Jeg våkner sent, strekker den nakne kroppen min i sengen og hører potene til Bella bevege seg mot meg. Hun enser straks jeg er våken og vil komme og hilse. Ikke lenge, bare bli anerkjent. Hun legger den spisse snuten på sengekanten og gir meg blikket til Reveenka. Ja, hun ligner Reveenka med de nydelige øynene sine. Og halen logrer av glede, fordi jeg er våken. Jeg stryker henne over hodet og anerkjenner henne. Så legger hun seg ned på gulvet igjen og slapper av. Tenk det. Et helt liv gleder seg i ren eufori fordi jeg er våken.

Det er lørdag. Jeg har sovet lenge. Klokken er over ti og jeg vet at denne dagen er min og at jeg skal være helt umulig å få tak i. Det er de beste dagene.

Jeg går på toalettet og gjør mitt fornødne. Tisser og drikker et glass vann. Nakne føtter mot det gamle tregulvet. Det føles godt. Jeg setter meg tilbake i senga og slår på lyden av Goenka, Vipassana-læreren. Jeg mediterer. Ikke like lenge som jeg burde, men jeg vet jeg skal meditere mye mer i dag. Jeg går i dusjen og skyller kroppen, noe jeg har startet med hver morgen etter at en forskningsartikkel fastslo at å dusje på morgenen er mer viktig enn om kvelden før man legger seg. Nå hadde jeg allerede en vane med å dusje før jeg legger meg, for jeg synes det er deilig å være helt ren i rent sengetøy, og jeg tenker at sengetøyet er renere når jeg er ren. Så nå dusjer jeg kanskje både morgen og kveld. I morgendusjen skyller jeg bare kroppen i rent vann, ingen såpe og sånt.

Det regner ute, men jeg kjenner det i hele kroppen. Vi skal ut.

– Bella, vi skal ut!

Blikket til Reveenke skuer opp på meg. Hun ligger klistret til gulvet og ser ikke ut til å skulle bevege seg med det første, men halen kan røpe at hun gleder seg. Den logrer for seg selv. Jeg tror hunden min har skjønt for lengst at fra jeg sier vi skal ut til vi faktisk går ut, det kan ta litt tid.

De store heltene mine ligger rundt om i leiligheten. Bøkene. Navn på forfattere som har fått trykket verdifulle ord på sider, bundet sammen, med et nøye utvalgt omslag. Ord som er trykket til evig tid. Ord som alle bruker, men som en forfatter setter sammen på sin måte. Som tall satt sammen til en formel, som utgjør ulike svar. Det er sånn det skjer. Ord som vi alle bruker, blir satt mer pris på. Kanskje som en fotograf setter pris på å gjøre et helt vanlig syn av noe, til et eventyr, et kunstverk, hvor vi fremhever noe helt annet enn det øyet i gata ser.

Ord. Punktum, eller komma, eller kolon. En rytme blir laget, usynlig for noen. Å sette pris på språket og ordene og hvordan vi kan – sette inn en tankestrek om vi vil gi litt ekstra luft og ettertanke. Tenk at noe heter for en tankestrek. Og hvordan vi vet at vi skal alltid ha et komma foran et «men». Men vi kan bruke det etter et punktum som en ekstra effekt. Det lærte jeg på journalistikk-skolen. Tenk at jeg valgte å hoppe på et studium jeg aldri hadde tenkt på, selv om jeg hver eneste dag skrev eller leste og elsket hvordan man kunne sette ord på følelser. Jeg hadde jobbet som programleder, sluppet alt jeg hadde for det. Så ble det tatt av skjermen, men jeg var lønnet i to måneder til. Jeg reiste med babyen min til Singapore først, så reiste jeg alene til Roma. Da jeg kom hjem var det helt tilfeldig at noen nevnte journalistikk i en setning, og jeg begynte å se etter muligheter. Dagen etter hoppet jeg inn i et skoleforløp som hadde startet for tre dager siden, fordi de hadde plass. Det ble to år på skolebenken. Alenemamma var jeg, og jeg hadde henne av og til med på skolen. En gang var forfatteren Helene Uri der og pratet. Da satt jentungen med meg på skolebenken. Hun var ett år gammel. Helene signerte en bok til Tina. Det husker jeg godt.

Ved sofaen ligger noen bøker fra Elena Ferrante. Jeg har drømt meg så langt inn i tekstene og ved jevne mellomrom drømt om at mine ord skal bli lest på den måten. Jeg tar på meg en sort sommerlig kjole. Den er behagelig. Korte sokker, sorte joggesko. Dagen før denne kjøpte jeg en ny bok. Eleonora, skrevet av Runa Skjeldal. Jeg tar den med meg ut.

Den gule paraplyen slår seg stolt opp over oss idet vi forlater bygården. Vi kommer til første gressflekk og Bella er helt klar for å tisse, og gå hjem igjen. Regnet appellerer ikke like mye til henne som det gjør til meg. Regnet får meg til å føle meg hjemme. Til stede. Rolig. Jeg elsker at det regner. Det gir meg muligheter og tid. Regnet er ikke til for å være sosial. Det er som en stor mulighet til å se innover, lese og skrive. Da jeg prøver å gå videre stritter hun imot. Dette er et kjennetegn ved denne rasen. De kan bli veldig sta. Hun står på bakbeina og uttrykker at hun vil hjem igjen. Men jeg vet at hun vil like hvor vi skal. Etter litt streng tone og samhandling skjønner hun at vi skal gå videre, så er det hele glemt og vi er på vei.

Det er duskregn. Vi følger Schønings gate til den krysses av Schultz gate og spaserer til Baker Hansen. Ikke en hvilken som helst, den beste. Spør du meg. Klientellet er hovedsakelig eldre mennesker, som har tid, ro, er tilfreds. Jeg slår sammen paraplyen og setter den inntil benken på utsiden. Så fester jeg Bella til benken og sier «bli». Det er aldri et problem. Hun sitter helt tilfreds og vet akkurat hva som skjer, for dette trente vi på kjempetidlig. Inne ved disken bestiller jeg en latte på havremelk og et grovbrød med brunost. Mens jeg venter på kaffen, ser jeg ut på forbipasserende. Det er så lett å se hvem som ser hunder eller ikke. De aller fleste gjør det her. De ser på Bella og smiler. Kanskje de hilser på henne og prater litt til henne før de går videre. Bella sitter fint og rolig og lar andre hilse. Inne er det barn og foreldre og besteforeldre. Og en gjeng med yngre gutter. De ser ut som de har drukket dagen før og skal ha seg litt mat. En mor med to jenter skal handle noe godt på en lørdag. Jeg ser på jentene og mammaen og skjønner at dette er et sånt koselig øyeblikk. Jeg savner det, da jenta var mindre. Og jeg vet at hun kan savne mammaen som hadde så mange sprell å finne på. Jeg er roligere nå. Det er fint det, jeg trives med det, men hun kan være redd for at jeg kjeder meg alene. Hun vil alltid at jeg skal finne på noe, når hun skal møte sine venner. En dag sitter hun selv alene i en leilighet en lørdag kveld og forstår hvor befriende det er når man har valgt det selv.

Bella setter seg oppå benken inntil meg. Hun er gira, men prøver å ikke vise det. Hun prøver å beherske seg, sitte helt i ro, vente. Jeg åpner posen og tar ut brødet med brunost. Hun ser meg, vet hun ikke skal tigge. Jeg spiser litt, gir henne en bit. Nå er dagen perfekt. Det regner kun én meter fra oss, men inntil veggen her ute sitter vi tørt og nyter både lyd og bilde av regn. En slurk med latte blander seg med brødet og brunosten i munnen. Det er eufori. Hvordan jeg har kommet til å elske dette så mye, det vet jeg ikke. Men jeg gjør det. Jeg elsker det. Varm kaffe med melk og brunost på brødskive. Det kunne sikkert vært kakao og bolle også – som en slags billigere variant, men dette er i ypperste klasse.

