Denne dagen var brått nærmere enn vi trodde. Jeg husker da hun var liten og jeg samlet på ting jeg tenkte at, dette skal jeg bruke en gang i fremtiden. Langt, langt der fremme, når hun en gang skal bli konfirmert. Og plutselig ble det til: Herregud, hun skal konfirmere seg neste år! Og nå er vi her, dagen etter konfirmasjonen. Jeg vil fortelle hvordan vi feiret den. Og hvordan jeg følte det da, og hvordan jeg føler det nå.

Etter at vi var i kirken 11.00 reiste ned til restauranten. Vi feiret i samme lokale som hvor vi døpte henne i 2010. Vi satt ved det samme bordet som da, og vi hadde med oss de samme gjestene som da, bare færre. Eik Annen Etage, restauranten til barnefar. Jeg jobbet i baren der før jeg ble sammen med barnefar, deretter har jeg jobbet både servitør, og som gravid – bookingansvarlig. Jeg dekket opp denne restauranten daglig i lengre tid, og som baby kunne jeg merke hvordan hun ble rolig av lyden av bestikk som bråkte. Jeg spiste også sukkerbitene som var beregnet til kaffen, som jeg i nåtid lurer på om er grunnen til at hun elsker sukker.

De fleste hadde blitt fraktet til restauranten 12.30. Jeg kjørte en ekstra runde fordi jeg hadde glemt å regne med konfirmanten i antall gjester og biler vi hadde, så venninnen min ble stående igjen i solen, og min bror valgte å stå der med henne i solidaritet.

Klokken 13.00 var til bords og klare til å bli servert et 3-retters måltid. Sjøkreps, breiflabb, og biff. Etterpå serverte vi kaffe og kake. En gudfar delte noen ord, ellers hadde pappaen og meg litt å si, men ingen av oss hadde en lang tale. Jeg hadde noen ord fra hjertet, etterfulgt av en 7,5 minutters lang film jeg hadde brukt mye tid på å komponere. Den ble tatt imot med både latter og tårer, og det var perfekt. Min del ble fremført før breiflabben. Barnefar delte noen ord, og kom så med sin overraskelse. Jeg visste at noen skulle synge, men ikke hvem. Og mens pianisten begynte å spille hørte jeg venninnen min måpe noe som «åh dævven.. » (hun er trønder). Jeg løfter blikket fra jentungen til pianisten, så til vokalisten, som er Ben Adams. Familie og venner, på min alder, var starstruck. Og låten han fremførte var nydelig. Slipping through my fingers, av Abba.

Så sto hun der, i kirken, og ble konfirmert. Man føler liksom at det ikke er så lenge siden man var der selv, men så plutselig, når man tenker på det igjen, så er det jo gått en stund. Og dette var jo bare en lørdag som alle andre dager er en dag. Men likevel så er den noe helt annet denne dagen, fordi vi har jo satt et navn på den. Så vi gråter ikke alle de andre ukene i året, men akkurat på denne dagen markerer vi et skifte som tillater oss å se tilbake.

For det var det jeg gjorde. Jeg så tilbake.

Gjennom syv harddisker møtte jeg alle de ulike jentene jeg har vært mamma til. Ja, for hun er jo ikke den hun var, det er et annet menneske som ligger ved siden av meg her i sofaen på stua, og ser på Frustrerte Fruer mens jeg skriver ordene, enn den jenta som danset på gulvet som 6-åring. I uken som gikk har jeg møtt den nyfødte, den kravlende, den som akkurat hadde lært å gå, å prate, å forstå. Jeg møtte barnehage-ungen, førskolejenta, skolejenta og alle de mellom.

Jeg pleier ikke å se tilbake, for av en eller annen grunn føler jeg det er ubehagelig. Men denne uken gjorde jeg det. Jeg så tilbake. Om og om igjen. Jeg så ikke bare hennes liv, men også mitt eget. Jeg har vært i en absurd boble hvor jeg så tilbake på hvem jeg har vært også. Alle de ulike utgavene av meg selv som voksen. Og så ung som jeg var da jeg fikk henne. På et tidspunkt ble jeg bare sugd inn i små videoklipp jeg hadde – og gjenopplevde dem. Husket lukten, latteren, gråten. Husket de ulike epokene av henne. Og det var så godt. Jeg følte jeg fikk litt tid med henne igjen. Litt tid med den ungen som aldri kommer tilbake. Det er mange versjoner vi ikke tenker på at er borte for godt. Og så viktig det er å være her og nå. Hun var så nydelig, hun er så nydelig. Og jeg har elsket å være mamma fra jeg ble det, og jeg vil gjerne oppleve noe lignende igjen.

Men hva enn som skjer, så er jeg takknemlig mer enn noen gang, for å ha vært den mammaen jeg har vært, stått i alt som jeg har stått i, vært så sterk som jeg har måttet være. For selv om alle andre har sett hvor sterk jeg har vært, så har jeg ikke skjønt det selv. Det er først når man ser tilbake og tenker på hvor lite man hadde, og ser hva man gjorde med det man hadde, at man skjønner at man var sterk. Vi har så mye i oss, og vi kan klare så utrolig mye, når vi må.

I dåpen fikk vi stolt vise til familie og venner dette lille mennesket vi hadde skapt. Og på denne dagen, etter å ha sutret meg gjennom uken med forberedelser, så får vi altså vise frem dette mennesket vi har oppdratt. De er jo ikke helt i mål, men godt på vei til å bli «voksen». Og man blir så stolt. For hva var livet egentlig før denne forpliktelsen man satte til verden? Hvordan levde vi uten å ha henne der? Det er rart å tenke på. Og nå er hun så stor at hun like greit ser i midt klesskap om hun ikke finner noe, og hun bruker like greit min sminke om hun ikke er fornøyd med sin egen.

Og jeg er stolt. Hun har et stort hjerte. Det kommer frem i ulike situasjoner, og gjerne ofte i tider når jeg er redd for å ha gjort feil, eller redd for å ha videreført for mange uvaner fra seg selv. Jeg vil som alle oppegående foreldre, være den beste mammaen jeg kan være, og lære henne de beste tingene jeg kan lære henne. Og de gangene hun viser nestekjærlighet, empati, høflighet ovenfor fremmede som kjente – det er de gangene jeg tenker; dette går bra! Hun kommer til å klare seg!

Så denne helgen gikk som den skulle. Det var fint. Vi hadde våre nærmeste der og hun hadde en fantastisk fin dag hun kommer til å huske lenge. I dag fikk jeg alle følelsene til overflaten og har grått en hel del. Det har vært mange mennesker og mange oppgaver, og det har gått så fint hele veien, så det er helt naturlig at jeg må prosessere alt i litt mer ro og mak nå som de fleste har reist.

Jeg er stolt av dette mennesket. Ikke ferdig å oppdra henne, men veldig glad for å se at hun viser noen kjerneverdier som er viktigere enn status og jag. Så kommer det humper på veien, noen har vi kommet oss over, og flere skal nok komme. Og til evig tid skal jeg jobbe for å være rustet for å akseptere det som kommer, i stedet for å bli slått over ende.

Tilstedeværelse, tillit og ærlighet er det viktigste vi kan jobbe for å omgås og gi hverandre.

AM