Menneskene mellom Slottsparken og Nasjonalteateret har det ikke travelt, selv om de alle skal et sted. Det er sen sommer, høst. Noe mellom sommer og høst. Det er liksom rett før de faller. Bladene. Solen varmer fremdeles litt, men det er den friske luften som gjør det. Den morgenluften vi bare kjenner om høsten. Det er som om byen levde mens vi sov. Den gjorde noe. Forandret seg enda litt til.

Skrittene mine er behagelige fordi jeg valgte å gå i joggesko og treningstights. Det er tidlig, alt oppleves rolig. Det er min ro. Roen etter et panikkanfall er påfallende god. Som en trøst etter at alt har rast, virkelig rast. Det var som et jordskjelv av frykt, uten at frykten lot seg kjenne. Det var forbi frykten. Det var kun et totalt kaos uten å vite hvordan man skulle stå eller sitte eller bevege seg mens det sto til. Det var tomt for oksygen, eller det var ikke det, men jeg trodde det. Kroppen ville vrenge seg. Og etterpå. Skammen over å miste kontroll og de ukontrollerte tårene som fulgte på med hikst og lange åndedrag. Følelsen av å ville forsvinne inn i et sort hull, at ingen skal se deg, at ingen skal røre deg.

Jeg var så utmattet av mitt eget hode at jeg nesten sovnet før jeg husket å bestille flybilletter. Jeg hadde skjønt at jeg måtte sove før jeg dro, at jeg ikke kunne reise i går kveld. Det var som at jeg ikke var i kontakt med virkeligheten, selv mange timer etter anfallet. Men det var i går. I dag er jeg bare her i meg selv, mens jeg ser alt det andre. Det er som at alt av opphopet frykt slapp taket i går og hjernen er for sliten til å orke å dra i samme baner i dag. Så i dag er det en god følelse som strømmer i meg.

Flytoget er fint. Det er nye seter i det. Jeg liker det. Det føles rent.

Jeg enser køen til sikkerhetskontrollen. Den er lang. Den er verdt 399 kroner å slippe. Vi kunne diskutert lenge om den bruken av penger. Betalte jeg akkurat for å slippe køen? Nei. Jeg betalte for å slippe å stå veldig tett inntil mange mennesker i dag, for jeg vet at dagen fremdeles skal bli en påkjenning. Jeg betalte for å bli i denne roen. Jeg betalte for litt mer tid.

Sikkerhetskontrollen går bra. Jeg får sekken min med en gang, den må ikke sjekkes. Det er god tid før flyet skal gå. Det er 45 minutter.

På ørene spiller jeg noe rolig og fint. Det er som at menneskene også hører det jeg hører. Jeg må på toalettet. Inne på toalettet henger jeg sekken på en knagg, jeg slipper å sette den på gulvet. Den er renere der oppe på veggen. Jeg tisser uten å røre toalettsetet. Vasker hendene mine mens jeg ser på at en eldre dame, eller godt voksen dame, jeg vet ikke, hun er fin på håret. Jeg burde si det til henne. Det må jeg! Det er så fint å få slike kommentarer, og alle blir glade av å høre noe sånt. Jeg ser jo at hun har brukt tid på håret. Det vil glede henne. Men jeg må ta ut airpodsen som spiller i ørene mine, først må jeg tørke hendene mine. Mens jeg tørker hendene, går hun ut. Jeg følger straks på. Hun går motsatt vei. Det ville vært rart å prikke henne på skulderen for å si det. Jeg går mot gaten mens jeg tenker på at jeg bare skulle sagt det selv om airpodsen var i. Eller kanskje jeg kunne tatt den ut selv om jeg var litt våt på hendene.

Jeg vil kjøpe meg en kaffe. Det er ingen kø der de selger kaffe og bakst nå, og det gjør meg glad. Når universet spiller på lag føler jeg at det vises på denne måten. Det er ikke i penger eller materialistiske ting. Det vises i at livet bare glir. Ingen kø. Jenta som jobber der ser på meg som om hun kjenner meg. Jeg smiler fint og varmt til henne. Håper at hvis hun kjenner til meg, så fikk hun et godt inntrykk av meg. En kaffe latte på havremelk til 71 kroner. Jeg kunne jo bare laget meg en kopp hjemme, drukket den hjemme, spart disse kronene. Men jeg visste allerede da at jeg ville kjøpe meg en kaffe her. Kjøpte jeg en kaffe? Nei, jeg kjøpte meg et øyeblikk. Jeg blir stående og se på henne som tar imot bestillingen til nestemann etter at jeg har betalt. Hun er like god og imøtekommende. Det gleder meg. Jeg tenker at hun trives på jobben og at alle burde trives sånn på jobben. Det er tross alt viktige øyeblikk som utveksles mellom fremmede. Energi blir byttet, delt på, sendt videre. Å spre den gode energien er jo det fineste vi kan gjøre. Den energien som kommer fra tilstedeværelse. Det var det det var. Hun var tilstede. Jeg også. Jeg liker å se på dem som jobber og alt føles så godt, sett vekk fra at de spiller Justin Bieber med Baby, Baby på anlegget. Det passer ikke inn. Jeg tar på meg airpodsen igjen og fortsetter å spille ‘Vivian Roost’ sine melodier. Der, ja. Det var bedre. Nå passer alt jeg ser til det jeg hører.

