Å planlegge bedre. Å være tilstede. Å ha fokus.

Jeg skriver fra flyet til London. Jeg er til stede, tilfreds, og jeg kjenner på enormt mye mestring. Hvorfor? En enkel ting gjorde det mulig: Å legge vekk mobilen.

Etter VM-feiringen, som var enorm på alle positive, deilige, og formidable måter, måtte jeg prosessere. Alenetid er enkelt å velge når vi ikke har noen valg, men den store belønningen kommer når du aktivt velger å ta tid for deg selv – når livet har sine oppturer!

Vi trenger å prosessere alt vi tar inn, uansett hva det er. Jeg har tilbragt tid i Oslo sentrum med 150.000 mennesker. Det er helt ville tall, og en opplevelse jeg tar med meg i hjertet for evig og alltid. Likevel, det må prosesseres det også.

Akkurat nå er jeg på vei til London. Jeg skal i en middag med en coach jeg har investert mye i å jobbe med. Min store lidenskap i livet er å investere i meg selv, slik at jeg kan gi til andre. Og jeg tar det på alvor, for jeg vet at dette er mitt kall i livet. Det betyr alt for min livsglede å være i stand til å være der for andre.

Et sted på veien lærte jeg viktigheten av å ta på meg min egen oksygenmaske først. Nå bruker jeg den største delen av min tid på å lære andre det samme.

Metaforen er enkel og sann: Flyet styrter, du vil velge å redde andre før deg selv, men ender med å dø før du kan redde noen, og deretter dør alle. Hvis du derimot sørget for å ta på din oksygenmaske først, så kan du redde mange andre også.

For de som kjenner meg, har jeg ofte vært i siste liten. Høy puls og spenning har det gitt meg, og jeg anser det som en superkraft å mestre de smaleste marginer på å rekke både fly og avtaler i en fullspekket dag. Problemet med det er bare denne indre roen. Det eneste jeg faktisk har mulighet til å ha fullstendig kontroll over. Det som gjør at jeg tar gode avgjørelser og tenker klart.

Den siste uken har jeg vært helt logget av sosiale medier. De to siste dagene har jeg også lagt mobilen helt vekk, holdt meg unna nyheter, og hatt fokus på det som er viktig for meg.

I går vasket jeg hele leiligheten mens jeg aktivt lyttet til innholdet i et kurs jeg tar. Jeg la mobilen vekk hele dagen, på ikke forstyrr. Jeg holdt meg unna nyheter og annet input, jeg fulgte med på alt som ble sagt, mens jeg vasket (som utrolig nok gjør det lettere for meg å følge med når jeg også er i bevegelse). Jeg tror aldri leiligheten har vært så ren som nå.

Om 8 dager reiser min datter og jeg nordover, lillesøster gifter seg. Dagen etter at vi kommer hjem ankommer mine aller første Airbnb-gjester, og jeg tar renholdet på alvor. Ingen skal noen gang bo i leiligheten uten å føle at det er rent og strøkent. Jeg har også tatt en alvorlig opprydding de siste dagene. Kvittet meg med fire sekker klær. Jeg har bokstavelig talt kvittet meg med to hele skap med klær, og fikk nå et helt skap til å låse vekk personlige ting når jeg leier ut. For en fryd. Jeg har hatt to venninner innom som fikk plukke det de ville, og de fikk begge en ny garderobe ut av det. Jeg hadde så mye. Vanlige klær… designerklær… som jeg hadde fordi de var fine… men jeg brukte de jo ikke likevel.

Vi rydder på en ny måte nå. Jeg stuver ikke vekk masse i en bod, jeg kvitter meg med ting jeg absolutt ikke trenger. Og jeg liker ikke å eie mye – jeg vil ha minst mulig. Noen få bukser, litt flere topper, og noen få kjoler. Det er nok. Vi har alle de klærne vi bruker til daglig om og om igjen, og et skap fylt av ting vi bare har fordi «de er jo fine og en dag..» glem det.. de bare henger der.

Jeg synes oppriktig det er hyggelig å gjøre i stand stedet for at noen skal kunne få oppleve Oslo på sitt beste om sommeren. I tillegg er det en måte å frigjøre meg selv litt fra stedet og tingene. Jeg har tross alt knyttet meg til leiligheten etter 3,5 år, men jeg skal ikke bo der for evig. Datteren min får også tjene på det ved å leie ut sitt soverom.

Jeg fikk mestring av å ligge foran skjema, og aktivt si nei til invitasjoner, slik at jeg kan møte klar til kveldens middag i London forberedt.

Mens jeg skriver er det litt turbulens og på et vis suger det i magen slik det gjør ved letting av flyet. Jeg synes det er deilig. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke har flyskrekk. Men jeg hadde perioder hvor jeg kunne få angst fordi trangt. Jeg har lært meg å takle meg selv så mye bedre.

Så i går kveld så jeg litt av finalen i VM (jeg har faktisk blitt frelst av denne fotballen og elsker å se på kampene), men så gikk jeg og la meg selv om den ikke var ferdig. Jeg ville ha en god natt søvn og være uthvilt.

Jeg valgte også å faste fra midt på dagen i går, for å gjøre det lettere. Da jeg pakket og gjorde meg klar, var leiligheten strøken og jeg trengte ikke å tenke på mat i går kveld. Heller ikke i dag morges, eller nå på flyet. Og det innser jeg at er både økonomisk og behagelig. Jeg får en deilig ro i meg av å faste, og det er tredje gang jeg gjør det de siste månedene. De første to var på 36 timer. Denne er på kun 24 timer for å gjøre reisen enklere, og for å nyte middagen i kveld bedre. Vit at jeg spiser godt før jeg faster!

Jeg har også valgt å bo på et billig hotell i London, selv om det er i Soho som er et finere område. Jeg skal bo på et pod-hotell! Det er jeg spent på. Jeg gleder meg faktisk litt.

Tanken på at leiligheten hjemme nå er strøken gjør meg så glad. Jeg har 6 dager hjemme før jeg reiser igjen, og det er flere ting jeg skal gjøre da, men nå har jeg gjort unna mye av vasking. Jeg vasket vinduene også. For hvert vindu jeg hang ut av måtte jeg se ned og tenke på sannsynligheten for å overleve et fall fra tredje etasje. Og jeg vurderte det til at det er ett vindu hvor jeg kanskje hadde blitt tatt imot av en hekk. Vinduene er i alle fall rene, stua er ren. Jeg vasket pledd på stua, og putetrekkene på pynteputene. Skjønner du følelsen?

Jeg har en egen greie rundt vasking. Jeg er oppvokst i et hjem hvor renhold var i fokus. Å vaske gir meg mestring og en følelse av å være flink. Men jeg innså også at det å ha kontroll på hva som er inne i skap og ha vasket inni dem, gir meg en følelse av kontroll på eiendeler.

Samtidig føles det godt å vite at jeg ikke samler på ting, som vil gjøre det enklere å arve meg den dagen jeg forlater. For er det noe som er unødvendig, så er det alt som samles opp som arvinger må stå og jobbe med i ukesvis, månedsvis og årevis.

Jeg ga noen klær til UFF-containeren. En skjorte jeg har holdt til meg som en sutteklut i årevis. Jeg kjente det var på tide å gi slipp. Jeg har bilder, jeg har andre ting. Vi lurer oss selv ved å tviholde på ting.

Vi kom uten noe, vi drar uten noe.

Og det beste med livet? Å leve det. Å være til stede i det. Livet handler ikke om tingene vi har i det (det har vi vel skjønt flere ganger), men menneskene vi har i det, relasjonene vi har, og først og fremst: Hvordan vi har det i oss selv, så vi kan nyte livet.

Da jeg la meg i går hadde jeg absolutt alt klart. Jeg sto opp 06.05. Dusjet kroppen. Kledde på meg noe behagelig å reise i. Kun håndbagasje, jeg blir bare én natt. Jeg har pakket for å være fin i kveld, og jeg gleder meg enormt.

