Mens snøen daler ned på utsiden av vinduet i minus to grader, knitrer det i peisen her inne. I går var solen så klar at det nesten så ut til å bli vår. Jeg liker det best i minus, for det er ikke vår ennå, og plussgrader gir bare ekstra mye søl. Som hundeeier midt i Oslo merker jeg det nok ekstra. Er det minus, holder det å kanskje bare tørke av beina hennes litt, men hvis det er bare bikket rett over 0 grader, så er det noe helt annet. En liten gåtur krever en helårsvask av Bella. Undersiden av hunden ser ut som undersiden av en bil. Det gjelder å få henne opp i badekaret før hun tar den berømte «riste av seg det våte» i gangen. Om hun rekker det mens jeg tar av meg yttertøyet, så er det grå sprut av skittent snøvann opp etter veggene. Ikke bare litt, ganske mye. Så mye at man på samme tid som å bli oppgitt, også blir litt fascinert. Så det gjelder å få henne rett i badekaret. Hun er vant til det, og går selv mot badet og hopper gladelig i badekaret på et blikk fra meg.

Akkurat nå er det to minus, og snøflakene faller sakte, tykke, som myk bomull. Det gir meg en sånn ro å se på det. Disse snøflakene. Milliarder, helt ulike. Vi tenker kanskje at det er vilt at alle snøflakene er ulike, men tenk at det samme gjelder oss mennesker. Det er omtrent 8,3 milliarder av oss, og vi er alle ulike.

De siste dagene har jeg vært avlogget. På onsdag, for seks dager siden, slettet jeg Snapchat og Instagram. Jeg har et eget oppgjør med disse kanalene med jevne mellomrom. Snapchat er ikke den verste, selv om det er utrolig mye teit der også hvis man roter seg inn på «oppdag-siden». Der er jeg sjelden. Snapchat for meg er å dele.
Jeg bruker den ikke til private dialoger (minimalt og ingen kan forvente å få svar fra meg der), men å dele, som er jobben min. Instagram derimot. Det er roten til sammenligning, press, hamsterhjul. Alt. Jeg har vært avlogget et helt år tidligere, og man skulle ikke tro at det trengte å være en bragd, men i dagens samfunn er det det. Snapchat har blitt for mye for deg som følger også. Det er for mange, som poster for mye, uten at du sitter igjen med noe. Å se noen rydde skapet, handle, ja, hva enn. Tid fra ditt liv, tatt vekk.

Det finnes en verden utenfor dette. Det er den jeg er i nå. Det er den jeg har vært i nå i fem dager. Jeg føler meg bortgjemt, at ingen kan se meg. Det føles ut som at jeg har reist på ferie. Jeg får all denne tiden til å fokusere på andre ting. Og det er når jeg fjerner alt dette støyet, at jeg kjenner det bruser i årene, at jeg kjenner jeg lever. Jeg våkner glad og uthvilt. Jeg nyter å lage middag, jeg er tilstede. Man tror man mister noe, men man får så mye, mye mer.

Tilstedeværelsen som finnes utenom dette jaget, dette hamsterhjulet.

Det vi hadde som barn, ungdom og ung voksen. Før alt dette kom.

Husker du?

Vi kunne det å kjede oss, vi kunne det å sitte og stirre ut i det blå, for så å komme med en kreativ løsning, en iver etter å finne på noe, gjøre noe, skape noe. Kanskje det var lysten til å rydde og organisere noe, eller rett og slett å skape noe selv. Bygge noe. Male noe.

Det tar et stort snøflak fire sekunder å falle forbi to etasjer. Jeg har stirret på dem så lenge, de er ufattelig store i dag. Noen av de faller som fjær, i sikk sakk. Jeg har fulgt flere av dem fra rett under taket på nabobygget, helt til det forsvinner fra synet mitt. To store, lange bygårdsvindu faller de forbi. Fire sekunder, kanskje fem til og med. Det har lagt seg et tynt lag på bilene nå, slev om det foreløpig smelter når det lander på den våte asfalten.

Da jeg så ut vinduet for et par timer siden, så det ut som det regnet, men likevel ikke. Da tenkte jeg noe som at den ser rådvill ut. Den vet ikke om den skal være regn eller snø. Den er sludd. Så tok gradestokken et valg og lagde snø.

Det jeg nå skal dele med deg er ganske stort for meg. La meg ta deg gjennom min mentale prosess. For cirka 120 dager siden begynte jeg å poste meditasjonsposter på Instagram, på min private, men også offentlige profil. Samtidig lagde jeg noe innhold til Teamjegliker sin kanal (coaching-bedriften jeg driver, hvor vi coacher kvinner innen trening, mat og selvutvikling). Jeg ønsket å logge meg på, poste, logge meg ut igjen. Jeg klarte det til en viss grad. Jeg har en app som blokkerer meg fra å gå inn mer enn to ganger om dagen. Klart jeg kan bryte opp denne blokkeringen, men det krever litt frem og tilbake, så da lar jeg oftest være.

Jeg ga meg selv 20 minutter morgen og kveld til å legge inn meditasjonsøkten. Hvis du ikke helt vet hva jeg prater om, så kan jeg kort forklare at jeg praktiserer Vipassana, og har satt meg et mål om å meditere én time morgen og kveld i et helt år. Dette er hva jeg dokumenterer på Instagram.

Selv med disse reglene om begrenset tid på Instagram, bet jeg meg merke i at algoritmen klarer å ta tak i meg også. Den viser kanskje noe relevant, som jeg da starter å se på, og fører meg raskt inn i et forsøk på å dra meg langt inn i scrollemodus. En modus hvor man bare ser på ting uten å vite hvorfor man ser på det. Man får innhold man ikke har valgt å se på, som man likevel ser på. Noen ganger er det innhold som er så ufattelig teit, men likevel får oppmerksomhet av den grunn.
Man lurer på hvordan det ender. Den teite tingen man ser på, hvordan ender det? Minuttene går mens mitt nervesystem jobber på spreng for å prosessere informasjonen, samtidig som at jeg bruker tid fra mitt dyrebare liv, på noe jeg aldri får noe som helst igjen for. Jeg skvetter til idet mobilen låser appen. Tiden er over. Og jeg lurer på hva jeg akkurat brukte tid på…

Jeg fyller opp kvoten i mitt eget nervesystem. Jeg fyller på med innhold som kanskje gjør meg dummere. Og jeg kaster bort dyrebar tid på å være i en automodus hvor jeg hverken er våken eller sover, på et vis. Man er bare «inni det».

Samtidig skaper jeg innhold som gjør at du er der, vel og merke prøver jeg jo å lage noe som kan påvirke ditt liv til det bedre. Men gjør det egentlig det? Får du noe med deg av det jeg poster inne i det kaoset der?

Denne kampen om å være eller ikke være – på sosiale medier – er noe som jeg har hatt i årevis allerede. I 2021, før jeg flyttet til Bali, hadde jeg et halvt år eller mer, hvor jeg var avlogget annenhver måned. Jeg hadde en 8-ukers syklus på Teamjegliker den gang, så jeg kunne logge på, hente inn medlem over en periode, deretter logge av og fokusere på medlem og være til stede i livet.

Jeg gikk ikke glipp av noe. Bedriften overlevde.

Jeg har perioder hvor jeg lar meg inspirere. Lage reels, opprettholde et visst momentum. Og noen ganger er det gøy. Men nå.. det er på ingen måte gøy å holde tritt med det som skjer. Jeg håper og tror at disse store bedriftene spenner bein på seg selv, og at mennesker våkner opp fordi smerten av å være så påvirket av så mye, knekker oss totalt. Vi er ikke skapt for denne type påvirkning, det ødelegger oss mentalt. Dette er ikke bare mine ord. Dette er forskning, dette er hvorfor vi lider mer mentalt enn noen gang i samfunnet.

Hvis jeg som er bevisst i såpass stor grad, kan kjenne dette så heftig på kroppen, så kan jeg ikke forestille meg hvordan det er å være fast ansatt i en jobb som krever mye, ha full familie, og i tillegg scrolle ved hvert ledige øyeblikk.

Den siste perioden har jeg endret en del i bedriften, og i forholdet til sosiale medier. Jeg har gjort store endringer. Jeg har gått fra å coache andre i en periode på 8 uker, til 8 måneder. Og nå til ett år. Jeg har sett at livsstilsendring krever tid, og det året man investerer i seg selv, endrer faktisk livet deres for alltid. Og det er dette jeg elsker å gjøre. Å hjelpe andre, på ekte.

Det som er veldig viktig for meg, er å leve drømmelivet slik jeg ønsker det. Hvis ikke er det ikke verdt det å drive for seg selv og ta alle de utfordringene som følger med. Grunnen til at jeg alltid har valgt å gjøre ting annerledes (startet å blogge fulltid mens andre lo og tenkte at jeg burde få meg en ordentlig jobb), er fordi det gir meg en frihet til livet jeg vil ha. Jeg styrer dagene selv, jeg kan se på snøen dale utenfor vinduet klokken 09.00 og ta meg god tid før dagen starter. Jeg kan trene, meditere, gå tur med hunden og spise frokost i ro og mak.

For litt siden kjente jeg på en dyp misnøye over å måtte lage innhold kontinuerlig, på en plattform hvor det forsvinner raskere enn det tok å lage det. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Lever jeg livet mitt slik som jeg vil leve det nå?

Svaret var nei.

Det presset og stresset rundt å kontinuerlig poste og skape innhold, som bare forsvinner i mengden og aldri får en full og verdig oppmerksomhet fra hverken meg eller følgeren min, det vil jeg ikke ha. Jeg er ferdig med dette. Jeg fyller 40 år i år. (Jeg ler litt når jeg skriver det, føler 40 er så ungt ennå. Det har endret seg så mye. Jeg håper alle som fyller 40 kan føle at det er fint. Det føles bedre enn 30, helt ærlig!) Poenget er at når jeg først har blitt så «voksen», så skal jeg leve drømmelivet mitt. Basta!

Så hvordan ser det ut? Hva er det jeg alltid drømmer om? Hva er det jeg savner fra «før i tiden da alt var bedre»?

• Å skrive.

God damn! Jeg kan se tilbake og lure på det. Hva var det som var så mye lettere da? Jeg var alene med en 3,4,5,6-åring, og jeg hadde det ganske kult alene med mye jobb og farting. Hva var annerledes? Jo, det skal jeg fortelle deg nå. Her er en hverdag før i bloggetiden:

Jeg hadde med meg kameraet mitt overalt. Tok bilder mens jeg levde livet, var på oppdrag, reiste, hang med andre bloggere (vi var bloggere, som ble til influensere, som ble til …profiler? Det er det siste jeg hørte). Jeg var mer tilstede, fordi dette algoritme-maset fantes ikke!!!! Husker du? Det fantes ikke!
Så på kvelden, da jentungen sov, satte jeg meg ned og gikk gjennom dagens bilder. Koste meg med de. Så valgte jeg ut de fineste, som jeg gledet meg til å poste, så skrev jeg, som nå. Jeg var tilstede i teksten, og jeg skrev til deg. Jeg sov godt om natten, jeg sto opp tidlig, og jeg blogget igjen før jeg vekte jentungen på morgenen.

Og du, på din side, klikket deg inn på anettemarie.no og leste dagens post. Noen ganger hadde du ikke lest på en dag eller to, og koste deg ekstra med det som var der. Jeg tok deg med inn i min verden, kjærlighetslivet mitt (som alltid har vært spennende å følge når jeg valgte å dele, fordi jeg er en evig romantiker (les: naiv, optimistisk, og svært medavhengig) som tror på kjærligheten), mammarollen og alt som beveget seg på innsiden av meg. Du kunne sitte og lese, uten støy. Du var inne i min blogg. Uforstyrret.

Slik jeg skrev, men full tilstedeværelse, kunne du på likt sitte og lese ordene mine etterpå, med full tilstedeværelse.

Dette skjer ikke i sosiale medier. Du ser på min post mens det plinger fra alle kanter. Du følger ikke bare meg, du følger ikke bare en håndfull av bloggere, du følger hundrevis av influensere. Mange aner du ikke hvem er, men du kom over en post en gang. Noe inspirerte deg. Du tenkte at disse postene kommer til å gjøre at du tar bedre valg. Kanskje det var en oppskrift, en treningsøkt, eller noe filosofisk?

Du visste ikke at å følge en til, ville gjøre at du fikk dårligere samvittighet. Du ser på noen som gjør noe, og tenker implisitt at dette gjør deg godt, det motiverer deg jo. Du skjønte ikke at det gir deg en følelse av å ikke strekke til. At mens du scroller og blir inspirert, kunne du ha vært på gymmet, gått i skogen, men tiden går til å se at «alle andre får det til». Du visste heller ikke at når du velger interiør eller klær og tenker at du liker noe, så vet du egentlig ikke om du liker det, eller om det bare er fordi noen du følger liker det.

Hvem er du opp i dette? Hva liker du?

Hvem bestemmer hvordan vi skal leve? Er vi bevisste så kan vi ta valgene selv, ingen vil ta de gode valgene for oss. Ubevisst følger vi strømmen, som ennå ikke vet hva utslaget er.

Jeg har bestemt at jeg vil ta kreativiteten, livet og tilstedeværelsen tilbake. Vil du bli med? Det velger du.

Følelsen av å kaste stein i glasshus må være forbi. Jeg har denne kampen om å være avlogget, og samtidig føle at min stemme opp i alt er viktig. Samtidig som stemmen min drukner (det er min følelse) i alt annet, og innholdet som jeg bruker tid på å lage, føles ut som en dråpe i et hav som prøver å bli sett, mens den egentlig bare er en del av havet.

Jeg tar tilbake bloggen. Jeg tar tilbake tiden min. Jeg tar tilbake fokuset mitt.

Hva betyr det? Skal jeg blogge hver dag? Nei, vi har ikke kapasitet til det mer. Du har ikke kapasitet til å lese en bloggpost hver dag i tillegg til alt det andre, og jeg vil ikke føle på hamsterhjulet i å dele og dele og dele.

Èn gang i uken skal jeg poste innhold. Innhold som gir deg verktøy til å leve et bedre liv.

Jeg skal skrive en bloggpost, og jeg skal filme en YouTube.

Innholdet på de ulike stedene kommer til å omhandle det samme.

Jeg vil ikke at du som ønsker å følge, skal være nødt til å følge meg overalt. Hvis du vil lese mine ord og trives med det, skal det også være mulig å logge av sosiale medier. Ja, til og med slette de om du vil. Det jeg vil gjøre, kalles long-content i dag. Det er i all hovedsak der vi startet en gang i tiden.

Hvis jeg har klart å få deg til å lese helt til nå, gratulerer, det er også bra for ditt fokus og din oppmerksomhet. Da skal du vite at fra nå av kan du lese bloggen min én gang i uken, og få med deg alt som er å få med seg fra min side.

Jeg forventer ikke at en haug av følgere skal ta seg tid til å lese alt jeg skriver, men så lenge du er med meg, er jeg fornøyd. Og når du leser mine tekster og mine tanker, vil jeg gjerne at du deler dine i kommentarfeltet. Du må ikke, men vit at jeg setter pris på det.

Problemet er jo ikke bare tiden man bruker når man er inne i appene. Men hvordan det påvirker tankene våre og tiden vi bruker utenfor appene. Alt surrer og går litt i bakgrunnen, om du skjønner. Og mens vi har FOMO for hva som skjer i appene, tenk så kjipt det er å faktisk gå glipp av det virkelige livet …

La oss ta livet tilbake. Er du med meg?

Hilsen Anette-Marie

PS: Jeg fokuserer på to ting i disse dager. Det er eventet vårt 21. mars, som jeg håper du kommer på om du har mulighet, les mer her. Også er det de jeg følger opp i TeamJegLiker. Vi har endret oppfølgingen mye over de siste årene. Coachingen i Teamjegliker varer nå i et år minst, og sikrer med dette en ekte transformasjon og livsstilsendring. Jeg er stolt over hva dette har blitt, og jeg har innsett at dette er hva jeg brenner for. Min eneste grunn til å være «der ute», er dette.