Jeg får kaffen min og finner et bord der. Et høyt bord hvor jeg kan se ut. Jeg tar frem macen og skriver litt og drikker kaffen med jevne mellomrom. Det var jo dette jeg ville. Jeg betrakter menneskene som går av det samme flyet som jeg snart skal inn i. Noen løper, de skal kanskje rekke et annet fly. De er kanskje sent ute, for vi skulle i grunn ha begynt å gå ombord. Jeg ser gaten. Den er stappfull. Jeg blir sittende og skrive til nest siste mann har gått ombord. Det er meg og en annen mann som pakker ned macen. Han måtte kanskje jobbe til siste sekund. Jeg fikk skrive.

Jeg har sete 28D, det må jo være langt bak, så jeg går ombord bakerst. Det gir meg en tur ut i frisk luft. Jeg betrakter det store flyet som skal fly meg dit. Som en buss, eller en bil, bare i luften. Ombord på flyet er det fullt, og de siste menneskene setter seg. Jeg sitter med midtgangen som jeg liker best, da er jeg fri til å gå til toalettet eller bare reise meg uten å tenke på at noen blokkerer. Det er et ledig sete mellom meg og han som sitter ved vinduet, det føles ut som at noe gjør livet enklere for meg i dag.

Jeg følger med når de går gjennom sikkerhetsdemonstrasjonen. Jeg gjør det mest for at flyvertinnen som gjør jobben sin skal se det. De fleste ser ned i mobilene sine og jeg tenker at det må være litt trist at ingen ser på henne. Der står de på rekke og rad og viser oss hvordan vi skal overleve hvis ulykken skulle inntreffe, og ingen bryr seg. De er så flinke, så i takt, så i orden og så synkroniserte. Jeg liker å se på. Jeg får blikkontakt med flyvertinnen nærmest meg. Vi smiler til hverandre. Jeg får følelsen av å imponere henne, også blir jeg litt stolt selv. Det er som om vi alle er elever her og jeg er den eneste som faktisk følger med. Og kanskje det var hyggelig at jeg fulgte med. Det føltes ut som at det bare er meg og henne. Og mens musikken fremdeles spiller på ørene mine og hun danser til nødutgangene med armene alle veier, kjenner jeg det. Livet. Det bruser gjennom hele meg og det er denne tilstedeværelsen som gjør at jeg kjenner meg levende. Ikke bare i meg selv, men gjennom menneskene rundt meg. Frykten for at livet vet noe jeg ikke vet, og prøver å forberede meg, den kan jeg ikke la vokse i meg nå.

Når jeg lander, skal jeg rett til sykehuset. Jeg ser henne for meg allerede, og jeg tenker at hun venter på meg. Ser på klokken, lurer på om jeg snart er der. Hun ligger der, den lille jenta. Som en ballong som en gang i tiden var full av luft, men nå er den tom. Eller som en drue som en gang i tiden var så moden og fin at den kunne sprekke, mens nå er det en rosin som skrumper mer og mer og snart en dag skal tørke inn. Kanskje vi er som druer, begge to. Hun litt søtere enn meg. Jeg er litt tammere enn i går.

I går hadde denne frykten, eller denne mangelen på kontroll, fått hele meg. Jeg hadde kanskje ikke spist nok. Jeg hadde kanskje glemt å ta pause fra jobb, men jeg var uansett ikke forberedt på at det plutselig skulle komme en telefon derfra. Og da jeg ikke fikk snakket med henne fordi det var vaktskifte på sykehuset og ingen kunne gi meg noen beskjed, det etterlot meg maktesløs. En posisjon jeg ikke håndterer så bra.

På kvelden løsnet det. Da en god venn spurte meg litt humoristisk, fordi han kjenner meg godt nok til å gjøre det: «Var det forresten du eller bestemoren din som var på sykehuset?»

Akkurat da klarte jeg å ta steget ut av offerrollen og rette opp ryggen litt. Jeg fikk energien min igjen da jeg husket at jeg ikke trengte å ta alt inn på denne måten. Jeg kan observere alt dette som skjer og handle deretter, uten å bli følelsene som raser i meg.

Det siste stedet hvor jeg blir det barnet som også er trygg med henne, det kommer til å forsvinne. Akkurat nå er hun barnet mitt.

Snart får jeg ikke lov å være barn mer.