En vanndråpe treffer den første siden i boka. Kanskje den skrukker til et område, og kanskje jeg en dag ser på det og tenker at det skjedde her, på denne dagen. «Gjennom granbaret strever sola seg ned til vannoverflaten». For en nydelig setning. Bella legger seg ned på benken, lydene blir vagere, menneskene bare er der de er, jeg forsvinner litt. Jeg er til stede inne i teksten som kraftfullt og enkelt setter ord på omstendighetene og tar meg dit. Fra poesi og skildringer til hverdag, hvite løgner og erindringer. Et øyeblikk leser jeg om noen som ble bitt av en hund, og jeg tenker at denne noen skulle ha møtt Bella, og aldri trengt å være redd igjen.

Jeg hører det buldre, løfter blikket. Regnet faller tyngre og raskere. Lyden er så deilig, jeg ser på Bella, hun ser ut på regnet. Jeg fryser ikke. Armene bar. Beina bar. Det er deilig. Jeg tar en slurk av kaffen og betrakter Bella for en stund mens regnet brått bremser og blir til duskregn. To duer nærmer seg sakte. Bella ligger helt rolig og betrakter dem. Hadde dette vært i en park hadde hun løpt etter dem ved første anledning. Nå betraktet hun dem. Studerte dem. Vennskapelig. De kom nesten helt inntil benken før noen forbipasserende skremte dem vekk. Jeg avventet. Tenkte at de kommer igjen. Noen sekunder senere kom de gående igjen. Både Bella og jeg fulgte ivrig med, da vi skjønte de ville ha tak i en ganske stor bit med brød som hadde falt ned da jeg lot Bella smake på maten min. De så på meg og Bella og prøvde å forstå om det var trygt. Nærmet seg, gikk litt unna, nærmet seg igjen. Den ene duen kommer nært nok til å ta den store biten, gaper over den med nebbet, og går videre. Biten er altfor stor for å svelges, den må deles opp. Den andre duen er også interessert. Sammen går de utrolig nok til nærmeste sølepytt, rett nedenfor fortauskanten hvor vi sitter. Duen slipper biten ned i vannet og bruker vannet som hjelp til å løse den opp. I duskregn med vann oppover de tynne beina, deler de et måltid sammen. Bella og jeg ser på dem, og jeg tenker på at dette er et fint øyeblikk også i dagen til disse duene.

Ordene griper oppmerksomheten min igjen. «Himmelen utenfor får meg til å tenke på glasert eplekake på fint servise, morgenen smurt inn over hustakene». Det tok meg rett til Vipassana. Da jeg sist servet som frivillig og ble kjøkkensjef med ansvar for å lage frokoster, middager og desserter. Jeg hadde en assistent på kjøkkenet. Vi ble kjent med hverandre på en helt unik måte, ved å være til stede. Vi ble kjent borte fra alt støy, samfunn, meninger, nyheter og digitale skjermer. Vi var sammen i elleve dager uten noen kontakt med omverden. Vi ble kjent med hverandre for den vi var i nøyaktig det sekund vi var sammen, uten å vite om livene til hverandre på utsiden. Med henne lærte jeg at våre ulikheter komplementerte hverandre. Jeg ble glad i henne uten at tankene mine gjorde noe. Vi kom fra helt ulike liv, og likevel hadde vi noe stort til felles.
Hun tok ofte ansvar for desserten alene, og hun ville kun fokusere på den, mens jeg tok meg av middagen. En dag lagde hun eplepai til oss. Vi fryktet i starten at den ville gå tom samme dag, men det var rester av desserten i flere dager. Smaken av eple, kanel, havregryn og vaniljekrem sitter sterkt i minne. Hun skulle kanskje lage det til kjæresten sin samme kveld som hun kom hjem fra Vipassana. Jeg lurer på om hun gjorde det.

Bella hopper ned fra benken og leter etter smuler. Jeg klapper sammen boken og tenker vi kan fortsette å lese hjemme, i vinduskarmen, med vinduet åpent så jeg kan høre på regnet. Kanskje skal jeg skrive litt også. Kanskje skal jeg la karakteren min få sin egen vilje. Så lenge det fortsetter å regne, så kan alt skje.

A.M

PS: Jeg blogger ikke så ofte som før, men husk du kan følge Facebooksiden min om du vil få med deg nye innlegg. Lag en fin dag. 

Mens jeg har satt noen egg på koking. Tenkte å skrive mens de koker, men så ringte barnefar angående noe. Kokeplaten piper. Faen, ti minutter går raskt.

Jeg skriver litt likevel. Naboen spiller så høy musikk. Veldig ofte, på denne tiden av døgnet. Det vil si, på formiddag, som jeg føler er rundt 12.00. Men så vet jeg at i gamle dager var dette allerede ettermiddagen. Jeg anslår ettermiddag som klokken 17.00. Jeg vet ikke hva som er fakta rundt dette i dag, og jeg akter ikke å søke på nett.

Jeg ønsker å kunne skrive ting som er helt og fullt fra meg, uten at jeg må ha hjelp fra kunstig intelligens. Naboen synger for full hals. Han pleier det. Til ballader. Følelsesladde sanger. Det varer alt fra en time til to.

Jeg har en gang tidligere klaget. Da hadde han visst satt basskassen inntil veggen min. Det var grusomt. Hørtes ut som at noen boret inne i leiligheten min. Skapdører og glass dirret overalt. Det dirrer litt nå også, men ikke nok til at jeg skal henge meg opp i det.

Vi bor tross alt i en gammel bygård, og alle som finner seg i å bo i en bygård vet fakta. Det er lytt. Vi hører alt.

Naboen over meg, som jeg også er glad i, hun er hyggelig, vi spør hverandre om hjelp om vi trenger, det er fint, men hun har to barn. De er 5 år og 2 år. De løper, de hopper, de kjører lekebiler. Lysekronen min dirrer, rister, klirrer. Hun er alene med de.

Noen ganger sender jeg en melding og ber om stillhet, og det blir godt tatt imot. Hvis jeg for eksempel skal holde et webinar fra stuen på dagtid en helg, spør jeg om litt mindre tramping i den aktuelle timen. Og det er greit.

Og en gang da jeg hadde en intens hodepine og det hørtes ut som de hoppet om kapp for å trampe mest mulig, da sa jeg fra. Godt tatt imot. Det blir stille.

Men jeg har blitt vant til å våkne tidlig i helgene. Noen ganger kan det plage meg, at jeg vil si fra, men jeg kan ikke huske å ha gjort det. Enten sovner jeg igjen, ellers har jeg stått opp, og straks man er oppe, så bryr man seg ikke lenger.

Det er de uskrevne tingene man må akseptere ved å bo i en gammel bygård på Majorstuen.

Jeg tar kasserollen med eggene av platen. De har blitt liggende i noen minutter. Jeg liker følelsen av å helle det kokende vannet ut i vasken. Det gir meg en følelse av at jeg renser vasken. At den blir ekstra ren og at alt av mulige bakterier forsvinner med det kokende vannet. Jeg forespeiler meg at rørene også blir renset. Lar det kalde vannet renne over eggene til de er kalde nok til å renskes. Renske. Rense. To så like ord, men de har en ulik betydning. Stemmer det at de har det? Eller er det det samme? Jeg blir usikker, men jeg skal ikke google, jeg mener – skal ikke spørre ChatGPT, vil tenke selv.

Jeg åpner søpla og kommer på at jeg har glemt å hente flere grønne poser til matsøpla. Det skulle jeg gjort i dag tidlig, da jeg gikk til butikken for å kjøpe egg og avokado. Jeg bøyer meg ned i skapet og kaster eggeskallet rett i restavfallet.

Det lukter litt sigaretter her inne. Det er jeg også vant til. Noen ganger er det verre, da kan jeg kjenne det på kjøkkenet uten å bøye meg ned i skapet. Jeg tror det er fordi røyken kommer fra en annen leilighet og følger rørene. Et eller annet der.

Og noen ganger er det marihuana vi kjenner. Det kan være i hele bakgården, i oppgangen, eller på kjøkkenet. Som regel kommer det fra bakgården og inn om jeg har åpnet vinduet. Det plager meg ikke mye, men litt, noen ganger. Det kommer litt an på humøret mitt.

Ikke det at jeg har noe imot marihuana i seg selv, jeg har ikke det. Er ganske liberal av meg, og tenker at skal vi hate på det kan vi også ta for oss at alkohol er en alminnelig grei rus. At vi kan få lov til å drikke, jeg mener, ruse oss foran barn. Er det ikke litt sykt?

Vi er litt sauete av oss, for det er almen greit å tenke det er sinnsykt at folk røyker marihuana, at de er narkomane nærmest. Kanskje det er i overtall liberale mennesker her i Oslo, men det er en greie. Og ingen vil ta selvkritikk for alkoholen, for den er god den. Og det er helt i orden at mennesker over hele landet drikker seg fulle på en fredag eller lørdag.

Men gud forby om det skjedde på en onsdag, da er de ute og kjører. Og hva er mest sannsynlig, at en person som har røyket eller at en person som har drukket alkohol tyr til vold? Vel, begge deler er rus, men det er lov å reflektere litt over det. Og lovlig eller ei, det lukter Marihuana i hele Oslo når solen titter frem.

Etter å ha rensket eller renset tre egg skyller jeg den kalde kasserollen i varmt vann igjen. Den er jo ren nå, den trengs ikke å vaskes eller noe. Den har bare kokt litt vann, og kan brukes igjen. Hvis kasserollen er våt og kald tar den lengre tid å tørke. Så jeg skyller den i varmt vann før jeg setter den opp ned på benken.

Jeg snur meg til kjøkkenøya for å ta en avokado. Jeg prøver å ta den eldste som ligger der. Klemmer på den og kan kjenne at den er rotten. Det er ingen vits å åpne den engang, den er dårlig.

Jeg kaster den ned i søpla som ikke er matsøpla og kjenner det stikker litt i magen fordi jeg kaster mat. Tenker på hvor mye mer konsekvent man kan være, og hvis man bare orket å gå tilbake til butikken de gangene en avokado var dårlig fra start, så hadde man spart litt penger, selv om avokadoen hadde jo blitt kastet uansett.

Ikke at denne avokadoen led av dette tilfellet, det vet jeg ikke, jeg har jo aldri åpnet den og jeg kjøpte den ikke i dag. Jeg åpner avokadopakken jeg kjøpte tidligere på dagen. to modne avokadoer fra Rema 1000 sitt eget merke.

Det er en greie det der, at alle butikker lager sine egne merker. Da slipper de å betale et mellomledd, genialt. Med matprisene vi har så gagner det vel ikke oss forbrukere likevel. Eller gjør det det? Jeg sjekket aldri forskjell på prisen på denne og de andre, jeg bare tok noen som var moden.

En tallerken med to egg. Kanskje jeg bare skal ha egg og avokado og ingenting mer? Det føles sikkert rent, på et vis. Jeg deler avokadoen i to, før jeg kutter den inne i skallet på langs og tvers. Deretter klemmer jeg ut alle klossene over tallerkenen. Jeg fjerner steinen i den andre delen og gjør det samme. Den er helt perfekt. Perfekt moden. Bra jobba, Rema 1000.

Jeg strør salt og pepper over. Skal jeg bare spise dette? Nei, jeg tar frem et knekkebrød og kaviar. Skviser kaviar på knekkebrødet og kjenner på at alle som elsket at jeg ble veganer, er skuffet. Eller, det vet jeg ingenting om. Jeg hører stemmer som «åja, så nå bryr du deg ikke lenger?».

Fuck de stemmene. Jeg spiser ikke kjøtt. Jeg er snill. Jeg donerer penger til Leger Uten Grenser og WWF. Fordi jeg oppriktig ønsker å gjøre en forskjell.

Det er noe generelt ufint med å skulle ta noen som prøver å gjøre noe bra. Hvis noen gjør én ting godt for miljøet eller planet eller bare for det føles etisk riktig, så skal man bli tatt for alle de andre tingene man ikke gjør? Det er ufint.

Jeg har ikke det problemet akkurat nå, jeg er ikke plaget, ingen har egentlig sagt noe på at jeg spiser fisk igjen. Jeg startet å spise fisk igjen i fjor, men det er ikke alltid jeg klarer det.

Her om dagen var jeg på en fin restaurant hvor de serverte blekksprut. Man kunne se tentaklene på armen. Pyntet og stylet slik at de groveste ganene skulle forstå at dette var utsøkt. Jeg klarte ikke å spise det. Så der var en linje. Det har ikke noe med smaken å gjøre. Det har med å gjøre at jeg har sett My Octopus Teacher på Netflix. For en dokumentar!

Uansett. Jeg følte det var den som lå der på tallerkenen min, og da ble det et problem, jeg ga hele retten til personen som var med meg.

Men kaviar går fint, det er jo bare fra en tube, eller hva? Jeg klemmer på tuben og lar kaviaren legge seg i sikksakk på knekkebrødet, før jeg deler det ene egget i en eggedeler og danderer det over. Kaviar oppå egg ser bra ut, men det er mer grisete. Kaviar under egg er smartere. Det limer egget til knekkebrødet. Mindre gris.

Jeg setter meg tilbake og nyter måltidet med et glass vann. I bakgården buldrer det. På motsatt side pusser de nemlig opp en hel bakgård.

Ja, det er mange ulemper med å bo her, men så elsker jeg å bo her likevel. Jeg har peis på stua og på kjøkkenet, dette er hjemmet vårt, selv om vi ikke eier det.

Å eie bolig kan både komme med ro og med stress. I disse tider har jeg regnet meg til at mine månedlige utgifter hadde vært adskillig høyere ved å eie. Så kan man alltid si, men da betaler du til deg selv. Jada, jeg har gjort det før. Jeg har eid totalt tre leiligheter. Jeg har til og med totalrenovert alle sammen, noe jeg forøvrig elsker å gjøre.

Og det er jo en trygghet i å vite at man eier og kan bo der til man dør. Men for meg er det også en trygghet i å vite at jeg ikke skal bo her til jeg dør.

Men hva med fremtiden og sikkerheten? Hva med den? Det er der fremme. Akkurat nå er livet, og akkurat nå lever vi her. Vi. Datteren min, hunden vår, og meg. Og vi elsker akkurat denne leiligheten.

Jeg hadde ikke hatt råd til å kjøpe denne, men jeg har råd til å leie den. Og det gjør at vi kan bo akkurat så fantastisk og sentralt, vel viten om at vi ikke skal bo her til evig tid.

Det betyr at jeg ikke vet hvor vi skal videre, hvor neste sted er. For meg er det en enorm frihet, å vite at vi ikke er låst til dette stedet, vi vet at vi skal videre, men vi vet ikke hvor.

Det er også en slags norm, at vi skal eie og sånn skal det være. Jeg eide, jeg solgte.

Kjøleskapet durer bak meg. Jeg drikker opp resten av vannet. Kjenner hvordan det legger seg langs overleppa mens jeg drikker og tenker at hvis det var melk jeg drakk nå, så hadde jeg fått en melkebart.

