys i dette århundret. Det måtte gjøres. Da vi ikke vasket og ryddet, satt vi ved dødsleiet til bestefar. Hver time trodde vi kunne bli den siste, men han var kvikk i hodet, tross alt. Han planla hvordan han skulle begraves, hva som skulle stå på steinen, hvordan praktiske ting måtte på plass. Og ikke minst, hvordan gressklipperen fungerte og at vi måtte hjelpe bestemor å klippe plenen.

Det var rart å prate som om at noen bare skulle sette seg på et fly og flytte, og samtidig stå i huset og vaske og rydde vekk ting som vi visste ikke trengtes mer. Han var ikke død ennå, men vi visste at han ikke kom tilbake. En absurd følelse. Jeg har mistet flere kjære i selvmord og drap. Det er vel egentlig det samme… ordene skiller bare hvem som drepte. Men jeg har aldri opplevd å sitte på dødsleiet med noen på denne måten. Dag inn og dag ut. Det var noe fint ved det. Og da vi skulle reise til Oslo hadde han ennå ikke tatt sitt siste drag, men jeg visste at han ikke kom til å være der neste gang jeg skulle til Bodø. Det gikk saktere, han sov nesten bare på slutten. Jeg hvisket «god tur», så forlot jeg hjemmet han lå på. Og inni meg visste jeg på et vis at han skulle oppleve noe veldig fint i det han tok sitt siste drag og reiste fra denne kroppen.

Vi landet i Oslo. Jentungen reiste rett videre på ferie med pappaen. Jeg satte meg på toget inn til sentrum. Jeg hadde sovet minimalt. Hele meg var fremdeles i Bodø på et vis. Tekstet med de der oppe og fikk oppdateringer. Det tok to dager til, så sovnet han inn. Jeg hadde egentlig lyst å oppleve å sitte der mens han forlot kroppen sin. Sånn hadde det gått. Fra å være sjokkert over nyheten til at det hele ble veldig normalt. Også var vi ikke mer trist da han faktisk døde, men lettet over at han slapp å bare ligge der mer.

Jeg kom ned gikk rett i en ny felle. Sliten, manglet søvn eller fotfeste. Ville bare bli tatt litt vare på, ville ikke være alene, men jeg måtte hvile. Hadde en relasjon jeg trodde det var fint å lene seg på. Det var den ikke. Enda en smell. Og jeg måtte gi slipp på dette også.
Monoton. En strek. Apatisk.
Sånn føler jeg meg for det meste nå. Begeret var fylt allerede før dette startet. Sitter i leiligheten nå. Maskinen vasker klær og radioen spiller. Bella sover under fotene mine, og vi gjør oss klar til å reise oppover igjen. Denne gangen kjører jeg sånn at Bella kan være med. Vil ikke sende henne bak i et fly, derfor kjører vi bil. Også vil jeg at bestemor skal få møte henne.
Bilturen blir lang. 17 timer. Jeg satser på en pitstop hos en venninne i Trondheim hvor jeg kan sove en natt. Så skal jeg videre nordover.

Jeg har kjent meg alene når alt dette skjedde. Det skjer jo ennå. Mye av det. Og etterhvert nå skal jeg tilbake til mitt eget firma å jobbe, men jeg trenger superkreftene mine. Jeg puster kanskje roligere, men jeg kjenner at pulsen er høy og at et indre stress ikke gir helt slipp ennå. Men det skal få tiden til å gjøre det.

Livet er veldig interessant og det lærer oss noe hele tiden. Her er noe av det viktigste jeg har lært meg i sommer:

– Å utlevere meg for tidlig til noen, gjør meg ekstra sårbar. Dessuten er det ikke alle som fortjener at jeg gjør det. Og det tar tid å vite hvem som fortjener en del av meg.
– Døden setter ting i perspektiv, det er en påminnelse om å leve her og nå.
– Tid er det eneste vi aldri får igjen. Ingen penger er verdt å bytte livet ditt mot, hvis du er et sted du ikke trives.
Fortsatt god sommer! Om et par dager legger jeg på vei mot nord. Jeg gleder meg til å ha et lite eventyr for meg selv.
XOXO
A.M.
En amerikansk forfatter ved navn Carlos Castaneda sa en gang: Døden er den største av alle overraskelser. Derfor sparer vi den til slutt. 
 

Jeg pleide å sitte oppe til sent

Det brygger seg opp. En slags storm. Tanker om hva jeg er og hvor jeg skal. Sammensetningen av mange inntrykk og lite prosessering koker sammen en cocktail av angst, redsel, hjertebank og usynlige tau som klaustrofobisk strammer seg til. Små valg overveies som om det var liv eller død. Spørsmål og svar har forsvunnet fra hverandre i en labyrint av tanker. Det er kaos.

Men.. Er det nok kaos så blir ingenting farlig.

Klimaks.

Alt kaoset går fra å bety alt, fra å plage meg, til å ikke bety noen verdens ting. Fortell meg at jeg har mistet alle mine eiendeler og jeg vil trekke på skuldra og si: Ok. For det var storm og bølger, så ble det brått vindstille.

Luften går ut av meg, adrenalinet er borte. Tiden går saktere. Jeg befinner meg midt i skogen og hører vann, vind og fugler. Tårene renner og jeg kjenner meg takknemlig for å på magisk vis ha havnet her. Hit til ingenting uten noen ting. Og mens jeg står der uten at noen kan få tak i meg blir plutselig ingenting til alt.

Solen skinner gjennom trærne og treffer en bekk. På noen stubber i bekken kan jeg se refleksjonen av vann som sildrer forbi. Jeg blir sittende og se på i en liten evighet. Tankene er vekk, pusten er her. I et dypt åndedrag hilser jeg på meg selv. Takk.

