Tålmodighet er en dyd eller noe sånt

Det er høst. Det er mørkere. Vi trekker oss inn. Vi tenner i peisen. Det er på tide å skrive igjen. Som tidligere nevnt var sommeren min veldig tøff. Og selv med en positiv innstilling er det ikke like lett å være tålmodig når det tar tid å komme seg.

Her er et smilende bilde fra en av de få sosiale dagene jeg hadde denne uken. Det har ikke vært så altfor mange av dem, for ryggen min har sagt stopp. For noen uker siden gikk det fra litt vondt – til sengeliggende prolaps. Selv om tunge løft og fysisk slitasje sikkert er medvirkende faktorer, vet jeg at dette ikke kommer fra dem alene. Dette er mental slitenhet. Det er sorg og stress. Det skjedde for mye på en gang og jeg opplevde på et vis at hjernen ble en strek. Jeg tenker det var litt sånn som når mobilen er for varm og kortslutter. Eller når harddisken er full og ikke klarer å jobbe med mange program på en gang. Da jeg trodde jeg kom meg litt videre fra én ting, kom den neste til overflaten.

Jeg må ta en dag av gangen.

Jeg vet at livet er fint og jeg vet at jeg har mye å tilby. Å ikke kunne fungere som jeg vil er sårt. Jeg savner å trene og være kvikk. Smertestillende gjør meg sløv og treig. De gjør at dagene smelter litt sammen og jeg kjenner en liten frykt for at livet slipper mellom fingrene mine. Ubevisste tanker. Da smertene begynte å strømme nedover beinet mitt og holdt meg våken om natten, måtte jeg ha hjelp til å slappe av. Jeg ble tatt MR av denne uken og har fått bildene, nå venter jeg bare på en forklaring. Men jeg har opplevd dette før. For lenge siden. For 10 år siden minst.

Når det skjer mindre blir tankene mer. Og man tenker på alt man ville gjort som man ikke får gjort og noen sekunder i evigheten kan det kjennes ut som at alt blir litt trasig.

Så i dag tenkte jeg som så. Nå er det bare å skrive. Dele mer. Slutte å være redd for å dele, når det i så mange år har vært det beste jeg vet. Jeg har vært avlogget fra sosiale medier i over et halvt år, og jeg må si at jeg elsker det. Selv om jeg savner det å produsere og dele, men jeg føler til en viss grad at uansett hva man skaper der inne, så finnes det så innmari mye av det fra før?

Og livene våre blir slukt inn i timesvis av scrolling mens vi prater om de tingene vi skulle utrettet om vi bare hadde de ekstra timene i døgnet?

Jeg sitter på stuen med Bestemor, Bella og jentungen. Vi skal snart se finalen av Skal vi danse. For en uke siden var jeg i Nord-Norge. Først Vesterålen. Wow, det var magisk:

Etter tre dager der oppe, reiste jeg til Bodø. Planen var den billigste løsningen; buss. Men den dagen jeg skulle dra derfra skulle jeg også hente mer smertestillende. Jeg hadde ennå ikke fått resepten og ble redd for å sitte med smerter i over seks timer på buss. Dermed ble spontant det den korteste flyturen jeg har hatt? Stokmarknes – Bodø. 35 minutter. Og noe dyrere ble det.

Etter tre netter i Bodø tok jeg flyet til Oslo igjen. Denne gangen med Bestemor i bagasjen. Jeg kjøpte henne en stol på Finn før jeg reiste nordover, så hun har et eget sted å sitte her. Ingen billett hjem igjen ennå. Hun har allerede blitt en del av stuen og sitter i hjørnet sitt og koser seg. Hvis jeg sitter på kjøkkenet kan jeg høre henne sitte og prate med Bella. Det er veldig koselig. Ellers tar jeg henne til fotpleie og frisør og alt som hun trenger å få litt hjelp til.

Jeg har motivasjon til å trene. Til å skrive. Men kroppen er ikke like klart som hodet til å trene.Og hodet er ikke like klart som motivasjonen til å skrive, eller er det det? Nå har jeg i alle fall fomlet meg til å skrive, og jeg ønsker å gjøre det oftere. Å skrive på bloggen frister mer enn å logge på sosiale medier igjen. Om to uker, etter å ha vært logget av i seks måneder, kan jeg i prinsippet logge på igjen.. På Instagram og Snapchat. Jeg er usikker på om jeg vil logge på igjen ennå. Blir litt stresset av å tenke på å skulle begynne å tenke på hva jeg skal poste og så videre.

Ser på 16 ukers helvete bootcamp på Discovery+ mens vi venter på at Skal vi danse skal starte. Og jeg har så lyst til å treeeeene! Nå er det bare få uker igjen med kullet som nå er med i Teamjegliker. I desember er det helt pause før vi starter opp igjen i januar. Om du vil være med kan du legge igjen mailen din her for å motta mer informasjon når det nærmer seg.

God lørdag, fine individer der ute.

6 kommentarer

  1. Hei Anette Marie, jeg har fulgt deg gjennom flere år, først gjennom bloggen, deretter på IG. Nå her igjen. Da du la ut at du tok SoMe-pause lot jeg det være signalet mitt (hadde tenkt på det samme en stund) og logga av jeg også, ut året i første runde. Nå leter jeg etter yoga og meditasjonsretreat på Bali for å fortsette reisen innover. Jeg skal ikke spørre deg om spesifikke retreats, det forventer jeg ikke at du skal ha tips på, men lurer på om du vet hvordan jeg går frem for å finne de gode. Da mener jeg ikke de best ratede eller mest luksuriøse. Jeg tenker på hvordan jeg skal finne de retreatene der jeg kan være trygg på at personalet blir godt behandla og rettferdig lønna, har du noen idé om hvordan jeg siler ut disse? Tar gjerne i mot tips om trygge og rolige steder på Bali. Ønsker deg god bedring og takk for inspirasjon – til både det ene og det andre.

    1. tingjegliker

      Hei, V. Tusen takk. Og beklager at jeg svarer så kjedelig sent på en så fin kommentar. At jeg har inspirert deg varmer meg i hjertet – på ekte. Det gir livet mitt mening. Helt sant. Når det kommer til Bali og tips, så vil jeg si: Opplev. Reis dit og utforsk selv. Det er sabla mye folk, men det er også et lite sted. Så du blir raskt kjent når du spør rundt mens du er der. Jeg ville ikke valgt det som kalles Vipassana der (som ikke er Dhamma, men noe annet tilnærmet). Finnes flere retreats, tror det er å lese seg opp på sidene og kjenne hva du føler. Bli kjent med noen lokale der og sjekk litt ut. Besøk Putu som jeg hjalp åpne butikk der nede. Jeg hadde bodd i Uluwatu om jeg flyttet tilbake nå tror jeg, fordi det er så sykt mye folk i Canggu. Det har begynt å ta seg opp i Uluwatu også. Men et sted som er absolutt nydelig og fremdeles ganske så stille, er Ahmed. På oversiden av øya. Verdt å sjekke ut. God mat, hvite strender og nemo-fisk <3

      Masse lykke til 🙂 AM

  2. Du må virkelig skrive mer! 🙂 Måtte inn å lese alle de siste postene dine på nytt nå når du plutselig dukket opp på snapchat, har savnet deg… Håper det går bra med deg på ekte! <3

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Isabell. Jeg tenker det samme, hver gang jeg skriver eller får en kommentar som dette. Må nok ta til tastaturet litt oftere. Det får være et nyttårsforsett. Det gjør meg jo godt, så hvorfor ikke? Tror det å dele plutselig ble mer sårt da man fikk andre sosiale medier og alt ble så mye kortere, raskere osv. Men takk. <3

  3. Annette Marie! Wish you a full recovery and a special Christmas month. Take care! Mario.

    1. tingjegliker

      Thank you so much, super Mario! 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *