Trærne er fremdeles grønne, men natten har blitt sort. Gatene sender en fest to kvartaler sikksakk i ett ekko helt til lyden siver inn soveromsvinduet. Bassen merker jeg på et vis gjennom veggene, mens de fulle folkenes skrik og skrål skjærer gjennom det som ellers er en fredfull fredag før høstferien.

I dag leste jeg en artikkel hvor det er tatt til vurdering å endre navnet fra høstferie til leseferie. Jeg tenker det er en brilliant idé. Hvor mange trenger ferie for å høste uansett? Å lese derimot.

Drømmer meg tilbake til da klokken var ti over tolv en dag i Portugal. Brostein, rolige mennesker som røyker sigaretter og stengte butikker midt på dagen. Vi klarte aldri å knekke koden på når de hadde denne pausen midt på dagen. Kanskje det var ulikt for de ulike stedene. Det er en lomme i livet. Hun og meg. Dette vakre mennesket som jeg ikke husker helt å ha skapt. Er det sant at hun kom ut av meg? Fra ingenting ble hun til noe som vokste. Jeg husker at jeg synes det var absurd at negler og hår og øyevipper og skjelett ble oppdrevet på innsiden av meg. Jeg kan ikke huske at jeg hadde et levende vesen inne i meg, men jeg husker at det var tomt etterpå. Selv om hun var på utsiden så savnet jeg å ha et ekstra liv inne i meg som jeg hadde helt for meg selv og kunne sende tanker til og jeg var aldri alene.

Aldri alene. Og nå er det tomt inni meg og en dag skal huden min bli som bestemors. Så tynn at det kan se ut som den skal gå i oppløsning, samtidig så myk som om den nettopp ble skapt.

I Portugal opplevde jeg en slags venninnefølelse med min egen datter. Morsrollen ble annerledes, jeg følte litt mindre ansvar. Det var litt befriende selv om jeg alltid har savnet fireåringen som var komplett avhengig av meg.

Jeg vurderte å sove på jentungen sitt rom i kveld. Hun hadde skiftet på senga og jeg elsker å ligge i nyvasket sengetøy. Hun er ikke hjemme, og jeg orker ikke å skifte på min egen seng. Ikke det at mitt sengetøy er så gammelt, men tanken på at noen andre har sovet der plager meg. Ikke sikkert han skal sove der igjen. Det er uavklart. Jeg er usikker, som også gjør meg redd.

Det er jeg lei av. Å være redd. Den største friheten er å være uredd. Følelsen jeg har disse dagene minner om å ville rive av meg min egen hud og fly ut av den. Som om at noe fanger meg. Hva er dette noe? Det er inne i hodet mitt. Det er i hjernen min. Som et virus. En egen vilje som vil meg vondt.

Bassen endrer rytme. Nå føles det ut som den kommer fra taket. Det er ikke i denne bygningen, men noe i veggene har bært lyden til soverommet mitt likevel.

Skrikene fra gaten er summelyder i det fjerne. Det nærmer seg midnatt. De hodeløse, fulle menneskene er på vei til utesteder, puber, eller andre fester. Da jeg kom hjem var det en full fyr som skulle inn i bygningen. Han pratet med ei i etasjene over meg på telefonen, mens jeg låste meg inn og han fikk være med. Han var søt, tenkte jeg, men han var tydelig beruset.

Fulle menn. Det mest usexy som finnes. Fulle folk generelt. Det er et faktum at det er vanlig å ruse seg, feste med fremmede, miste dømmekraft og kanskje til og med ha sex med en fremmed. Æsj.

Altså. Svette mennesker som tror de har noe til felles fordi begge er fulle. Jeg vil tro at det er veldig tilfeldig. På en uteplass er det garantert mange fulle match. Det kunne like greit vært en annen liksom.

Bassen er lavere nå. Alle lydene er litt lavere. Hensyn.

Leiligheten er annerledes med henne. Annerledes med han. Annerledes når jeg er alene. Jeg er lei av å posisjonere meg. Lei av å være redd for hva jeg deler eller ikke.

Når det blir for ille av noe tenker jeg på døden. Det hjelper mye. Da kan jeg reddes fra alt. Jeg tenker på det som Alan Watts sier, at vi allerede er døde, hvis vi absolutt skal kalle noe for død.

Symaskinen står fremme på soverommet mitt. Det er hun som har satt den der. Jeg skulle jo sy masse, det var planen. Kjøpte den da jeg var gravid. Dyr var den også. Sydde en kjole til meg selv, i silke. Det ble med det. Og nå står den fremme som om jeg bor i en bitteliten leilighet midt i New York og ikke har plass til den noe sted.

Den dagen bestemor dør har jeg ikke noe skall noe mer, det må være umulig. Hvordan kan frykt bety noe da. Vi formerer oss og rydder opp etter generasjonene før oss. Koster sammen redet deres når de forlater.

Hva om jeg tar en sekk med noen ting og så bare drar jeg. Hvor som helst. Ingen telefon, ingen spor. Det kribler i hele meg av tanken. Men i fantasiene er det aldri kveld eller tidlig på morgenen. Det er dag. Det er møtene med fremmede, de som gir livet mening. Blikkene med vennlighet man utveksler med noen man aldri ser igjen. Det er skitten under neglene deres og privilegiet mitt. Sammen er det en sånn fin kontrast som løfter meg til noe høyere. Selvoppfyllende. Mening. Jeg ser dem, jeg er spesiell fordi jeg ser dem. Egoet. Men det er kjærligheten innerst som er drivkraften i å ville gjøre noe større.

For hva ellers?

Scrolle gjennom meningen, jokes, Gaza-ofre og sminkevideoer. Nummenheten i hjernen som følger på. Dyne, pute, seng. Så ubrukelig jeg er. Frisk, hel, oppegående. Så ubrukelige vi er. Friske, hele, oppegående. Så scroller vi likevel rundt 800 timer i året i stedet for å redde verden.

Jeg vil redde verden. Hvordan? Nummenheten.

Om han er viktig og en del av det hele, det vet jeg ikke lenger. Jeg trodde det for litt siden, men på tjuefem minutter kan alt endre seg. Det som starter som en samtale om middag kan bli til en samtale om hvordan vi ikke føler oss sett eller hørt. Ingen føler seg sett, selv om vi sitter rett ovenfor hverandre og skriker. Ingen hører.

Summingen av en elbil drar seg forbi vinduet. Hadde det vært en annen kveld enn denne, så kunne jeg kanskje trodd det var han. Men ikke i kveld. Ikke denne uken. Ikke uten en avtale.

Besettelsen av å få til disse drømmene vi har innprentet i oss kan ødelegge så mye. Eller. Det er tidkrevende. Jeg tenker ofte på hvor brilliant jeg egentlig er og hvor mye jeg egentlig kan utrette på Jorden. Jeg er jo på Jorden selv om jeg bare er i denne gaten, på en måte. Så det er lov å si det. Tenke seg til at man heller velger situasjoner hvor man blir usikker, føler seg oversett, neglisjert. Tro, håp og kjærlighet. Kanskje det egentlig betyr at vi tror det finnes et håp om kjærlighet.

Nå er gatene stille. Hunden er stille. Ganglyset er på. Et gjesp. Kanskje jeg klarer å sove her helt alene. Bare være meg uten å se på noe. Lukke øyene og kjenne på alt som beveger seg i meg. La det roe seg og la mørket få lov til å være en del av meg. Være en voksen, ta ansvar. Sånn som vanlige mennesker gjør.