For et lite øyeblikk siden følte jeg at min verden stoppet litt opp. Med et øyeblikk mener jeg ikke i dag, men kanskje for et par måneder siden. Jeg hadde følt det en stund – at livet stoppet litt, at det ikke var mer, at … jeg visnet på et vis. Hva nå, på en måte? Det jeg nesten ikke vil skrive med blekk på papir (tastatur på Internett), er hvor mørkt det ble innimellom. Med mye livserfaring og mange bragder rundt det å befri seg selv både det ene og det andre, er det hardt å innse at man plutselig står litt med gjørme opp til knærne nok en gang og føler at man synker i stedet for å gå noen steder. Ikke fremover, heller ikke bakover.

For noen måneder siden hadde jeg ei venninne på tråden. Jeg fortalte hvor mørkt alt virket og at det føltes ut som at jeg var ferdig å finne på nye eventyr. Det føltes ut som at hele «Anette» var litt over. Hun nevnte at hun fikk intravenøst med jern og mente at det kunne være lavt jern som ga meg symptomer på depresjon. Hun  sa noe om når nivåene hennes på ferritin ble så lave at hun ikke fungerte. Jeg stusset litt på mine egne nivå, for de var jo bare halvparten av hennes igjen. Hun ble helt sjokkert da jeg nevnte det. Kunne det hele løses ved å få intravenøst med jern? Jeg gjør mange andre ting som er bra for meg, misforstå meg rett – jeg trener, spiser, sover, drømmer og mediterer. . Men det var altså et mørke der som jeg ikke følte passet inn. Jeg fikk intravenøst, og det gikk én måned, som de sier, før man er på det mest optimale. Og jeg føler meg bedre enn på … mange år? Jeg har liksom alltid vært lav på jern og bare godtatt at jeg for evig prøver å fylle disse lagrene, uten å forstå hvor mye lavt jern faktisk påvirket meg.

Hvorfor nevne dette? Fordi det er så mangt som kan dra oss ned. For mye sukker, for lite søvn, mangel på D-vitamin, mangel på jern, for mye sosiale medier og ytre påvirkning, eller rett og slett bare enormt masse dårlig mat. Kroppen vår er helt fantastisk og vi trenger bare lytte til den og følge med. Det er meningen at vi skal føle oss bra, og hvis vi ikke gjør det er det en årsak til det. Vi kan dynke ned symtomene med mye forskjellige medikamenter, mer påfyll, fest og hve enn, men det er årsaken vi må lete etter for å endre ting ordentlig til det bedre.

Foto: Marika Mørkestøl

Hyrox

Det er noe vakkert med å ha dette ønsket om eventyr inni seg, og det er noe dystert ved det når man føler at eventyret stopper å gi. Jeg innså at jeg trengte en utfordring i livet, og helt fra det blå dukket denne Hyrox-utfordringen opp (jeg skal utdype snart). En venninne nevnte at hun skulle konkurrere i dette, jeg hørte litt hva det var, hun utfordret meg til å være med, jeg meldte meg opp uten å ha satt meg noe dypere inn i de ulike øvelsene som skal til.

Plutselig skal jeg altså konkurrere 2. november i Polen i Hyrox. I Hyrox Women Open må deltakerne gjennom åtte runder med 1 km løping (mellom hver av øvelsene jeg nå ramser opp), etterfulgt av 1000 m SkiErg, 4×12,5 m sled push (102 kg), 4×12,5 m sled pull (78 kg), 80 meter burpee broad jumps, 1000 m roing, 200 meter kettlebell farmers carry (2×16 kg), 100 meter sandbag lunges (10 kg) og 75 wall balls (4 kg)​.

Helt ellevilt hva jeg har meldt meg opp på – men poenget er at noe våknet i meg. Noe jeg kjente på da jeg i 2015 stilte i fitness mot alle odds. Det var ikke mange rundt meg som hadde tro på at jeg kunne klare det, og jeg følte jeg måtte bevise noe, særlig ovenfor meg selv. Å fullføre noe. Å komme til en målstrek. Nå kjenner jeg det dyret i meg igjen. Og jeg vet helt ærlig ikke om jeg kommer til å klare det, på samme måte som jeg ikke visste om jeg ville klare å stille i fitness på tre måneder. Denne gangen hadde jeg under fire måneder fra jeg startet treningen. Det er nå 3,5 måneder igjen. Og i tillegg skal jeg straks inn på Vipassana og blir uten trening i 14 dager. Men jeg føler at jeg lever igjen, på mange måter, og det er deilig. Det minner meg på at vi trenger noe å se frem til, selv om målet i hverdagen er å være til stede i enhver ting vi gjør her og nå … for når målet er nådd, er reisen over. Det er veien dit, de tingene vi føler på akkurat nå, som er spennende. Prosessen.

