Det intense ønsket om å få det til. Følelsen av å se hva som er problemet, å virkelig tro at det er mulig å fikse det. Bare litt til, bare litt til. Før jeg deler tips om hvordan du kan komme deg videre, vil jeg dele min historie kort. Punktene ligger nederst om du vil hoppe over denne delen.

Det vanskeligste med å komme seg ut av et forhold er ikke nødvendigvis å miste personen. Det er å miste livet du trodde dere skulle ha sammen.

Derfor er ikke bare spørsmålet «Hvordan kommer jeg meg over vedkommende?» Det viktigste spørsmålet er kanskje «Hvem er jeg nå som det ikke lenger er oss?»

Det siste forholdet jeg hadde, var det mest intense og det mest frustrerende. Jeg klarte ikke å se hvordan jeg selv saboterte meg selv gang på gang, ved å tviholde på noe som gang på gang helt klart viste meg at ikke ville gå. Jeg levde i fornektelse. Jeg lot det holde på i over fem år.

Jeg lengtet etter bekreftelsen på at det skulle være oss, at det skulle bli oss på ekte. Jeg ville at han skulle gi meg den bekreftelsen jeg trengte, sånn at jeg kunne slappe av i forholdet og fokusere på ting jeg ville bruke energien min på. I stedet brukte jeg bortimot all energi og kapasitet på å holde fast i noe som ikke fantes. Det var drømmen om hva vi kunne bli. Tankene og visjonen om hvordan det kunne se ut, hvis vi bare …

Det jeg blindt overså var at han viste meg noe annet. Han viste meg at han ikke kunne være den jeg trengte, at han ikke kunne forplikte seg på den måten jeg ønsket. Han viste det gang på gang, men jeg levde i fornektelse, jeg tviholdt på bildet jeg hadde skapt i hodet mitt, og jeg brukte flere år på å dyrke dette bildet. Lite visste jeg da om hvordan jeg lagde egne nervebaner i hjernen min med dette bildet, og gjorde meg selv avhengig av en virkelighet som ikke fantes.

Det var en fantasi.

En drøm malt på et glassmaleri som knuste igjen og igjen. Og jeg som limte det sammen, mens jeg kuttet meg på delene, og blodet rant og tårene rant, igjen og igjen. For hver gang jeg limte det sammen, ble glassmaleriet mer og mer skjørt. Det knuste lettere for hver gang det var limt sammen, og det ble vanskeligere å lime det sammen for hver gang det knuste. Til slutt var det så mange små biter, at jeg hadde satt hele livet mitt i fare ved å prøve å lime det én gang til. Og så langt måtte det gå, før jeg skjønte at jeg holdt på å drepe meg selv, med min egen vilje.

Jeg har jobbet med meg selv i mange år, og det tok meg tid å forstå hvordan jeg selv valgte smerte fremfor å ha det bra. Den enkle forklaringen er: Man kjenner smerte, og det man kjenner er komfortabelt. Selv om det er vondt. Så her har jeg altså vist meg frem i årevis med å utfordre meg selv på både det ene og det andre når det kommer til sportslige ting, å våge ting, gå på høye fjell og ta store sjanser som har fått andre til å måpe. Jeg var den som gikk ut av komfortsonen, og det var jeg stolt over.

Da jeg flyttet til Bali med datteren min alene, synes de fleste jeg var hinsides tøff. Det var langt utenfor komfortsonen til de fleste. Problemet var bare at min komfortsone ikke lå der. For meg handlet det mer om å få lov til å dra. Jeg er komfortabel med å reise alene til nye steder, det gir meg jo en hel masse. Hva jeg ikke har vært komfortabel med, er å være i et trygt og stabilt forhold hvor jeg har det bra. Utad kunne jeg virke som den som var på desperat jakt etter dette trygge forholdet. Og da jeg involverte meg med noen, var det så klart han som ikke ville forplikte seg. Det ble enkelt for meg å være offeret, for jeg «ville jo bare ha en trygg kjæreste og en fremtid sammen for alltid».

