Jeg trodde jeg måtte forandre meg for å bli elsket. Mens jeg sitter her nå og taster de første ordene, kribler det litt i magen. Mest fordi jeg har valgt å skrive en bloggpost. Det er jo ikke så ofte jeg gjør det lenger. Jeg befinner meg et sted i livet hvor jeg må ta til gamle kunster. Som er å skrive. Jeg vil ha dette ut. Jeg vil dele dette med deg. Du som sitter deg i andre enden og leser disse ordene. Det er ikke tilfeldig at du gjør det. Det er meningen at du skal det.

Hele livet mitt har jeg blogget. Skrevet tekster. Delt med leserne mine som har fulgt meg fra jeg var så ung at jeg nesten kan kalle det et barn. Og du har vokst også. Og hvis du aldri har lest bloggen min før, men leser denne posten: Velkommen. Dette er mitt trygge sted. Dette er hvor jeg har prosessert langs livets vei.

Jeg delte mye personlig mens jeg ble alenemamma, datet langs veien, prøvde og feilet og hadde seiere. Et sted på veien havnet jeg i forhold som var mørkere enn bare lek. Det skjedde uten at jeg merket det. Det blir mer klart når jeg ser tilbake på det. Businessen min tok plass, jeg gjorde masse gøy og tok på meg store utfordringer eller prosjekter. Men rundt privatlivet mitt ble jeg mer og mer stille. Og mens jeg skriver dette renner det noen tårer, for det er vondt å se hvordan man kan miste seg selv. Ikke bare gjennom ett forhold, men to. Det er 10 år siden jeg følte meg fri nok til å dele åpent. Jeg rettferdiggjorde mye med at det er bra å være privat og holde ting for seg selv, men jeg var jo alltid tildels privat. Regelen min var at jeg delte mye personlig, selv om jeg hadde private ting for meg selv. Jeg kunne dele opplevelser, uten å fortelle hvem som var involvert.

Jeg ser tilbake og lurer på hva som skjedde langs veien. Og svaret tror jeg er at jeg var for travel til å sjekke inn med meg selv. Å sjekke inn med seg selv er ikke lett. I et liv hvor mye skjer skal det enormt mye stillhet og healing til for å virkelig kjenne seg selv på et dypt plan. Jeg vil understreke at jeg vet at dette er min vei, og at jeg er glad for erfaringene mine selv om de har vært vonde. Jeg har på samme tid fått til masse og opplevd veldig mye. Problemet mitt var aldri «der ute». Det var på innsiden. Hva jeg gjorde mot meg selv langs veien, ubevisst. Jeg valgte å sette en annen på en pidestall. Hvis du har vært i en usunn relasjon er sjansen stor for at du har opplevd det samme, eller at du selv har blitt satt på en pidestall. Det er et uendelig lager med erfaringer på innsiden som får oss til å gjøre noe sånt.

Jeg prøvde å være noe jeg ikke var, for at den andre ikke skulle gå.

Jeg skjønte heller ikke at det var galt.

Tankene mine forsvarte det. Rettferdiggjorde den destruktive oppførselen. Begynte å snakke «andres språk». Ville vise at jeg ikke trengte visse sider av meg selv som den andre ikke taklet. Disse sidene er sider jeg har elsket ved meg selv tidligere. Så jeg la lokk, undertrykte meg selv, for å ivareta den andres usikkerhet. For det er sannheten.

Dette er det året jeg for første gang tok meg selv på alvor. Jeg har gjentatt noen mønstre som nesten gjorde meg sinnssyk. Jeg satt på så mye kunnskap og indre arbeid, jeg kunne på mange måter forstå at jeg gjorde feil, men jeg kom meg ikke ut av det. Jeg investerte masse i hjelp. Psykolog og coaching. Hjernen min brukte enhver anledning til å gå tilbake i mønstrene og gjenta dem. Og rasjonaliseringene var sterke. Det gikk til et sted hvor jeg ikke turte å fortelle andre om gjentakelsene. Og min egen datter kunne vitne til at jeg ikke klarte å komme meg ut. Jeg var også redd for at jeg skulle lære henne det samme. Jeg vet jo såpass. Og jeg kunne si til henne: «Vit at dette er det vanskeligste for meg, dette er det største problemet jeg har, jeg jobber med meg selv.» Motivasjonen min er ikke bare å ha det bra, men å vise henne hvordan man skal ta vare på seg selv.

All hjelpen jeg søkte etter var ikke forgjeves. Jeg måtte leve med «vi gjentar våre feil helt til vi lærer av dem». Og jeg måtte bli så sliten og drenert av min egen oppførsel at jeg ikke ønsket å leve med den delen av meg mer. Og alt starter med et valg. «Å lukke døra helt». Jeg valgte å dele på Snapchat hva jeg hadde vært gjennom. Spiller ingen rolle hvem som hørte eller ikke. Jeg utdelte ingen fordi ingen visste hvem jeg hadde vært med. Men det satte meg fri. Plutselig var jeg åpen igjen. Jeg holdt ikke lenger tilbake slik jeg hadde i mange, mange år. Og jeg satte meg selv først. Så lukket jeg døra. Ikke bare til den relasjonen, men også andre relasjoner jeg hadde i livet mitt hvor jeg ikke fult ble omfavnet. Hvor vi kanskje brukte hverandre på et ubevisst plan.

Å lukke døra var vilt. Det er som at livet virkelig testet meg. Jeg lukket dører og bestemte meg for å investere i meg selv. Ordnet meg PT, investerte i psykolog igjen. Kort tid etter møtte jeg tilfeldig på tidligere dater nesten daglig, og ble kontaktet. Det var som at universet sa: Er du virkelig klar for å sette deg selv først? Jeg måtte blankt avvise alle henvendelser som kom min vei, og jeg gjorde det bevisst. Her var det dater jeg tidligere ville se, som helt klart ikke var bra for meg. Og jeg har i år, for første gang, hatt det ordentlig bra med meg selv, uten noen. Til det punktet at jeg ikke ville ha noen, jeg ville fullføre prosjektet «heale meg selv på alle mulige måter».

Og hva skjedde så? For noen uker siden møtte jeg en mann. Og jeg har fått oppleve å bli behandlet så bra som jeg nå vet at jeg fortjener. Det er klart som lyse dagen; Jeg måtte behandle meg selv bra først.

Vi har jo hørt det før. At vi må få det bra før vi er klar for noen andre. Men det er vanskelig å forstå hva det betyr, om man egentlig aldri har hatt det ordentlig bra gjennom alle lagene som er i oss. Og nå går jeg i terapi fremdeles, mens det skjer. For nå handler det om å klare å ta dette fine imot. Og det pratet psykologen min om for lenge siden. Først må jeg komme meg ut av alt det destruktive, og derfra er jobben å lære å ta imot dette fine. For det fine har alltid vært der, men jeg har dyttet det vekk. Det var utenfor komfortsonen min, så jeg saboterte meg selv ut av det, og valgte det destruktive, kjente, innenfor komfortsonen. Derfor vil en såkalt fin prosess bestå av å romme alt det vanskelige som kommer opp, fordi det får lov å komme nå.

Jeg opplever å dele lag på lag av meg selv, hvor noen gamle mønstre gir meg tanker som «dette vil han ikke like, dette vil han ikke akseptere». Men han gjør det. Han liker fremdeles hvert lag jeg har delt, og det rører noe dypt i meg. Jeg lærer gradvis at det er trygt å være meg selv fullt ut.

Hvor veien går med meg og denne mannen, er uvisst. Det er fremdeles så nytt. Samtidig er det så mye fint som skjer inni meg selv og refleksjonene rundt dette – at det ville vært urettferdig å ikke dele det. Kanskje jeg bare skal lære at det finnes gode og sunne relasjoner, sånn at nervesystemet mitt kan oppleve en annen ro enn tidligere i en relasjon. Kanskje det er noe som virkelig blir noe. Jeg vet ingenting om fremtiden, og alt jeg kan er å være helt tilstede og romme alt som skjer på innsiden underveis. Jeg er både glad og redd, og det er lov.