Vipassana I 2018 var jeg på min første retreat. Jeg postet noen poster etterpå for å oppsummere hvordan det føltes. Etterfulgt av et dikt få kunne relatere til. I 2019 dro jeg igjen, og fikk en helt annen opplevelse enn første gang. Hver opplevelse er unik, og disse retreatene tar meg så dypt i meg selv at ingenting kan måles. Jeg skulle tilbake i 2020, men vi alle vet hva som skjedde med planene våre da. Korona spiste dem opp sammen med noen år av livene våre.

Nå er tiden inne, jeg skal tilbake. Og jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg. Kort oppsummert er Vipassana en 10-dagers retreat i stillhet. Man har ikke lov til å prate eller ha øyekontakt med noen. Det er ikke lov til å skrive eller lese. Mobilen må leveres inn, man kan ikke ha noe digitalt tilgjengelig, og man blir skånet fra omverdenen og alle inntrykk. Tiden stopper bokstavelig talt opp, og man må kjenne på alt som dukker opp fra dypet i en selv. Hver dag mediterer vi 10 timer totalt. Og når det hele er over, har jeg meditert i 100 timer.

Jeg vet det blir tøft. Det blir smertefullt når man tenker på hvor lang tid som er igjen, og det kan bli uutholdelig. Det eneste man kan gjøre for å bli fri fra den smerten, er å være til stede. Slippe tankene om tid og bare være i seg selv. Og da kommer smerten fra alt som er undertrykt i en hverdag hvor vi ikke kjenner nok etter.

Jeg er spent på hvordan denne opplevelsen blir, og jeg har bestemt meg for å dele opplevelsen med deg som ønsker å høre på, i et gratis webinar dagen etter at jeg er ferdig. Du kan registrere deg her om du vil bli med med live.

Spania

Det er nesten dumt å nevne det, siden det akkurat nå ser ut som at det ikke blir noe av, men jeg vil gjøre det likevel. Vi søkte på skole i Spania tidligere i år, og jentungen har kommet inn. Alt er tilrettelagt for å dra, men samtidig er hun i en alder nå hvor valget er tyngre å ta i forhold til venner og miljø. Likevel har vi sammen sett på muligheter og tatt den helt ut. Det vil si sjekket at jeg kan leie ut leiligheten vi bor i, at vi har et sted å bo, at hunden kan være med, at vi har bil der nede.. alt. Og jeg vil vel med dette minne om hva som er mulig. Vi reiste til Bali ett år (2021), og vi kommer alltid til å huske det eventyret. Og nå har vi en mulighet igjen, selv om det kan se ut som vi blir værende i alle fall et år til.

Livet kan endre seg så raskt, og vi må huske at ikke alt er fikset for alltid selv om noe er fikset for en stund. Livet er en evig prosess, og det er hva vi fokuserer på i dag som er viktig. Spiser vi noe som er godt for sjelen? Er vi i bevegelse? Lever vi? Om ikke, kanskje vi kan planlegge å gjøre det i morgen? Å være proaktiv er nøkkelen til et godt liv. Når livet butter imot, la oss se hva det kan lære oss og hva det er som gjør at det butter imot. Ikke bare dekke over med støy som gjør at vi ikke kjenner hva som koker i oss, for det som koker, det koker over en dag.

Til slutt, en liten påminnelse om hvor viktig det er å prosessere det som er i oss: Alle valg vi tar i livet, blir tatt som et resultat av alt som koker under overflaten. Desto mer du prosesserer og kjøler ned dette bulderet, desto klarere valg tar du i livet. Og noe som ikke er prosessert ligger der, selv om det skjedde i går eller for fem år siden. Helt til du tør å kjenne på det og anerkjenne at det er der, vil det være med på å ubevisst påvirke valgene du tar for deg selv.

To dager til retreat. Håper jeg ser deg ‘på den andre siden’.

Klem Anette-Marie