Det verste med å ikke komme seg ut av et dårlig mønster, er tiden man bruker på det. Da jeg var 20 år hadde jeg mye jeg ville gjøre, uten å tenke særlig langsiktig. Jeg levde mye «her og nå», men det betyr ikke at jeg var tilstede. Jeg bare levde i sus og dus og tok hver dag som den dagen det var, og satte som oftest det jeg ville foran det jeg trengte. Jeg ante ikke hva jeg trengte. Poenget er at det som ikke er bra for oss, er lettere å håndtere når vi ikke har begynt å tenke konsekvenser.

Konsekvensene er hva som er mest smertefullt i dårlige mønstre når vi entrer en ny alder. Personlig gir jeg ganske faen i tallet som er festet til tiden. Jeg er 39, jeg har mer linjer i ansiktet, huden er ikke elastisk som før. Noe skjer, det er helt okei. Jeg vet nemlig at jeg er mer enn denne kroppen, og jeg er ikke redd for døden.

Men den biologiske klokken er et faktum. Og drømmen om flere barn og alt det der, ja du vet. Nå kan det virke som om dette er innleggets tema, men det jeg skal komme til, er det «å starte på nytt». Du trenger ikke være en statistikk i min utfordring for å få noe ut av innlegget, bare gi meg litt tid.

Foto: Aleksander Espelid 

I flere år har jeg vært i et av og på-forhold. Jeg som enkelt slang meg fra en liane til en annen (når lianen viste seg å ikke være bærekraftig), ble plutselig en som holdt fast selv om fallhøyden var stor. Akkurat nå pleier jeg mine egne røtter, så jeg kan være min egen liane.

Men var det drømmen om familie og den biologiske klokken som ikke lot meg gå? Ikke i starten. I år er det seks år siden mitt kapittel med denne mannen startet. På mange måter var han det beste jeg hadde møtt, virkelig. Betyr det at han er det beste jeg kan få? Muligens ikke, men jeg holdt fast. Samvittigheten min for han har vært et stort faktum i alle opp- og nedturer. Samvittighet, frykt, drømmer, illusjoner. Jeg kan til og med merke en vag frykt for «hva om han ender med å lese dette!»?
Så trøster jeg meg med at han unngår nok alt som har med meg å gjøre, og hvis han skulle gjøre det, så kjenner han meg bedre enn noen på så mangt. Vi ble begge veldig bevisst på situasjonen vi var i. På tilknytningsstilene våre og triggerne våre. Likevel klarte vi det ikke. Klarhet er så vakkert når man ikke er trigget, men straks man er det, så blir man blind.

Frihet for meg er å kunne skrive dette og være åpen som jeg liker å være. Den hersens konsekvens-tenkningen har jo ødelagt en del av det. Hva er konsekvensen av å dele og bli lest? Herregud, så mange utfall og tanker og looper man kan gå inn i. Samtidig lever jeg av å være coach, hvor jeg lærer andre å ikke la seg stoppe av frykt og slutte å la tankene om fremtiden ødelegge.
For hva vi enn tenker, så er det bare tanker, og vi vet ikke en eneste ting om fremtiden. Og i dagens tid vet vi ikke hvor lenge fremtiden engang eksisterer. Enda en grunn til å leve mer og lytte til hva man selv vil.

De siste par årene kjente jeg ekstra på det. Han ville ha familie, jeg ville også det. Aldersforskjellen? Han er mange år yngre enn meg. Ingen av oss synes det var et problem oss imellom. Problemet er jo at jeg har «dårligere tid». Forholdet ble aldri skrevet i stein. Jeg forstod utfordringen med anxious og avoidant-par for lenge siden. Jeg er belest. Jeg har forstått konseptet og problemet i det. Et enda større problem er at jeg liker utfordringer og jeg ville på død og liv få det til. Jeg ville klare det mot alle odds, det ville han og.

Jeg tenkte ikke jeg skulle kjenne på dette da jeg startet å skrive, men mens jeg skriver så gjør jeg det. Det er lengsel og savn, men zoomer vi ordentlig ut, så er dette helt naturlig når vi tenker på noe som vi forbinder med noe. Jeg kan også lete frem tanker som vekker følelser av avsky, det bare ligger ikke like naturlig hos meg. Jeg løper etter håp, og jeg lever etter drømmer. Det er dette mennesket jeg har brukt så mye tid med i så mange år, og det er nervebanene i hjernen min som har blitt skapt. Og dette jeg skal skrive nå, er en ubehagelig sannhet:

Når du gjentar de samme fantasiene over tid, skjer det noe fysisk i hjernen. Hjernen danner og forsterker nevrale forbindelser (nervebaner) basert på det du tenker ofte. Den skiller dårlig mellom levd erfaring og levende forestilling, spesielt når følelsene er sterke. Hver gang du går inn i samme indre historie, blir den lettere å aktivere neste gang. Etter hvert kan det føles kjent, trygt og “sant”, selv om det ikke er forankret i virkeligheten.

Dette forstod jeg mer nylig og det skremte meg skikkelig. For denne drømmen om en fremtid hadde vi sammen snakket om, gang på gang, men det skjedde aldri.

Og jeg som praktiserer tilstedeværelse og mediterer mye… Jeg har hatt øyeblikk av klarhet, men jeg har aldri klippet navlestrengen til dette. Traumer og oppvekst er hva som forårsaker disse tilknytningsstilene. Og meg som engstelig har hatt en sterk dragning mot dette fraværende. En underliggende falsk sannhet om at jeg ikke kan ha en trygg og varig nærhet, som gjør at jeg ubevisst velger. Og den som er fraværende har samme frykt for ekte nærhet, men det utspiller seg ulikt. En evig runddans som krever enormt tilstedeværelse fra begge parter, om man skal komme seg gjennom.

Et umulig kapittel, som jeg ikke klarte å motbevise.

Når jeg praktiserer Vipassana (meditasjon) hører jeg ofte på læremesteren S.N. Goenka. Han starter ofte timen med å si «start again, start again».  Jeg starter på nytt med meg selv nå. Enda en gang skal jeg gå i dybden og bli sterkere i meg selv, slik at jeg klarer å ta imot noe trygt fra en annen. Jeg starter på nytt med å leve i tråd med meg selv og bli kjent med egne verdier. Jeg vil ikke kalle meg singel, for det høres ut som at jeg er tilgjengelig for dating. Det er jeg ikke. Jeg er opptatt. Akkurat nå er jeg i livets viktigste forhold, og det er med meg selv.

Lag en fin dag.
Anette-Marie

Jeg har også laget en podcast-episode om dette teamet, helt nylig. Du kan høre den her.

PS: Hvis dette traff deg, og du ønsker støtte i din egen prosess, kan du melde interesse for 1:1 coaching her.