Status: 38 år. Singel. Ett barn og en hund. Ønsker flere (barn). Ønsker meg mann. Ønsker meg mye.. men ikke til enhver pris.

Legge vekk alt mas og kjas. Bare åpne macen. Denne fanen på macen. Bare skrive. De som vil lese kan lese. Det viktigste for meg er å skrive. Jeg har en klump i brystet. I hele kroppen. En jobb i meg selv som jeg i følge meg selv, skulle ha mestret for lenge siden.

– Kjenner du på skam?

Psykologen ser på meg med et empatisk blikk. Som om at han allerede vet at jeg kjenner på skam, men at jeg selv ikke har anerkjent spørsmålet. Og det er akkurat det som skjer, jeg anerkjenner at jeg kjenner på skam. Som om jeg ikke tenkte det selv, men bare bar på det. Skam. Mens tårene presser på og jeg på én måte blir lettet fordi vi skjønte noe her, så holder jeg tilbake. Jeg føler at dette er noe jeg holder i sjakk om dagen, og at hvis jeg slipper denne gråten nå, så kommer jeg til å gråte resten av denne timen.

– Ja, jeg føler skam.

Leppene mine rister der jeg sitter med beina i kryss i stolen. På den eneste plassen hvor den lille i meg får lov å være sårbar, i stedet for å være sterk. Og det er ikke lett å komme fra verden der ute og inn i det rommet. Å komme fra gjøremålene, tempoet, tankene, alt man skal rekke og vil gjøre, så inn i dette rommet hvor alt må settes til side. Men det er viktig.

– Hvorfor føler du skam?

Psykologen ser spørrende på meg. Jeg føler han er spent på svaret mitt. Hva som gir meg skam. Som om at han ser at jeg ikke trenger å skamme meg og at det er det han kommer til å si etterpå, men først må jeg fortelle hvorfor jeg kjenner på skam.

– Skam over å være der jeg er i livet, men ikke ha løst denne «feilen» hos meg selv. At jeg vet alt jeg vet, at jeg har all denne innsikten som jeg har. At jeg vet hvorfor det er sånn og forstå mekanismene rundt det, men ikke har kommet meg ut av det.

Det var en lettelse i å si det høyt. Som om at jeg bar på noe tungt i meg uten at jeg selv var klar over det. Det har vokst i meg som noe uønsket på innsiden. Plaget meg. Tynget meg. Det har gjort meg uvel og rar, uten at jeg visste hva det var. Men nå fikk jeg sluppet det ut, der i det rommet. Og tårene, som kom helt uforventet, bekreftet at dette var sant.

Det er sånn jeg forstår at vi treffer noe i meg. Mange av timene er samtaler som jeg føler jeg har kontroll over meg selv i. Vi skildrer hendelser og setter sammen biter, uten at jeg får en sterk reaksjon. Men noen ganger, så er det bare et spørsmål som skal til, og da kjenner jeg det. Det er helt umulig å kontrollere. Det er koblingen mellom følelser som er begravd og fanget, og forståelsen av at jeg har sår fra disse hendelsene.

Problemet mitt er ikke å takle det som er vanskelig. Motgang. Sorg. Det å være alene (selv om jeg kan tro det). Problemet mitt er å takle det som er fint og trygt og forutsigbart. Og hvordan vises det? I relasjonene jeg velger. Det har vært enklere for meg å trekkes mot det som er uforutsigbart og utrygt, selv om det jeg virkelig ønsker og trenger er forutsigbarhet, som igjen gir meg trygghet. Men det kjenner jeg ikke. Og siden jeg ikke kjenner det, føles det utrygt for meg. Ubevisst. Kroppen reagerer med å trekke seg unna. Den sier til meg at dette er utrygt.

Komplisert? Det er kortene jeg fikk i dette livet. Og denne prosessen med å forstå alt og jobbe med det, tar tid. Jeg skrev noe om å være singel på storyen min på Instagram her om dagen. Så kommenterte en venn fra Italia på den. Han er på min alder og singel, og skrev at han pleide å si til seg selv at han bare har unngått den første skilsmissen.

Det var en ny måte å si det på. Jeg tar den jeg også.

Jeg har jobbet mye med meg selv når det kommer til å tiltrekkes av en partner som ikke er klar for å forplikte seg. Som ikke er klar for et forhold. Jeg har skrevet utallige tekster hvor jeg har pratet om feigheten til den som ikke tør å forplikte seg. Han som ikke grep sjansen. Han som elsket meg så hardt men aldri klarte å ta vare på meg.

Jeg som har følt at jeg aldri treffer noen som virkelig er klar til å forplikte seg, faktisk velger partnere som ikke klarer å forplikte seg. Jeg har ikke innsett før i senere tid at jeg ubevisst har valgt disse relasjonene i livet mitt selv. Det er interessant. For hvorfor i all verden skal jeg gjøre det? Det korte svaret: Fordi det er det jeg kjenner. Og det er hva systemet mitt foretrekker, fordi det er komfortabelt (selv om vondt ofte), å ikke bli helt valgt.

Jo mer man dykker i materien av seg selv. Det uendelige komplekse. Hjernen og alt den klarer å sette sammen av tanker. Så stort det er inne i hodet. Det lille hodet, med alle de veiene, tankene, minnene, koblingene. Ja, desto mer man dykker inn i dette, forstår man. Så i mitt tilfelle her. Og det er aldeles ikke unikt, for det har jeg også lært meg. Historien min er unik, for det er alle sin, men min utfordring finnes hos flere. Og det er en sår trøst. Ellers kunne jeg aldri jobbet med det, eller fått hjelp. Hvis ingen visste hva i alle dager som feiler meg. Feiler det noe? Ja, jeg har jo en feilkobling her grunnet grufulle hendelser i barndommen. Det er liksom som om jeg ble bygget og at noen av klossene i oppbyggingen ble satt litt skeivt. Så har man fortsatt å bygge likevel og disse klossene ble jo plassert der for lenge siden. Så jeg har lært meg å leve sånn, og aner ikke hvordan det føles når man roter langt nok inn og får de satt riktig på plass. Helt riktig blir det nok aldri.

Jeg kjenner fra min oppvekst, det som er utrygt, uforutsigbart, litt kaotisk. Og denne mekanismen har jeg jobbet masse med å forstå. Så hva nå da? Nå er det ikke mer nødvendig å være i sånne vonde situasjoner. Utfordringen er derfor å møte noen som er trygg i tilknytning til andre. For når jeg møter noen som er fin og trygg og virkelig ønsker meg alt godt og kan forplikte seg.. da tenker du sikkert at jeg endelig vil få min fred og være lykkelig? Det er feil. Da kommer alt det stygge opp. Følelsen av å være skitten og kaotisk. Tyngden av bagasjen. Ubehagelig av at det er udramatisk og lett. Kjedsomheten av å bare ha det fint og greit uten at noe er ustabilt eller dramatisk.

Forstå det den som vil.

Nok ord for i kveld. Hilsen hun som alltid kommer til å skrive så du kan lese. Anette-Marie