Dette skjer ofte. Jeg sitter på et fly, ser ut på himmelen, skyene, og kjenner at jeg vil blogge. Noen ganger har jeg ikke macen tilgjengelig, andre ganger har jeg det. Som nå. Og det er gjerne rundt endringer i livet mitt at det skjer. Noe fornyes, jeg fornyes. Vi gjør det alle sammen, hele tiden. Alle cellene våre fornyes hvert eneste sekund. Vi våkner ikke plutselig én dag og er større. Vi vokser konstant fra vi er født. Vi modnes, blir eldre, og de heldigste forstår at forandring er bra.
En mental holdning om at ting ikke skal forandres er smertefull. Det er vondt å holde fast i noe som man ikke kan unngå at forandrer seg. Det er mulig at materialistiske ting forstyrrer oss litt, for her kan jo jeg sitte og holde i noe som ser helt likt ut som da mamma holdt i det samme. Men mamma døde for over 30 år siden. Vi mennesker, dyr, planter, alt som er levende, er i konstant forandring. Den største feilen menneskeheten gjør er å tro at vi skal holde fast i å være ung. Mens det ytre endres med linjer, tynnere hud og levd liv, vil det indre dyrke en visdom som aksepterer det – hvis vi lar det.

Veien er ikke å holde fast. Veien er å akseptere. Når vi aksepterer, tillater vi oss å være der vi er nå. Vi kan ikke stoppe alderdommen, og når vi ikke aksepterer det, gjør det vondt. Det er å tviholde på noe som glipper ut av hendene dine, uansett hvor hardt du prøver. Er det en ting som er helt sikkert, så er det at vi skal dø.

Rynkene på bestemor er jo fine. Hadde hun vært full av fillers hadde jeg ikke visst hvordan hun egentlig så ut. Og hvis vi alle skal holde på sånn fra nå av, så vil våre barn og barnebarn kun se ekte gamle mennesker i historiebøkene.

Bak skyene er det alltid sol, og bak alt vi identifiserer oss med (det være sorg, bitterhet, utseende eller status), vil det alltid være uendelig med kjærlighet. Til og med de ondeste menneskene i verden har kjærlighet i bunn, de har bare gått seg så vill i makt og eiersyke at de ikke vet hvem de er. Det er som når apen i Løvenes Konge peker på speilbildet til en voksen Simba som er sint og har fortrengt fortiden. Han sier «se nærmere». Så ser vi at vi alle er koblet sammen. Vi er det samme, i bunnen av alt. Hat vil aldri stoppe en krig. Kun kjærlighet og medlidenhet og nestekjærlighet kan. Når vi får kontakt med det som ligger i bunnen av oss, skjønner vi at vi kan elske til og med de som begår de styggeste handlingene. Fordi med den type kjærlighet vet vi at de har rotet seg vekk.

Jeg opplevde dette på dødsleiet til min bestefar. En mann jeg hadde masse hat til store deler av livet. Jeg jobbet hardt for å lære å tilgi, og på et tidspunkt klarte jeg å akseptere og forstå at den som hadde det vondest, var han selv. På dødsleiet hans så jeg en liten gutt som hadde gått seg vill. Jeg kjente kun på ren kjærlighet og alt sinne og hat var borte. Det er en av de fineste opplevelsene jeg har hatt, og opplevelsen fikk jeg av å vise kjærlighet til det ene mennesket jeg har brukt mest tid på å være sint på i livet mitt.

Livet er ikke å jakte på status eller de nyeste tingene. Livet er å se innover og forstå hva vi selv er. Vi er mer enn hva noen studie eller forskning kan bekrefte for deg. Men du kan oppleve det selv, med å se innover, få visdom, og erfare det selv. Den kraften du misunner andre å ha, har du i deg selv.

Utseende endres, forfaller om du vil. Ting kan du miste. Penger også. Status kan komme og gå. Alt som er på utsiden, er midlertidig. Men visdom, det kan ingen ta fra deg. Og det gir deg en tyngde og egenkjærlighet som veier opp for alt annet som kan gå tapt.

Hvordan komme seg dit?

Det tar tid, men det starter med museskritt. Og det viktigste er å skape hull i den konstante strømmen av inntrykk og stimulering som du får fra du våkner til du sovner. Sette av tid til ingenting. Dette på innsiden av deg er der hele tiden, du trenger ikke å lete, men du må gi plass for å få kontakt med det. Det gjør du ved å gå alene i skogen uten mobil eller musikk på ørene. Det gjør du når du dusjer og velger å aktivt lytte til vannet som renner her og nå. Det gjør du når du setter deg ned, lukker øynene, og observerer pusten, her og nå. Når du legger deg for kvelden og velger å legge mobiltelefonen utenfor rommet. Når du legger hånda på magen og kjenner på hvordan den beveger seg av seg selv, fordi pusten går av seg selv, her og nå.

Se for deg en sti som er grodd igjen av ugress, kvister, falne trær. Det er umulig å se at det er en sti der. Du begynner å rydde stien inn til den uendelige kjærligheten ved å ikke tilføre nye ting. Hver gang du er til stede her og nå, gjør kroppen og sinnet ditt dette av seg selv. Stien ryddes litt etter litt uten at du merker det. Tidvis får du glimt av den, som at solen skinner på den andre siden. Alt du trenger å gjøre, er å øve på å være her og nå, og dette vil komme til deg.

Så lett og så vanskelig, men øvelse gjør mester. Jeg har opplevd mye i dette livet, jeg har gått gjennom så mye unødvendig smerte (i retrospekt), som til sist var nødvendig for at jeg skulle komme hit. Men alt startet med at jeg leste om noen andre som hadde gjort jobben. Jeg begynte å interessere meg for selvutvikling og forstod at jeg selv kan endre historien om meg selv. Jeg kan aktivt velge meg selv og de veiene jeg vil gå i livet. Å gå fra en konstant indre kamp, til å forstå at det ikke må være sånn, er så befriende at ingenting i livet er mer interessant. Jeg gjorde det jeg interesserer meg mest for til levebrødet mitt. Og det betyr aldeles ikke at det har vært lett, eller at det alltid er det, men det betyr noe. Og når noe betyr noe, er den harde jobben verdt å ta.

Lag en fin dag. <3

Og PS: Hvis du vil jobbe med meg finner du veien på teamjegliker.no