Jeg pleide å sitte oppe til sent

Det brygger seg opp. En slags storm. Tanker om hva jeg er og hvor jeg skal. Sammensetningen av mange inntrykk og lite prosessering koker sammen en cocktail av angst, redsel, hjertebank og usynlige tau som klaustrofobisk strammer seg til. Små valg overveies som om det var liv eller død. Spørsmål og svar har forsvunnet fra hverandre i en labyrint av tanker. Det er kaos.

Men.. Er det nok kaos så blir ingenting farlig.

Klimaks.

Alt kaoset går fra å bety alt, fra å plage meg, til å ikke bety noen verdens ting. Fortell meg at jeg har mistet alle mine eiendeler og jeg vil trekke på skuldra og si: Ok. For det var storm og bølger, så ble det brått vindstille.

Luften går ut av meg, adrenalinet er borte. Tiden går saktere. Jeg befinner meg midt i skogen og hører vann, vind og fugler. Tårene renner og jeg kjenner meg takknemlig for å på magisk vis ha havnet her. Hit til ingenting uten noen ting. Og mens jeg står der uten at noen kan få tak i meg blir plutselig ingenting til alt.

Solen skinner gjennom trærne og treffer en bekk. På noen stubber i bekken kan jeg se refleksjonen av vann som sildrer forbi. Jeg blir sittende og se på i en liten evighet. Tankene er vekk, pusten er her. I et dypt åndedrag hilser jeg på meg selv. Takk.

Når jeg forlater skogen ruster jeg meg selv opp for å ta vare på denne følelsen. Denne tilstedeværelsen jeg går i. Så møter jeg verden igjen.

Jeg skulle vist deg bilder fra skogen, men jeg reiste tomhendt.

Jeg pleide å sitte oppe til sent. Jentungen pleide å sove og jeg pleide å sitte og skrive. Klokken er halv ett på natta og jeg sitter her nå. Gir meg selv rom til å reflektere mens jeg drikker te og hører på noe som danser med pusten.

Jeg gjorde så mye i dag, og mye betydde en hel del for meg, men den timen jeg hadde i skogen betydde mest. Så enkelt. Så tilgjengelig. I slike stunder er jeg uredd for alt. Alt kan bare komme, det vil gå som det skal.

Å lære seg å ta vare på seg selv betyr ikke at du aldri kommer i ubalanse, men at du vet hva du kan gjøre når det skjer.

Bella (min hund, en Eurasier på ett år) sover på gulvet ved siden av meg mens jeg skriver. Et telys blafrer i natten på kjøkkenbenken. Regnet treffer mur og trær i bakgården og jeg er veldig trøtt, men tilfreds.

Sliten. Tilfreds.

2 kommentarer

  1. Digg sofa, hvor er den fra?

    1. tingjegliker

      Sofaen er fra Fagmøbler. Elsker den. 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *