Det er lett å tenke på det vi må tåle, hvis det er noe vi betrakter som tøft eller vanskelig. Da jeg gikk tur med hunden min Bella i morges, var det en tanke som slo meg. Jeg vet ikke om det var de store trærne i Oslos gater, eller solen som traff meg i ansiktet hver gang fortauet gled langs solveggen.
På et gigantisk grønt tre, var det et lite område som hadde skiftet farge. Treet gjør seg klar til å gi slipp på sin grønne prakt. For nok en gang å stå der naken og kald. En hel vinter uten den fantastiske beundringen som har pågått i flere måneder. De står støtt, mister ikke troen, selv om de står nakne i minusgrader. De er så tilstede at de forstår at, «This too shall pass». Så blomstrer de nok en gang, og vi beundrer de nok en gang. Vi har noe å lære av disse trærne.
Å gå ut av komfortsonen, det høres ut som noe litt skummelt, men tøft. Det høres ut som noe tøffe mennesker gjør, men å gå ut av komfortsonen ser forskjellig ut for alle. Det kan ikke rangeres etter interesser, utseende eller trofeer. Det kan være helt usynlig.
Det ser ulikt ut når vi beveger oss ut av komfortsonen. En tanke: Ut av komfort er som å tro på at livet er vakkert.
Å ta imot det fine livet har å tilby, er utenfor komfortsonen til de fleste. Vi må lære det.
Jeg har lenge jobbet med å finne mine destruktive sider ved meg selv, slik at jeg slutter å sabotere alt det fine som prøver å finne meg.
Prosessen med selvutvikling kan ikke måles i tall eller datoer.
Det er vanskelig å vite når man skal kjenne på progresjon, når noe skal løsne. Noen ganger glemmer man hva man faktisk holder på med. Man mister tro på at det en del av prosessen, på at man skal fortsette å utvikle seg. At det er progresjon, ikke et tilbakefall.
Selvutvikling er kanskje å forstå at å rote i alle høstbladene som har falt ned, i påvente av at de skal bli grønne igjen, aldri vil gå. Desto mer du graver, desto mer møkkete og håpløst blir det. En vakker dag innser du at det kommer nye, grønne, frodige og vakre blader du på nytt kan beundre. Og etter mange nok runder forstår du at høsten kommer tilbake, vinteren kommer tilbake, men så kommer det også vår og sommer igjen. Det fine vil også gå over. Og det vanskelige vil alltid gå over.
En ny ferdighet fyller deg opp, som en superkraft du ikke visste du hadde, når du innser at du ikke trenger å holde fast ved noe. Så lenge du gir slipp på det gamle, så vil det på et helt magisk, naturlig vis komme nye, freshe og oppdaterte ting inn i livet ditt.
Mitt indre arbeid har kommet til en ny fase, som jeg nå reflekterer over. Hvordan forklarer man selvutvikling? Hør, hør:
Jeg jobber ikke bare med å forstå det vanskelige og vonde mer. Jeg har gitt slipp på mye, og det har begynt å komme fine ting inn i livet mitt. Jobben min er å klare å ta imot uten å gå inn i gamle mønstre og sabotere meg selv. Jobben min er å være tilstede og takknemlig for dette nye, ukjente, skumle, som føles så godt. Vise at jeg setter pris på det, slik at livet kan gi meg mer av dette.
Hver gang jeg klarer å observere vanskelige følelser uten å handle på dem (sabotere), får jeg straks en belønning. Aksept og kjærlighet. Brått må jeg speiles i synet til andre, og jeg må tåle å se hvordan de ser meg på en helt annen måte enn meg selv. Jeg må akseptere deres syn, jeg må forstå at jeg er ganske god og bra. At jeg er hel, helt og holdent, i meg selv. Jeg må ikke gjøre noe for å fortjene kjærlighet. . At jeg har mye å gi. At jeg har gjort mitt beste. Og at jeg har vært veldig modig på veien hit.
I en prosess med å bli kjent med seg selv, kan man plutselig møte nye sider i seg selv, sider som tenker nedlatende tanker om en selv. Man kan stoppe opp og se at det kommer fra en såret del av oss selv. Så kan vi møte denne delen, si «Hei, jeg ser deg nå, du er trygg». Jeg kan bli kjent med denne delen av meg som har vært undertrykt, og plutselig føles det som om jeg har fått en del av meg selv tilbake. Som den var ute og gjorde sine egne ting, og nå fikk komme hjem.
Og man blir med ett mer glad i seg selv, og begynner å være litt snillere med seg selv.
Så vokser det frem en ny standard for deg selv. Og når du møter mennesker og de ser hvordan du behandler deg selv – så begynner de å behandle deg enda bedre. Og de som ikke behandler deg etter denne standarden nå, kan få falle naturlig fra.
Å motta det fine er ukjent, og derfor utenfor komfortsonen. Så da holder vi oss i kaoset så godt vi kan, helt ubevisst.
Jeg kan nå se tilbake på hvordan jeg selv ikke har klart å ta imot. Jeg har ikke sett det. Jeg har sabotert meg selv med begrensede tanker. Når jeg fikk denne forståelsen inn under huden, ga alt plutselig mening. At det destruktive jeg opplevde i livet mitt, var jeg ofte delaktig i å skape selv. Man er blind mens det pågår, men det blir tydelig i etterkant.
Forståelsen av hvordan vi heler, utvikler oss og vokser som mennesker … jeg er helt oppslukt. Det er så vakkert. Så ubeskrivelig vakkert.
Og hvis jeg klarer å sette ord på bare en brøkdel av det jeg kjenner og forstår underveis, er jeg takknemlig for at du velger å lese.
Kjenner du deg motivert til å gjøre en endring i livet akkurat nå?
Klikk deg inn her og se når du kan være med meg live og sette en høyere standard for deg selv.
Hilsen
Anette-Marie