Jeg er takknemlig for hvor jeg er i livet nå. Jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det, og det er uten å engang date noen som helst. For meg er det en stor bragd å sette søkelys på meg og jobben min (som jeg elsker).

Forleden dag hadde jeg en samtale med et medlem. Tove. Jeg nevner med navn, fordi hun har tillatt meg å bruke hennes testimonial for å vise prosessen til medlem. Hun har vært med i seks måneder i TeamJegLiker, som betyr at vi tar en dypere innsjekk for å se hvor vi er i prosessen. Listen over seiere hun har til nå, var seks ganger så lang som hun først trodde. Jeg er så takknemlig for å møte så mange flotte mennesker gjennom det jeg gjør, og stolt av jobben de gjør med seg selv. For det er sannheten: Det er de selv som gjør jobben. Jeg viser bare vei, og holder dem ansvarlig ved at de ukentlig sjekker inn med oss.

For at du skal forstå vil jeg vise eksakt ordene hun selv brukte for å fortelle hva hun har oppnådd i programmet vårt ila seks måneder:

• indre ro
• mot
• ærlighet ovenfor meg selv
• trygg
• tilstedeværelse
• reflekterer daglig
• puster mer
• jeg senker tempoet
• gi slipp
• kjenner etter
• står i følelsene
• prioriterer meg selv
• jeg betyr noe
• jeg er stolt av meg selv
• komfortsonen har blitt større

Å se et menneske få kontakt med dette, betyr alt. Jeg har flere like opplevelser med medlem i det siste. Det viser meg hvor viktig det er å jobbe over lengre tid for å få endring, og jeg ser forskjellen det utgjør for de som møter opp for seg selv gjennom coaching.

Jeg har tre medlemmer som akkurat har forpliktet seg til ytterligere 12 måneder for å gå enda lengre. Ved å være med i Teamjegliker kan du være en del av en gruppe-coaching, men det går også an å jobbe tettere med meg 1-1. Det gjør jeg kun med en håndfull mennesker. TeamJegLiker har blitt noe virkelig unikt. Noen kommer egentlig bare for å polere bilen, men vi fikser altså motoren også.

Så når jeg nå sitter her på flyet med indre ro, kontroll, oversikt, så kjenner jeg altså på en enorm takknemlighet over så mye.

Jeg er takknemlig for å være i mitt eget liv. For alle utfordringene som har tatt meg dit jeg er, på godt og vondt. Og for å forstå at dette er hva jeg er ment å gjøre. Jeg har så mange ting jeg kan, og det som har vært vanskelig for meg var å velge. Det kan virke som et tullete problem, men jeg la altså energien min for mange steder. Skulle jeg satse på foto? Skriving? Være en influenser (det er jeg jo uansett)? Jeg har jobbet med mange, jeg har vært i event-bransjen, jeg har vært executive assistent/ manager, jeg har mestret så mange ting.

Men å forstå at å mestre noe, ikke betyr at vi skal gjøre det – det har vært en liten åpenbaring i seg selv.
Dette er hva som er større enn meg selv, hvor jeg er ment å utfolde meg.

Jeg skal dele, utvikle meg, og vise andre veien jeg selv går. Jeg kan aldri gå dypere med en klient, enn jeg selv har gått. Derfor snur jeg på enhver stein i meg selv, for å finne traumer, begrensede tanker og usannheter, alt som er. For på den måten ble jeg begavet med en traumatisk barndom, som jeg fremdeles jobber med.

Det var mange ord om mye, og hvis du leste helt hit, takk. Jeg elsker å skrive. Og jeg hadde lyst til å skrive en bloggpost akkurat nå. Kanskje det er roen og overskuddet som gjorde det?

Spørsmål du kan stille deg selv akkurat nå (gjerne si det høyt): Hva kan jeg gjøre for at livet mitt skal bli litt bedre å leve? Og hvis du vil ta noen grep for å bli mer selvsikker, sjekk ut min neste live challenge her.