Når jeg forlater skogen ruster jeg meg selv opp for å ta vare på denne følelsen. Denne tilstedeværelsen jeg går i. Så møter jeg verden igjen.

Jeg skulle vist deg bilder fra skogen, men jeg reiste tomhendt.

Jeg pleide å sitte oppe til sent. Jentungen pleide å sove og jeg pleide å sitte og skrive. Klokken er halv ett på natta og jeg sitter her nå. Gir meg selv rom til å reflektere mens jeg drikker te og hører på noe som danser med pusten.

Jeg gjorde så mye i dag, og mye betydde en hel del for meg, men den timen jeg hadde i skogen betydde mest. Så enkelt. Så tilgjengelig. I slike stunder er jeg uredd for alt. Alt kan bare komme, det vil gå som det skal.

Å lære seg å ta vare på seg selv betyr ikke at du aldri kommer i ubalanse, men at du vet hva du kan gjøre når det skjer.

Bella (min hund, en Eurasier på ett år) sover på gulvet ved siden av meg mens jeg skriver. Et telys blafrer i natten på kjøkkenbenken. Regnet treffer mur og trær i bakgården og jeg er veldig trøtt, men tilfreds.

Sliten. Tilfreds.

 

Her kommer et livstegn :)

Det har gått 26 dager siden jeg slettet sosiale medier, og jeg har det veldig fint. Og det beste ved det, er at jeg ikke tenker over det. Jeg bare merker at jeg har det bedre generelt. Jeg er gladere, mindre stresset, og har mer tid, selv om jeg jobber mer enn før. Jeg trener så og si hver dag og gleder meg til hver økt. Jeg orker å spise sunt, det vil si, ta meg tiden til å lage måltidene. Jeg går oftere ut med hunden uten å ta med mobilen, slik at jeg uforstyrret kan se på bygningene, menneskene, og trærne.

Akkurat nå skriver jeg fra kjøkkenet. Veggen på den andre siden i bakgården, viser meg trærne jeg ikke kan se. Skyggene lager kruseduller som minner om skyer, og jeg tenker på et fint øyeblikk jeg hadde før trening her forleden. Jeg lå på en benk utenfor en kirke og så på skyene som sakte formerte seg fra en figur til en annen. Jeg elsker å ligge sånn, og mens jeg gjorde det tenkte jeg på at det var lenge siden sist. Et lite øyeblikk var det en liten smiley på himmelen. Det fikk meg til å smile. Og noen øyeblikk senere formet den et hjerte. Det føltes ut som at noe prøvde å vise meg at jeg er på riktig sted.

Det tar tid å logge av. I en digital verden bombarderes vi med langt mer enn hva vi rekker å prosessere. Så mens et arkiv av inntrykk står i kø for å bli prosessert, ligger kunsten i å leve gjemt langt vekk inne i oss et sted.

Jeg vil inspirere, men det er vanskelig om jeg kun blir et resultat av tusen inntrykk uten mitt eget uttrykk. For hvordan kan vi vite hvem vi er eller hva vi egentlig liker, om vi ikke kan skille vår indre stemme fra alt annet vi tar inn?

Jeg kjenner at jeg fremdeles lander. Savner ikke sosiale medier i form av å se hva andre gjør, men jeg kan av og til tenke at jeg vil dele noe jeg ser. Da minner jeg meg selv om at jeg har bloggen, og at alt kan få komme frem i ord her.

Nå er det så varmt i Oslo at det minner om dagene på Bali hvor man dekte seg til for solen mens man reist fra A til B. Det er 29 grader inne i leiligheten. På Bali hadde vi alltid aircondition inne, så det ble pauser fra varmen enten hjemme på senga eller inne på en café. Det målte 32 grader ute i dag, og jeg dagdrømmer om Bali og hvordan vi bare levde i en evig lang ferie. Og hvordan jeg innså at det var mulig å ha et liv som var på den måten. At det ikke trengte å bare være en ferie. At det er mulig å ha den roen og spenningen som en livsstil.

Da vi bodde der tenkte jeg på viktigheten av å bringe den følelsen hjem til Norge. Ikke la disse normene og denne klokken dra oss tilbake til å stresse med å bare leve og jobbe for å få en liten ferie igjen. Men å leve. Hver dag.

For det er mulig. Det er kun oss selv som bestemmer hvordan vi skal se verden. Du kan velge å vente på bussen mens du irriterer deg over at du er sent ute, eller du kan se det som en mulighet til å bare være og observere andre mennesker. Du kan klage på jobben og rutinene du må gjennom, eller du kan øve på å være så tilstede at selv den kjedeligste ting blir spennende. Du kan velge å gjøre det til en mission å gjøre jobben din bedre enn du noen gang har gjort. 

Klart det krever disiplin å leve mer i nuet, å logge av, å være så tilstede at man kan møte mennesker og situasjoner med et åpent hjerte, i stedet for å reagere uten å vite hvorfor man gjør det. Men hvis man har opplevd nok av den deilige, dype tilstedeværelsen som finnes i oss, så blir det enklere å ta jobben. Det er derfor jeg gjør det. For jeg har opplevd tider hvor livet er dypere og har mer mening, derfor blir det et lettere valg.

Gulrøtter og poteter koker ved siden av meg. Jeg lager en sen middag som heller burde kalles for kvelds, da klokken har bikket 20.00 på en lørdag kveld.

Jeg har ikke så mange fancy bilder å dele nå. Her er bare et par fine solnedganger jeg har vitnet til, og et lite innsjekk fra gymmet. Skal få tatt med meg kameraet ut en av dagene og ta litt gode bilder igjen. Jeg gleder meg til det kjenner jeg.

Lag en fin dag, hva enn klokken er når du leser.

Hilsen meg.