Å dele offentlig fra livet sitt har sine fordeler og ulemper. Fordel: Jeg liker å dele når jeg kan sette ord på ting som dette, og det gir mening for noen andre. Jeg vet jeg har, kun med å dele ord, endret livet til andre. Det har jeg fått bekreftet, og da gir det meg noe som ikke har en pris. Det er usynlig, men det er kjærlighet i det. Nestekjærlighet til en jeg aldri har møtt og kanskje aldri vil møte. Ulempe: Mine ord kan bli brukt mot meg. Jeg vokser mens jeg deler, og noe jeg en gang sa er kanskje ikke noe jeg vil si i morgen. Jeg utvikler meg.

Nå har jeg kjærlighet for meg selv på en måte jeg ikke hadde før. Jeg visste ikke at det var mulig. Jeg ser meg selv som alenemamma fra veldig tidlig av. Jeg hadde akkurat fylt 23 år. Jeg visste ikke hvor jeg skulle. Jeg rommet det fineste jeg noen gang kunne oppleve, samtidig som jeg navigerte i livet uten å være ferdig utviklet.
Den lille jenta mi var alt jeg ønsket meg, og jeg hadde ønsket det lenge før jeg fikk henne. Jeg var kanskje 16 år da jeg begynte å drømme om å få et barn. Nå vet jeg jo at jeg ville ha relasjonen til min egen mamma, i ny form. Fordi jeg mistet mamma som liten. Og jeg fikk det. Samtidig hadde jeg mange sår.
Jeg opplevde forhold fra tidlig av, som var direkte farlige. Aldri forsto jeg at det også ville sette dype spor i meg. Aldri forstod jeg at jeg selv valgte disse forholdene fordi jeg hadde opplevd farlige ting som barn.

Jeg hadde reflekterte tanker hele veien, vil jeg si, men jeg søkte også oppmerksomhet ved å være den utadvendte, klin gale. Jeg husker en lengre periode hvor jeg var flau av meg selv, for å være så utadvendt, kontaktsøkende og høylytt. Nå ser jeg på en yngre meg med kjærlighet. Jeg ser en som var alene og gjorde det beste hun kunne for å skape et liv for seg selv og dette barnet. Jeg visste ikke at jeg hadde traumer engang. Det er nesten litt komisk. Det var ikke tilgjengelig for meg å forstå. Jeg hadde fylt 33 år da jeg opplevde å være deprimert, og startet i traume-terapi. For første gang i livet måtte jeg trekke meg tilbake, se innover, få hjelp. Det var ikke noe jeg bare oppsøkte selv, jeg ble dyttet fra flere hold i den retningen. Jeg hadde motstand i meg mot å prate med noen, og nå er jeg hinsides takknemlig for at jeg fikk hjelp.

Nå fyller jeg 40 om 6 dager. Vi vet alle at vi har hatt et annet bilde av hva det å bli 40 er. Hus og bil og garasje og stor familie. Voksen. Jeg føler meg som alt annet. Og jeg er så takknemlig for at jeg har valgt å oppleve verden og livet. Jeg har eid og jeg har solgt. Og når jeg fyller 40 år, leier jeg en leilighet på Majorstuen, sammen med en snart «voksen» jente og hunden vår. Jeg har investert det jeg eier og har i selskapet mitt, som har en større intensjon enn mitt eget liv – nemlig å endre andres liv. Å hjelpe andre ved å bruke egne erfaringer, slik jeg har lært og utviklet meg fra å få hjelp fra andre.

Livet mitt er langt fra A4, og det har vært perioder hvor jeg lurte på om jeg hadde gjort alt helt feil. Men vi kan ikke gjøre feil. Det som er akkurat nå, er akkurat som det er ment å være. Vi våkner opp og blir mer og mer bevisst, og nøkkelen vil alltid være å se innover Jeg trodde en gang at jeg besto av bare det jeg ser i speilet og det som er på innsiden av huden. Vi er så mye mer. Vi er alt. Du er alt. Jeg er alt. Og vi henger sammen. Det gjør meg trygg å vite det, at det er noe større enn oss i dette skinnet.

Takk for at du leser. Jeg setter enormt pris på det. Har du noe på hjertet, kommenter gjerne. Jeg leser alt. <3

Hilsen
Anette-Marie

PS: Jeg kan ikke avslutte denne bloggposten uten å invitere deg til å jobbe med meg. Jeg har begynt med en live challenge, en gang i måneden, hvor vi jobber innover for å bli mer selvsikker. Som er nøkkelen til så mangt. Du kan lese mer om det HER.