Inni meg har jeg fremdeles hun som vil skrive alt, bare spy det ut, bare være den ærlige som jeg alltid pleide. Ufiltrert. Skrev ut dag ut og dag inn. Med årene kom den delen som også vil beskytte mer, og den delen som tenker mer over alt. I dag vil jeg skrive om meningen med livet og hvordan det til tider føles litt håpløst å velge retning. Jeg kjente på en uro i meg i dag. Sliten.

Jeg var på Matt Ryfe i går på Fornebu. 19.000 mennesker som møtte opp for å høre på Stand Up. Var det bra? Var det for mye? Jeg vakler litt mellom hva jeg liker av det og hva jeg synes blir litt for enkel humor. Jeg tror jeg liker at han gir sånn faen, at det er noe befriende rundt det. Samtidig er det banalt enkelt, det handler jo om overfladisk sex og jeg skjønte ikke om jeg lo av vitsen eller måten det ble fortalt på.

Det har uansett lite med livet mitt å gjøre, men jeg kom meg ut, jeg var sosial, jeg lo jo, flere ganger. Mye av det jeg lo av var samtalene mellom meg og Therese som jeg dro med. Og i dag føler jeg meg overkjørt, tom, bakrus uten å ha drukket en dråpe alkohol. Men det tar meg til det jeg skrive om i dag.

Foto: Aleksander Espelid

Det kan jo ikke bare være meg som kjenner på denne rare rastløsheten i blant, derfor bestemte jeg for at jeg skal sette ord på det i dag. Det er bare meg og Bella hjemme, en veldig rolig søndag. Det er grått ute, det regner. Jeg er glad for at det er sånn, jeg liker at jeg har en ekstra tillatelse til å bare være hjemme. Samtidig er mitt sosiale lager fylt opp, jeg føler ikke at jeg skulle vært noe annet sted.

Det jeg derimot har kjent på, er en rastløshet. En liten dose av «du burde gjøre dette». For jeg har alltid noe jeg kan gjøre som er produktivt i jobbens forstand. Jeg har kurs jeg tar, som jeg kan se på. Jeg har landingssider (nettsider) som skal designes. Jeg har mail jeg kan sende ut til mail-listen. Jeg kunne vasket og ryddet mer hjemme. Det er ikke bare «jeg burde» som paralyserer meg til å ikke gjøre noe annet enn å tenke på det. Det er livet som plutselig virker litt håpløst på noen områder, og en utålmodig del av meg som vil løse alt fortere.

Hvordan kommer jeg meg ut av denne rare følelsen som brer seg i meg? Svaret er sårende enkelt. Det er å sette meg å meditere. Men i stedet for å gjøre det, har jeg en liten frem og tilbake-kamp med egoet mitt. Se på serie først, meditere senere. Så da ser jeg på noe, med en rastløshet inni meg. Det interessante er hvor sterkt egoet jobber for å rettferdiggjøre alt annet enn å meditere. Når én time meditasjon vil gjøre at jeg har ro resten av dagen. At hva enn som trenger å prosesseres etter en så heftig kveld med så mange mennesker, for lov å slippe raskere.

Egoet er tankene våre. Det er hva som identifiserer seg med kroppen og en tittel og «hvem vi er».  Jeg ser det også som et lite virus. Litt som AI er i disse dager i verden. For hvis vi er tilstede er alt virkelig fint, og hjernen vår er et fantastisk redskap til å løse oppgaver og planlegge. Men i stedet for å gjøre det, krisemaksimerer vi, aktiverer angst, fight or flight og what not. Det som er interessant (for den som er åpen for det), er at egoet jobber mot tilstedeværelsen. Eckhart Tolle er den som har beskrevet det best for meg. Egoet vil ikke dø. Å være helt og fullt tilstede her og nå, vil gjøre at egoet ikke får lov til å leve i fremtid eller fortid. Som er det eneste problemet vi har, å leve i fortid og fremtid. Her og nå er det intenst vakkert, om vi virkelig lytter til stillheten og ser det som er rundt oss.

Det krever litt trening, vit det. Men det er mulig å være helt tilfreds og fylt med kjærlighet, uten at noen gir det til deg. Jeg velger å meditere litt, og jeg kjenner at det slipper i hele meg. Det er deilig, jeg lander. Jeg rekker å meditere 15 minutter før bestemor ringer, og jeg velger å svare, for det er min evige dårlige samvittighet (vi alle har den), å ikke prate ofte nok med henne. Selv om samtalene ikke har veldig mye innhold. Bare å høre stemmen, høre at hun har det bra og er frisk, si at det regner og er grått, si at Bella har det bra, at Tina kommer hjem i morra, og at jeg skal meditere.

Jeg leste et par av kommentarene som har kommet inn. Mens jeg skrev dette faktisk. Jeg kom plutselig på at det kanskje var noen nye kommentarer her inne. For jeg har en jobb å gjøre med å bli en blogger, og en Youtuber, igjen også. Jeg må faktisk huske å sjekke kommentarfeltet. Etter så mange år med å være vant til at de ikke eksisterer, hadde jeg ikke fått det med meg. Det var jo en så fin respons på mine forrige innlegg. Det er noen som leser, det er noen som vil ha dette mer rolige, mer tilstedeværende. Jeg er rørt! Og det motiverer meg til å fortsette å skrive. Denne uken skal jeg lande på hvilken dager mine faste innlegg kommer, men jeg lover som sagt ukentlig innhold. Kanskje til og med mer!

Planen er som sagt å være mer her – i tekst. Og for deg som også liker meg i videoformat, så finner du YouTube-kanalen min her.

I neste innlegg vil jeg fortelle litt mer om min nåværende situasjon privat. Det blir fint å lette på det også! Lag en fin søndag, eller hvilken dag du enn leser dette: Lag en fin dag.

Anette-Marie