Jeg måtte grave dypere for å forstå at jeg selv valgte disse forholdene. Så klart var det ubevisst. Jeg hadde brent meg tidligere. Jeg hadde blitt forlatt av mamma som barn, og jeg hadde blitt behandlet dårlig i et forhold som ung voksen, hvor jeg fremdeles ikke var ordentlig utviklet. Derfor valgte jeg noen som ikke ville forplikte seg – for sannheten var at jeg selv ikke ville forplikte meg. Jeg var selv redd for nærhet, for det hadde vist seg å være farlig før.

Vi skal grave dypt for å forstå hvordan vi handler. Om vi må oppleve det vonde igjen og igjen for å lære. Jeg kan se tilbake hvordan på en nær venn prøvde å advare meg da jeg gikk inn i det forrige forholdet. Jeg var ikke klar. Jeg hadde akkurat kommet ut av et veldig, veldig skummelt forhold, hvor jeg ble manipulert på måter jeg ikke ante at bodde i et menneske. Da jeg møtte en ny person som virket å like meg for den jeg var, klamret jeg meg til vedkommende som et barn som hadde funnet veien hjem. Et barn som lette etter en trygg havn. Problemet var at jeg hadde ikke bearbeidet det forrige, jeg så ikke klart, jeg hørte ikke. Og det kostet meg enda fem år med lærdom.

Jeg hadde opplevd det beste til nå, på mange måter. Men det var langt fra det beste jeg kunne ha. Jeg hadde ikke opplevd hvordan det beste kunne se ut. Det starter med at to mennesker liker hverandre, uten å forstå de ubevisste kreftene som drar oss mot hverandre som magneter. Etter hvert som tiden går, begynner man å trigge hverandres usikkerheter, og de fine sidene blir en drøm vi lengter etter, mens det vonde vi drar frem i hverandre blir det daglige.

Etter et par år hadde jeg begynt å forstå mye av dette, men selv om jeg forstod det, klarte jeg ikke å avslutte mønsteret med å prøve igjen og igjen. Jeg ble den som «visste hva vi trengte å gjøre», og ville at den andre skulle forstå og høre på meg. I etterkant ser jeg jo hvordan det gjorde at vedkommende ikke følte seg sett, men overkjørt. Så hadde vi to personer som ikke følte seg sett. Og mens nærheten og de fine stundene og gjensynsgleden var der igjen og igjen, så ble den kortere og kortere før man ble trigget og det vonde tok overhånd.

Jeg prøvde mange ganger å komme meg videre, og jeg kom et stykke på vei, men da hjernen min inntok et sterkt nok savn, var impulsene like ved. En melding ble til et møte, gjensynsglede, noe vi kamuflerte som en hyggelig oppdatering om livet, ble til savn og to magneter som igjen gjentok det samme mønsteret. Desto lengre tid vekk fra hverandre, desto lengre tid i harmoni i starten.  Men vi lurte oss selv, gang på gang.

Og den siste gangen måtte jeg ta meg selv på alvor. For det intense savnet kunne virke fjernt i lang tid. Jeg hadde plutselig uker hvor det gikk bra, men så kom det som en tsunami over meg, hvor impulsene og følelsene mine fortalte meg at jeg måtte ta kontakt for å ikke dø. Disse impulsene måtte jeg være forberedt på. Jeg måtte ha livbøyen klar for meg selv, for det var ingen andre som kunne hjelpe meg gjennom. Jeg begynte å gå i terapi ukentlig, sånn at jeg ikke måtte være alene med alt som kom opp når jeg prøvde å være alene i livet.

Jeg vil vise deg hva jeg lærte fra denne tiden. Og jeg vil gi deg 10 ting du kan gjøre, hvis du vil ta det på alvor å komme deg videre.

1. Bestem deg. Valget du bestemmer i starten er viktig. Bestem deg for at du skal heale, du skal komme deg videre. Og dette skal du gjøre uten å date noen andre. Å date noen andre hjelper deg ikke, du kommer til å finne en lignende relasjon. Livet serverer deg de samme mønstrene til du lærer, uavhengig av innpakningen.
   Bestem deg. Si det inni det, si det høyt, skriv det ned. Hjernen din er en liten programvare som hører deg og blir mer rustet til å hjelpe deg straks du tar et valg. Når du har tatt valget gir du også vedkommende beskjed dersom døren ikke er helt lukket. Du må lukke døren, ikke bare blokkere å la noe henge som en «liten trygghet» i at vedkommende kan komme tilbake.
   Vil du ha et nytt liv, ta det på alvor.
2. Stopp deg selv når du dagdrømmer om hva det kan bli. Det du har, er det du får. Hvordan er relasjonen? Er det dette du vil ha? Legg vekk drømmen. Legg vekk fantasien om hvordan det kan bli. Aksepter virkeligheten. Det du opplever nå, er hva du får. Du har allerede fått det bekreftet, ikke lur deg selv til å tro noe annet.
3. Rydd vekk alt som minner om. Lever absolutt alt som tilhører vedkommende av verdi. Du må ta vekk alle ting som gjør at du tenker på vedkommende. Bilder på telefonen, meldinger, ting i hjemmet. Jeg snakker krydderet i kryddehylla som kun han brukte, eller det som står igjen i kjøleskapet. Sokkene du stjal fordi de var så digge – kast dem. Du må hjelpe deg selv. Slett fra sosiale medier, blokker. Ut av syn, ut av sinn.
4. Legg planer for deg selv og gjør nye ting.Det kan føles som om du ikke vil annet enn å repetere de samme tankene, men du trenger nye impulser, mennesker rundt deg og ting i kalenderen som bare er dine. Ta vare på deg selv. Kropp og sinn henger sammen. Sørg for at du får nok søvn – legg deg og sov fremfor å scrolle. Når du sover for lite, svekkes hjernens evne til å regulere følelser og impulser. Det gjør det lettere å bli overveldet av angst, savn og urasjonelle tanker. Spis sunt og regelmessig, og begrens sukker hvis du merker at det påvirker uroen eller søvnen din. Det er lettere å komme seg videre når du har flere ting i hverdagen som gir deg mestring, energi og gode følelser – som å spise godt og trene.
5. Når de intense tankene og følelsene kommer, må du jobbe med deg selv. Jeg fikk gang på gang en backup-plan om å ringe en venn, men i årene som gikk var mine impulser for sterke. Jeg ringte ham. Men så skjønte jeg noe om hjernen vår, at det er en del som har lagret disse mønstrene fordi vi har gjort det tidligere. Dermed tror systemet/hjernen vår at dette er riktig å gjøre når følelsene kommer. Vi må omprogrammeres rett og slett. Og for hver gang vi ikke handler på impulsen om å ta kontakt, men heller gjør noe annet, blir det lettere. Det er en følelse i deg som ikke handler om vedkommende, men noe annet du trenger. Og det er en følelse som trenger å bli sett.
   La oss si at du hopper i nye forhold eller ignorerer følelsen, da lever det videre i deg. Om du klarer å flytte fokuset inn i kroppen og heller kjenne etter hvordan det føles, så vil det gi seg etter en liten stund. Du viser den intense frykten i deg at det går bra. Du tok ikke kontakt, du overlevde. Disse bølgene av intens frykt blir mindre og mindre for hver gang. Systemet ditt lagrer det: «aha, vi måtte ikke ta kontakt selv om den følelsen kom».
   I korte trekk: Du må være den tryggheten du søker etter. Og det kan hjelpe å si til deg selv «Jeg har deg, vi trenger ikke ta kontakt. Det forholdet fungerte ikke, vi skal videre», som om du snakker til en annen del av deg (som er den delen som prøver å kontakte vedkommende).
   Som regel er det noe annet som har skjedd i forkant som har gjort at du kjenner på litt ensomhet, noe trigget deg, kanskje noe var skummelt, noe gjorde at du vil tilbake til «det sist kjente» du hadde.
6. Skriv en virkelighetsliste. Hjernen din kommer til å romantisere. Når savnet kommer, er det veldig lett å hente frem reisen, latteren, sexen, blikkene, de gode morgenene — og glemme hvordan du faktisk hadde det store deler av tiden. Ha en liste inne på notater hvor du har notert det som såret deg aller mest, slik at du kan ta den frem og raskt slutte romantiseringen når det skjer.
7. Når du tenker på alt du skulle sagt. Skriv ned det du vil si, ikke send det. Få det ut av systemet, men ikke handle på det. Det er lett å gå og repetere i hodet ting man skulle ønske man sa, eller ting man vil få sagt. Få det ned på et papir, så går du og gjør noe helt annet. Ikke lur deg selv med at du trenger closure eller en bedre avslutning. «jeg trenger bare én siste samtale», «jeg trenger å forstå hvorfor», «jeg trenger at han/hun innrømmer…». Problemet er at svaret ofte bare skaper nye spørsmål. Det er bare en del av deg selv som prøver å manipulere deg selv til å gjenta et mønster du har repetert lenge.
8. Slutt å snakke om bruddet hele tiden.Sosial støtte er bra, men endeløs repetisjon kan bli veldig destruktivt og gjøre at du fokuserer på det du jobber med å komme deg fra. Det kan holde tankene og følelsene aktive. Fortell dine nærmeste at du skal videre, og at du ikke ønsker å bli spurt om vedkommende med mindre du selv tar det opp. På den måten slipper du at en fin dag blir ødelagt med at en venn plutselig spør om vedkommende.
9. Skriv i en dagbok, hvordan du ønsker at ditt fremtidige forhold skal være. Slipp alle begrensninger. Hvordan er vedkommende, hvordan behandles du, hvordan er dere sammen. Desto mer detaljer, desto bedre. Skriv og kjenn på følelsen du får i kroppen av å kjenne på hvordan du ønsker å ha det. Det vil ikke bare flytte fokuset ditt, men det vil hjelpe deg å se klart hva du IKKE ønsker å ha i livet ditt.
10. Ikke bare prøv å komme tilbake til den du var før forholdet. Finn ut hvem du er nå. Hva liker du når ingen andre påvirker valgene dine? Hva vil du bruke tiden, energien og livet ditt på? Prøv nye ting. Gjenoppdag gamle sider av deg selv. Sett deg mål som bare tilhører deg. Målet er ikke å bli så travel at du glemmer vedkommende. Målet er å bygge et liv du ikke lenger ønsker å forlate for å gå tilbake til noe som gjorde deg utrygg.

Å ta meg selv på alvor, og begynne å sørge for at jeg fikk det bra alene, gjorde mer enn jeg forstod. Mens jeg fikk det bedre oppdaget jeg flere sider av meg selv jeg hadde neglisjert i flere år, som jeg fant tilbake til. Og det føles helt mektig fantastisk.
Bli den beste versjonen av deg selv, slik at du har det ordentlig bra neste gang du møter noen. Tenk at den du møter og trekkes mot, vil også være på et bra sted – når du er klar. Det er lett å tenke at «man aldri kommer til å møte noen». Men du kan møte noen på butikken i morgen. Det vet du aldri. I mellomtiden tar du vare på deg selv og gjør at du føler deg bra. Dra på trening, svett, bli sterkere, hold deg i form. Gå i naturen, det er naturlig healing og det gjør deg mer til stede. Naturen er ALLTID en god idé.

Alle disse tingene vil være med på å gjøre deg mer selvsikker. Har du lyst å jobbe litt tettere med meg, så kan du bli med på challengen min som snart starter, les mer på teamjegliker.no/challenge – det vil hjelpe deg godt på vei, kjærlighetssorg eller ei. Nye impulser hvor du lærer noe nytt, blir mer selvsikker og motivert til å leve mer og bedre.