Mens jeg har satt noen egg på koking. Tenkte å skrive mens de koker, men så ringte barnefar angående noe. Kokeplaten piper. Faen, ti minutter går raskt.

Jeg skriver litt likevel. Naboen spiller så høy musikk. Veldig ofte, på denne tiden av døgnet. Det vil si, på formiddag, som jeg føler er rundt 12.00. Men så vet jeg at i gamle dager var dette allerede ettermiddagen. Jeg anslår ettermiddag som klokken 17.00. Jeg vet ikke hva som er fakta rundt dette i dag, og jeg akter ikke å søke på nett.

Jeg ønsker å kunne skrive ting som er helt og fullt fra meg, uten at jeg må ha hjelp fra kunstig intelligens. Naboen synger for full hals. Han pleier det. Til ballader. Følelsesladde sanger. Det varer alt fra en time til to.

Jeg har en gang tidligere klaget. Da hadde han visst satt basskassen inntil veggen min. Det var grusomt. Hørtes ut som at noen boret inne i leiligheten min. Skapdører og glass dirret overalt. Det dirrer litt nå også, men ikke nok til at jeg skal henge meg opp i det.

Vi bor tross alt i en gammel bygård, og alle som finner seg i å bo i en bygård vet fakta. Det er lytt. Vi hører alt.

Naboen over meg, som jeg også er glad i, hun er hyggelig, vi spør hverandre om hjelp om vi trenger, det er fint, men hun har to barn. De er 5 år og 2 år. De løper, de hopper, de kjører lekebiler. Lysekronen min dirrer, rister, klirrer. Hun er alene med de.

Noen ganger sender jeg en melding og ber om stillhet, og det blir godt tatt imot. Hvis jeg for eksempel skal holde et webinar fra stuen på dagtid en helg, spør jeg om litt mindre tramping i den aktuelle timen. Og det er greit.

Og en gang da jeg hadde en intens hodepine og det hørtes ut som de hoppet om kapp for å trampe mest mulig, da sa jeg fra. Godt tatt imot. Det blir stille.

Men jeg har blitt vant til å våkne tidlig i helgene. Noen ganger kan det plage meg, at jeg vil si fra, men jeg kan ikke huske å ha gjort det. Enten sovner jeg igjen, ellers har jeg stått opp, og straks man er oppe, så bryr man seg ikke lenger.

Det er de uskrevne tingene man må akseptere ved å bo i en gammel bygård på Majorstuen.

Jeg tar kasserollen med eggene av platen. De har blitt liggende i noen minutter. Jeg liker følelsen av å helle det kokende vannet ut i vasken. Det gir meg en følelse av at jeg renser vasken. At den blir ekstra ren og at alt av mulige bakterier forsvinner med det kokende vannet. Jeg forespeiler meg at rørene også blir renset. Lar det kalde vannet renne over eggene til de er kalde nok til å renskes. Renske. Rense. To så like ord, men de har en ulik betydning. Stemmer det at de har det? Eller er det det samme? Jeg blir usikker, men jeg skal ikke google, jeg mener – skal ikke spørre ChatGPT, vil tenke selv.

Jeg åpner søpla og kommer på at jeg har glemt å hente flere grønne poser til matsøpla. Det skulle jeg gjort i dag tidlig, da jeg gikk til butikken for å kjøpe egg og avokado. Jeg bøyer meg ned i skapet og kaster eggeskallet rett i restavfallet.

Det lukter litt sigaretter her inne. Det er jeg også vant til. Noen ganger er det verre, da kan jeg kjenne det på kjøkkenet uten å bøye meg ned i skapet. Jeg tror det er fordi røyken kommer fra en annen leilighet og følger rørene. Et eller annet der.

Og noen ganger er det marihuana vi kjenner. Det kan være i hele bakgården, i oppgangen, eller på kjøkkenet. Som regel kommer det fra bakgården og inn om jeg har åpnet vinduet. Det plager meg ikke mye, men litt, noen ganger. Det kommer litt an på humøret mitt.

Ikke det at jeg har noe imot marihuana i seg selv, jeg har ikke det. Er ganske liberal av meg, og tenker at skal vi hate på det kan vi også ta for oss at alkohol er en alminnelig grei rus. At vi kan få lov til å drikke, jeg mener, ruse oss foran barn. Er det ikke litt sykt?

Vi er litt sauete av oss, for det er almen greit å tenke det er sinnsykt at folk røyker marihuana, at de er narkomane nærmest. Kanskje det er i overtall liberale mennesker her i Oslo, men det er en greie. Og ingen vil ta selvkritikk for alkoholen, for den er god den. Og det er helt i orden at mennesker over hele landet drikker seg fulle på en fredag eller lørdag.

Men gud forby om det skjedde på en onsdag, da er de ute og kjører. Og hva er mest sannsynlig, at en person som har røyket eller at en person som har drukket alkohol tyr til vold? Vel, begge deler er rus, men det er lov å reflektere litt over det. Og lovlig eller ei, det lukter Marihuana i hele Oslo når solen titter frem.

Etter å ha rensket eller renset tre egg skyller jeg den kalde kasserollen i varmt vann igjen. Den er jo ren nå, den trengs ikke å vaskes eller noe. Den har bare kokt litt vann, og kan brukes igjen. Hvis kasserollen er våt og kald tar den lengre tid å tørke. Så jeg skyller den i varmt vann før jeg setter den opp ned på benken.

Jeg snur meg til kjøkkenøya for å ta en avokado. Jeg prøver å ta den eldste som ligger der. Klemmer på den og kan kjenne at den er rotten. Det er ingen vits å åpne den engang, den er dårlig.

Jeg kaster den ned i søpla som ikke er matsøpla og kjenner det stikker litt i magen fordi jeg kaster mat. Tenker på hvor mye mer konsekvent man kan være, og hvis man bare orket å gå tilbake til butikken de gangene en avokado var dårlig fra start, så hadde man spart litt penger, selv om avokadoen hadde jo blitt kastet uansett.

Ikke at denne avokadoen led av dette tilfellet, det vet jeg ikke, jeg har jo aldri åpnet den og jeg kjøpte den ikke i dag. Jeg åpner avokadopakken jeg kjøpte tidligere på dagen. to modne avokadoer fra Rema 1000 sitt eget merke.

Det er en greie det der, at alle butikker lager sine egne merker. Da slipper de å betale et mellomledd, genialt. Med matprisene vi har så gagner det vel ikke oss forbrukere likevel. Eller gjør det det? Jeg sjekket aldri forskjell på prisen på denne og de andre, jeg bare tok noen som var moden.

En tallerken med to egg. Kanskje jeg bare skal ha egg og avokado og ingenting mer? Det føles sikkert rent, på et vis. Jeg deler avokadoen i to, før jeg kutter den inne i skallet på langs og tvers. Deretter klemmer jeg ut alle klossene over tallerkenen. Jeg fjerner steinen i den andre delen og gjør det samme. Den er helt perfekt. Perfekt moden. Bra jobba, Rema 1000.

Jeg strør salt og pepper over. Skal jeg bare spise dette? Nei, jeg tar frem et knekkebrød og kaviar. Skviser kaviar på knekkebrødet og kjenner på at alle som elsket at jeg ble veganer, er skuffet. Eller, det vet jeg ingenting om. Jeg hører stemmer som «åja, så nå bryr du deg ikke lenger?».

Fuck de stemmene. Jeg spiser ikke kjøtt. Jeg er snill. Jeg donerer penger til Leger Uten Grenser og WWF. Fordi jeg oppriktig ønsker å gjøre en forskjell.

Det er noe generelt ufint med å skulle ta noen som prøver å gjøre noe bra. Hvis noen gjør én ting godt for miljøet eller planet eller bare for det føles etisk riktig, så skal man bli tatt for alle de andre tingene man ikke gjør? Det er ufint.

Jeg har ikke det problemet akkurat nå, jeg er ikke plaget, ingen har egentlig sagt noe på at jeg spiser fisk igjen. Jeg startet å spise fisk igjen i fjor, men det er ikke alltid jeg klarer det.

Her om dagen var jeg på en fin restaurant hvor de serverte blekksprut. Man kunne se tentaklene på armen. Pyntet og stylet slik at de groveste ganene skulle forstå at dette var utsøkt. Jeg klarte ikke å spise det. Så der var en linje. Det har ikke noe med smaken å gjøre. Det har med å gjøre at jeg har sett My Octopus Teacher på Netflix. For en dokumentar!

Uansett. Jeg følte det var den som lå der på tallerkenen min, og da ble det et problem, jeg ga hele retten til personen som var med meg.

Men kaviar går fint, det er jo bare fra en tube, eller hva? Jeg klemmer på tuben og lar kaviaren legge seg i sikksakk på knekkebrødet, før jeg deler det ene egget i en eggedeler og danderer det over. Kaviar oppå egg ser bra ut, men det er mer grisete. Kaviar under egg er smartere. Det limer egget til knekkebrødet. Mindre gris.

Jeg setter meg tilbake og nyter måltidet med et glass vann. I bakgården buldrer det. På motsatt side pusser de nemlig opp en hel bakgård.

Ja, det er mange ulemper med å bo her, men så elsker jeg å bo her likevel. Jeg har peis på stua og på kjøkkenet, dette er hjemmet vårt, selv om vi ikke eier det.

Å eie bolig kan både komme med ro og med stress. I disse tider har jeg regnet meg til at mine månedlige utgifter hadde vært adskillig høyere ved å eie. Så kan man alltid si, men da betaler du til deg selv. Jada, jeg har gjort det før. Jeg har eid totalt tre leiligheter. Jeg har til og med totalrenovert alle sammen, noe jeg forøvrig elsker å gjøre.

Og det er jo en trygghet i å vite at man eier og kan bo der til man dør. Men for meg er det også en trygghet i å vite at jeg ikke skal bo her til jeg dør.

Men hva med fremtiden og sikkerheten? Hva med den? Det er der fremme. Akkurat nå er livet, og akkurat nå lever vi her. Vi. Datteren min, hunden vår, og meg. Og vi elsker akkurat denne leiligheten.

Jeg hadde ikke hatt råd til å kjøpe denne, men jeg har råd til å leie den. Og det gjør at vi kan bo akkurat så fantastisk og sentralt, vel viten om at vi ikke skal bo her til evig tid.

Det betyr at jeg ikke vet hvor vi skal videre, hvor neste sted er. For meg er det en enorm frihet, å vite at vi ikke er låst til dette stedet, vi vet at vi skal videre, men vi vet ikke hvor.

Det er også en slags norm, at vi skal eie og sånn skal det være. Jeg eide, jeg solgte.

Kjøleskapet durer bak meg. Jeg drikker opp resten av vannet. Kjenner hvordan det legger seg langs overleppa mens jeg drikker og tenker at hvis det var melk jeg drakk nå, så hadde jeg fått en melkebart.