Meningen med livet

«Føler du noen ganger at du er ment til å bli noe stort? At du har en helt egen verdi her i verden og at det er meningen at du skal bli noe stort?». Klassekameraten min Roy på IKT-driftsfag spurte meg om dette. Jeg var 18 år. Jeg følte det var som at han så meg på ekte da han spurte om det, som om at han var som meg. Jeg husker det så klart. Vi sto i gangen utenfor klasserommet. Og her, på flyet hjem fra Berlin, sitter jeg og ser ut som skyfri himmel over skyene, mens jeg tenker på dette.

Hvorfor husker man noe mer enn noe annet? Det var ikke bare dette jeg husker fra samtalen. Jeg husker også at han sa «jeg tror det er noe alle føler, at vi er ment for noe unikt og stort her i livet.» Og er det ikke det? Sånn innerst inn, ønsker vi ikke bare å ekspandere oss, utvide oss, føle meg, ta det inn, alt sammen?

Vi er en del av noe større, uforklarlig, mystisk og uendelig. Og jeg tror en del av oss alltid lengter etter å ha den kontakten med oss selv. Hverdagen og påfyll forkludrer dette. Det blir tåkete, vi mister kontakt – med mindre vi vedlikeholder det. Hverdagen og rutiner og alt på repeat får livet til å flikke vekk. Måneder blir som dager, og plutselig ser man seg i speilet og skimter at linjene i ansiktet har fordoblet seg. Og der skjønner man det. «Var det livet? Den ungdommelige delen hvor man skulle gjøre alle de tingene?»

Ja, det var det. Men det er det ennå. Dette er livet. Akkurat nå. Når du trekker inn et åndedrag og kjenner hvordan det puster liv i til hver celle av kroppen din. Og disse åndedragene kan være så magiske som du bare vil. Om du er til stede.

Livet må ikke være det som det var for noen andre. Det må ikke være det som foreldrene til foreldrene våre gjorde. Det må ikke ligne på det. Hvis du gjør det annerledes betyr det ikke at du feiler.

Jeg kan kjenne en dyp takknemlighet til meg selv for å gjøre ting – for meg selv. At jeg reiser, er nysgjerrig. Jeg kan ergre meg i hjel over at jeg ikke utnytter potensiale mitt og at jeg har traumer som har holdt meg i giftige forhold og at jeg har brukt enormt mye tid på å «vente på at ting skal fungere» i stedet for å sette søkelys på livets oppgaver. De tingene som bare gir mening for meg. At jeg kunne kommet lengre, at jeg kunne fullført mer.

Men jeg takknemlig for at jeg har reist masse. For at jeg har tålt å være blakk da de andre hadde trygg økonomi, hus, fast jobb og faste rutiner. Sannheten er ofte at de som hadde alt det mens de ristet på hodet av meg, de har ikke opplevd en brøkdel av det jeg har. Og vi er ulike, det er vi. Jeg føler meg hjemme i å reise til nye steder og møte nye mennesker. Jeg finner en dypere mening i livet ved å ha samtaler med fremmede jeg møter for første gang. Og meningen jeg finner ligger i at de plutselig ikke er fremmede. Og at jeg kan føle kjærlighet i disse mellommenneskelige relasjonene som er nye og friske, men samtidig urgamle og kjente.

Jeg vet at noen tenker «lett for deg å ta sånne valg du lever et annerledes liv». Jeg kan nesten sverge til at du har bedre forutsetninger enn meg for å kunne gjøre ting annerledes i livet ditt, hvis du er en som valgte den trygge veien og av og til lurer på om du skulle tatt litt flere sjanser. For det handler å gå utenfor komfortsonen og tåle å få et nei. Hvis du ikke tåler å få et nei, hvordan skal du finne ut hva som er et ja?

Det er aldri for sent å gjøre noe nytt. Og det er aldri for sent å snu. Og hvis du velger å gjøre noe som ikke fungerer, hva er det verste som kan skje?

Noen ganger tør vi ikke tenke ferdig disse tankene. Du tenker kanskje at «jeg skulle ønske jeg hadde turt å …». Også stopper det der. Men hva om du heller tenker på hvordan. Hvordan kunne du gjort det du har lyst til? Se tankene helt ut. Søk litt rundt. Hva må til? Vi kan velge den trygge veien gjennom hele livet, også kan vi sitte og se på andre som lever fullt ut. Eller vi kan bevege oss ut av komfortsonen. Det må jo ikke være å reise rundt, det kan være å bare ta steget til å lære noe nytt. Ikke stoppe å utvikle oss. Ikke gå i de samme sporene hver eneste dag uten å ha kontakt med oss selv.

For vi er en del av noe større. Og jeg tror det å alltid lære og utvikle seg er det som gir mening i livet. Ikke stoppe opp.

Det er kanskje derfor jeg liker å se på skyvene også. Det er kanskje derfor vi alltid føler ro og tilstedeværelse når vi ser på naturen. Når vi hører på bølgene i sjøen eller når vi ser på dem. Det er nye bevegelser hele tiden, aldri det samme. Noe som gjør det som skjer til noe som kun skjer akkurat nå. Skyene er ulike hele tiden. Jeg husker en gang jeg observerte skyene lenge og tenkte: Hva om de alltid prøver å fortelle oss noe, men så ser vi det ikke.

Naturen er helt til stede. Alltid. Det er dyrene også. Vi mennesker, vi er så intelligente og kompliserte at vi ødelegger noe veldig dyrebart. Roen og kjærligheten som befinner seg i oss. Bunnløst.

Ikke glem at når du virkelig er sliten etter mye inntrykk, så trenger du ikke mer inntrykk. Når du bare vil rømme fordi du er så sliten, så trenger du ikke skjermen. Da trenger du naturen. Roen. Stillheten. Og det er mulig å lytte til stillhet også. Det kan være at det er så mange tanker i kø at det tar tid å komme seg dit, men la disse tankene komme frem og gi dem din oppmerksomhet. Fordøy dagen. Fordøy alt du opplever, fremfor å fylle på med mer. Og i den stillheten du gir deg selv vil du kjenne at du lader opp, får mer energi, får mer livsgnist. Du trenger ikke påfyll fra sosiale medier eller serier på tv. Du trenger påfyll av tilstedeværelse og livet.

Så hvis du sitter der og har tanker om livet som er litt sånn her: «Er dette alt? Er det ikke mer her?», så vil jeg svare: Jo, det er mye mer, men du vil aldri finne det på utsiden av deg selv. Og hvis du vil føle og oppleve mer, la ikke hva «du tror at andre tenker om deg» stoppe deg. De fleste har nok med å tenke på seg selv. Og hvis de tenker noe negativt om at du satser på deg selv eller gjør noe «helt vilt», hva sier det om dem?

Spre vingene dine.

Meningen i mitt liv? Jeg tror ofte det er akkurat dette. Å minne deg på at det er mer.

Hilsen
Anette-Marie

Få med deg nye poster? Jeg legger alltid innleggene på Facebooksiden min.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *