40-årsdagen min ble alt jeg hadde håpet på, pluss noe jeg aldri forutså. Jeg fikk oppleve UPW med Tony Robbins! Hva betyr det å slippe løs kraften i seg selv? UPW, Unleash The Power Within, heter det. Jeg hadde jo en aning, dette er arbeid jeg allerede har holdt på med lenge. Men likevel, jeg hadde ingen aning. Det var fire døgn med program som gikk over 12-14 timer hver dag.
Bildet er av meg som er klar for avreise, onsdag 2. september, to dager før bursdagen min, én dag før programmet starter i Köln. Jeg hadde akkurat åpnet bursdagsgaven min fra lillesøster Cecilie, som var en hjemmestrikket genser som ligger enormt mye kjærlighet bak. Setter så stor pris på gaver som dette. Jeg visste det var en genser, og jeg ville ha den med, så jeg åpnet pakken før dagen.
Det tok meg noen timer med fly og tog. Jeg landet i Düsseldorf, og det var én time og 15 min med tog før jeg kom frem dit jeg skulle. Jeg hadde booket en AirBnb som det tok 30 min å gå til fra arenaen. Planen var at jeg kunne få frisk luft på vei dit, og tilbake etter en lang dag.
Samme kveld som jeg kom var det åpnet for innsjekk. 15.000 personer skulle hente passene sine, og jeg likte å være tidlig ute. Jeg fikk testet å gå hele veien til arenaen, og hele veien.. nesten hele veien.. tilbake. Her er bilder av passene, inngangspartiet til køen, og arbeidsboken. På vei tilbake var jeg varm og sulten. Jeg hadde 3% batteri på mobilen da jeg fikk åpnet en Ryde. Da jeg kom frem så jeg en Vegan take-away rett ved der jeg parkerte. Jeg bestilte meg mat og dro inn i leiligheten for å spise.
Dag én, to, tre og fire – smelter nesten sammen. Men for å oppsummere litt og ta deg inn i biter av det, så har jeg aldri sunget så høyt, ledd med så mange, grått med så mange, kjent på så mye frykt, eller så mye takknemlighet. Jeg tok et sikkert valg samme dag som jeg kom. Jeg skulle la mobilen ligge i leiligheten hver dag, mens jeg var på arenaen. Og det gjorde jeg. Jeg ville ha fullt utbytte av dette, og intensjonen min var å finne hva enn jeg kunne av begrensende sannheter jeg har om meg selv og mitt liv.
På dag én gikk jeg i et lite kvarter før jeg valgte å hoppe på en trikk. Derfra skjønte jeg at trikken gikk fra arenaen og til utenfor leiligheten min. Tre stopp. 7 minutter. Og resten av oppholdet ble det trikk, for beina mine og kroppen min fikk kjørt seg til de grader under eventet, og alt man vil mellom er å hvile ut og prosessere frem til neste dag.
Dag 1:
Jeg satt ved siden av en mann fra Frankrike. Han hadde to døtre og var skilt, men evig takknemlig for å ha fått til et godt forhold med barnas mor. Det er utrolig hvor mye man utveksler av sine dypeste frykter eller hva man er takknemlig for, med vilt fremmede, og man kjenner på en mellommenneskelig kjærlighet som om man virkelig kjenner hverandre, selv om man aldri har møttes før.
På kvelden på dag én gikk vi på glødende kull. Det var en vill opplevelse da vi var 15.000 mennesker som kledde av oss sokker og sko inne på arenaen, og marsjerte i gatene gjennom flere kvartal som de hadde sperret av for anledninger. 14 rader med glødende kull. Vi hadde brukt flere timer på å forberede oss mentalt. På å være i riktig «state of mind». Da jeg tråkket over kullet gjorde jeg alt vi hadde forberedt oss på, og jeg var mektig imponert av det hele. Jeg kjente ingenting. Det var ikke vondt. Det var glødende kull, og det var ingen problem å gå over det.
Dag 2:
Dette var bursdagen min. Jeg gjorde en øvelse med Sonia fra Portugal. For en vakker sjel. Vi skulle uttrykke enormt glede og vise hverandre glede, underveis sa jeg at jeg hadde bursdag, og det ble min feiring. Oss to i ekstase. Et øyeblikk jeg aldri glemmer, delt med ei jeg kanskje aldri ser igjen.
Jeg hadde allerede hatt noen gjennombrudd som fikk tårene til å trille så mye at jeg var tom innen kvelden kom. Jeg gikk hjem denne dagen litt før det hele var ferdig, fordi jeg ikke klarte å få kroppen min inn på arenaen igjen da klokken ble 18 og det var en liten pause.
Jeg tok trikken til leiligheten og skulle bare legge meg nedpå sofaen i fem minutter og hente litt energi.
Straks jeg lukket døren bak meg begynte jeg å gråte. Ikke bare litt, men mye. Jeg var trøstesløs og tidvis desperat i det hele. Jeg var ikke lei meg, jeg hadde ikke vondt her og nå. Det var noe som ikke hadde fått kommet opp før, det var helt klart for meg. Men på samme tid som jeg var litt fornøyd med at jeg hadde et slags gjennombrudd i meg selv, var jeg også litt panisk fordi jeg satt alene på 40-årsdagen min i en leilighet i Köln og gråt ustanselig.
Jeg fikk pratet med en venninne etterhvert. En pause fra gråten. Og etterpå fortsatte det. Jeg holdt på i fire timer før jeg endelig fikk sovet ut og blitt klar for neste dag – som skulle vare i 14 (!!) timer.
Dag 3:
Dette var den mest intense dagen av de alle. Vi var i de dypeste daler og i det høyeste vakreste. Dette må nesten bare oppleves, det er vanskelig å forklare. Men jeg fikk til å møte meg selv på måter jeg ikke hadde gjort før, og det var store åpenbaringer i det. Jeg er så takknemlig for denne dagen. Jeg utførte de fleste øvelsene sammen med ei jeg ikke klarer å uttale navnet til. Hun var fra Paris. Hun har fått Instagram-kontoen min og jeg håper hun tar kontakt, for vi ble veldig nære og delte mye fint.
Dag 4:
En veldig viktig dag, fylt med verktøy til å ta med seg videre, og en healende avslutning med meditasjon og noen veldig fine øvelser. Denne dagen ble jeg kjent med Stefan fra Bulgaria. Det morsomste er, vi hilste da vi gikk av trikken ved arenaen. Det var flere der. Vi kunne se folk overalt med navneskilt og pass fra konferansen, og vi kunne se på fremmede med dette passet rundt nakken overalt i byen og kjenne at vi var med på det samme.
Uansett. Stefan bodde vegg i vegg med meg, fant vi ut. Og vi tilbragte mye tid sammen den siste dagen. Han hadde en 10 måneders gammel datter som var hjemme med samboeren hans, mens han var der. Dagen etter det hele tok vi en kaffe sammen ute i solen før jeg skulle hjemover. Vi delte erfaringene vi satt igjen med. Motivasjonen for livet videre.
Jeg sitter igjen med tre store ting.
- Frykten i hva som skjer om vi ikke følger drømmene våre, instinktene våre, lytter til vår indre dialog, er en drivkraft sterkere enn noe annet. Det er lett å tenke på hva vi ønsker ut av livet, men hvor hardt jobber vi egentlig for det?
- At jeg har mer å gå på. Jeg har langt mer å gå på enn hva jeg har trodd. Jeg innså at selv om jeg er en person som heier på meg selv ganske mye, hadde jeg mange begrensende tanker som har gjort at jeg ikke virkelig gir alt jeg har i det jeg drømmer om.
- At jeg forstår enda mer hva jeg selv gjør i min jobb, med mine medlem. Og jeg forstår alvoret i å ikke tilby min hjelp (som også er det jeg brenner for å gjøre). At ved å ikke ta jobben min 110% på alvor, vil jeg heller ikke kunne hjelpe alle de som trenger nettopp min hjelp.
Jeg husker en tanke jeg hadde underveis. At dette var TeamJegLiker Convention på sterioder. Og jeg er helt klar på at jeg skal få til det samme igjen.
Dette er en nyfrelst meg i min nye genser fra eventet. Jeg var så klar for å fortsette livet mitt at jeg ikke klarte å sove kvelden før.
Det er så mye fint som skjer fremover. Og først og fremst vil jeg invitere deg til å knuse noen myter om ditt eget liv og din egen fremtid sammen med meg.
For kanskje vet du allerede hva du ønsker å endre. Du vet at du vil prioritere deg selv mer, bli tryggere, tørre mer eller endelig gjøre de tingene du har tenkt på så lenge. Men likevel ender du opp på det samme stedet. Du venter på mer motivasjon, mer selvtillit eller «riktig tidspunkt».
Og plutselig har det gått enda et år.
Du trenger ikke vente til du føler deg klar. Du trenger å begynne å handle som den personen du ønsker å bli.
Neste uke holder jeg en ny Bli mer selvsikker på 3 dager-Challenge, og jeg vil ha deg med.
I løpet av tre dager skal vi utfordre gamle sannheter, sprenge noen av grensene du har satt for deg selv og begynne å bygge mer tro på hva som faktisk er mulig for deg.
Hvis du kjenner at du er lei av å vite at du vil noe mer, uten å faktisk gjøre noe med det – bli med meg.