Jeg har hatt lyst å skrive lenge. Jeg skrev her om dagen, men jeg hadde ikke oppdatert nettleseren på en stund og skrev i et vindu jeg hadde åpnet noen dager tidligere. Da jeg var ferdig å skrive den meget reflekterende teksten min og skulle publisere, måtte jeg altså logge inn på nytt. Og alt var borte. Jeg kan ikke helt får deg til å skjønne hvordan det føles, når man har åpnet og lettet hjertet sitt og er litt stolt av resultatet og skal dele det – med nettopp deg. Så er det rett og slett borte.

Det tar meg tilbake til min første reise alene. Roma. Det må være omtrent 13 år siden nå.

Jeg hadde ankommet og satt på hotellet helt for meg selv. Det var så enorme følelser som fløy rundt i meg. Den gang da var det hverken Snapchat eller Instagram. Tenkt det! Det var bloggen, og Facebook. Og på Facebook var jeg aktiv. Så aktiv at Sigrid Bonde Tusvik parodierte meg i hennes «Ninette Karlsen» på Torsdag kveld fra Nydalen. På denne turen til Roma hadde jeg «logget av». Facebook skulle jeg ikke logge inn på, jeg skulle være tilstede på eventyr. Og som jeg tømte ut følelsene mine. Jeg hadde ankommet og gått rett ut i Romas gater hele alene med kameraet mitt. Jeg ble så oppslukt i bygningene, kulturen, alt, at jeg ble gående i hele syv timer før jeg vendte tilbake til hotellet. Og dette var før Europa-roaming var inkludert i abonnementet. Dersom jeg ikke var på hotellets internett, var jeg ikke på telefonen heller. Jeg tømte så hjertet mitt for følelser og ekstase. Fortalte en tørst historie om jakten på vann der ingen tok kort og jeg ikke hadde kontanter, og så videre.

Og innlegget ble som det ble denne gangen, slettet. Jeg var ikke koblet på internett. Jeg skrev mens jeg var avkoblet, og skulle koble på før jeg publiserte. Hadde ikke tatt kopi, heller ikke først skrevet i et Word-dokument slik jeg gjør nå.

Akkurat nå sitter jeg på flyet fra Bodø. Midnattsolen (klokken er bare åtte på kvelden) skinner inn i ansiktet på meg og Bestemor. Jeg har flydd opp og flyr rett ned igjen. Eneste ærend var å hente ned bestemor før konfirmasjonen til Tina, også får vi se hvor lenge hun blir. Men vi er veldig fornøyd med å få henne ned til oss.

I timene mens jeg har vært vekk har en venn vært hjemme hos oss og hjulpet Tina å knekke opp boden, da vi ikke fant nøklene. Inne på boden har jeg nemlig en klassisk gammel godstol, også kalt stressless, som vi kjøpte til Bestemor på Finn i fjor. Bladene hun leste og tegningene hun tegnet og kryssordene hun løste, forble liggende i vinduskarmen lenge. Jeg har alltid en sånn frykt for at dette kan bli siste gang. Og kanskje det er bra, for da nyter man all tid så mye mer. Hun er nokså pigg ennå, det skal sies.

Hjemme i Oslo jobber jeg med forberedelser til konfirmasjonen. Og som jeg griner og lengter tilbake til øyeblikk, men på samme tid vil man jo ikke tilbake fordi vi har noe grunnleggende i oss som er «nå». At alt er i forandring. At dette er ikke evig. Vi er ikke evig. Ingenting er evig. Det understreker viktigheten av å virkelig leve her å nå. Ikke bare for noe der fremme som du aldri har noen som helst garanti for at kommer.

Vi skal dø. Det er sikkert.  Og jeg tror det er sunt å prate mer om det uten at det er noe dramatisk og trist. Jeg tenker: Next level. Gleder meg. Det blir spennende. På samme tid vil jeg være her så lenge jeg kan, så lenge jeg er frisk og rask.

Nå sporer jeg av. Denne posten skulle egentlig være et skriv om et enormt savn til den ungen jeg en gang hadde. Og hva man går gjennom ved å oppleve at barnet vårt blir voksen. Og det er jo ikke bare ett barn. Altså. Det er bare henne, men det er så mange versjoner av henne. Det er baby-henne. To-åringen henne. Fire-åringen. Alle disse ulike epokene. Jeg husker de så godt når jeg ser på videoene. Hvem hun var da. Det er ikke den hun er nå. Vi er noe nytt hele tiden, og det er utrolig fascinerende å utforske akkurat det litt dypere. Hva vi er.

Vi har vært. Det er jo ikke «så stor du har blitt». Vi er i konstant forandring hver eneste millisekund av et millisekund. Det er full prosess i aldringen vår til enhver tid. Vi fødes og vokser og blomstrer og blomstrer også skal vi altså visne litt på et vis også. Et liv levd er så fint.

Det er skummelt hvordan det har blitt normalt å tviholde på ungdommen i oss. Fornekte at vi skal eldres. Vi er liksom ikke klar. Men når vi ser på andre, eldre mennesker. Elsker ikke vi de for det de er? Rynkene, linjene, alt som følger med? Vi gjør jo det. Gamle mennesker som tviholder på stramt ansikt ser jo direkte skumle ut? Det synes jeg. Men her er vi, og nå skjer det, og vi vil ikke at det skal skje – helt ennå.

Nå kommer snart bar-vogna til oss. Vi skal finne oss noe å spise. Og når vi kommer hjem skal bi spise nybakt brød, for det bakte jeg i morgen før jeg dro hjemmefra. Ingenting gir mer «jeg mestrer mammarollen-følelse» enn å bake noe. Og det er det eneste jeg kan, som jeg nylig har lært. Å bake brød.

Til neste post: Lag en fin dag. Bare gjør det.