La oss feire litt. Det er 10 år siden jeg startet Teamjegliker. Det skjedde sammen med Christian Egner som da var min personlige PT mot fitness-konkurransen jeg utfordret meg selv i. Det er 10 år siden både VGTV og God Kveld Norge fulgte meg på scenen i fitness. Ikke mange kjente til denne bransjen, og jeg vil tørre å påstå at bransjen fikk mye oppmerksomhet – nettopp på grunn av Teamjegliker. Lyst å mimre litt ekstra tilbake på den crazye meg den gang? Sjekk reportasjen på VGTV i denne linken. Det er en ung Joakim Kleven med i kulissene der også. Han jobbet faktisk for meg i denne tiden og tok outfit-bilder fast for meg til bloggen en gang i uken. Det var tider, vi hadde så mye moro. Jeg hadde han også med meg til Marrakech og Liverpool.

Vi reiste sammen til Liverpool for å møte Nikki. Mimre litt til? Sjekk denne bloggposten etter vårt første møte. Nikki ble fast poserings-coach i Teamjegliker for flere kull (Nikki er ikke mer blant oss. Hun tapte en kamp mot kreft for et par år siden. Dette har jeg ikke nevnt i bloggen tidligere, men det føltes riktig nå som jeg nevnte denne reisen.)

Teamjegliker var alt i livet mitt over fire år. Da mener jeg – det var ingen pauser. Vi hadde over 100 personer som fulgte et tett program for å få mest mulig resultater på en periode over 5-6 måneder. Det var gjennom julen, det var gjennom sommeren. I hver ferie som fantes, hadde jeg mange å følge med på. Vi møttes én helg hver måned, vi reiste til Spania to ganger i året (med hvert kull).

Selv om Teamjegliker var fitness, i alle fall som en tydelig mållinje for mange, så var det mye mer enn det. Vi har alltid hatt fokus på det mentale. Medlem har hatt muligheten til å meditere sammen, lære seg om hva som rører i oss. Det var kanskje noe av det som gjorde suksessen vår. Det var aldri kun det ytre – det var også det indre. Det var en individuell reise i et fellesskap. På samlingene vi hadde den gang, tror jeg ingen kunne forestille seg vekten av å være der for så mange. Jeg pratet med ett og ett menneske alene. Og jeg visst alltid når det skjedde, at de knakk, at det de hadde undetrykket kom frem. Det skjedde som et resultat av å pushe grenser, men også av å spise rent. Det som tidligere blokkerte alt det vi undertrykte, det kom til overflaten – hos de aller fleste.

Etter en slik helg brukte jeg flere dager på å komme meg. Jeg kunne ligge utladet på sofaen i fire dager. Alle historiene, alle de personlige utfordringene, alle følelsene. Det var som at jeg tok alt jeg kunne hjelpe andre å bære. Og jeg likte å gjøre den jobben. Alle som har vært med i dette teamet husker det. Det var en magisk periode med full fart. Dessverre klarte ikke jeg som satt «alene» på toppen og håndtere det i lengden. Heller klarte jeg ikke å tenke smartere. Etter et lite opphold i 2019 kom korona, og jeg tenkte annerledes. Jeg tenkte at «det er jo nå folk trenger fellesskapet». Deretter startet jeg en versjon jeg kalte TJL ONLINE. 8 uker. Fellesskapet var på Facebook. Og slik, men en ny gruppe for hver kull, holdt jeg på helt til i 2022. Da begynte vi å kun ha én Facebook-guppe. Men ja, jeg har veldig mange grupper inne på Facebook, og jeg har hatt dialog med over 1000 mennesker.

I 2021 lagde jeg appen Brave At Heart. I denne ligger kurset som er flaggskipet for selvutvikling: «Modig på 6 uker». Kurset har endret mange liv, og dette vet jeg. Jeg har sjekket inn med kvinner som har tatt kurset, og de bruker det de har lært to år senere også. Mens jeg holdt i appen og fokuserte på det, ga jeg ansvaret for TJL til Victoria Goller i mars 2022. Hun var en suveren Teamleder i over to år, mens jeg bygde opp et fellesskap i BAH (Brave At Heart),  før vi avviklet samarbeidet vinteren 2024. Jeg startet det første kullet på flere år som skulle vare i seks måneder, mens fikk litt ro fra å hente inn nye medlem. Igjen var jeg tilbake i rollen som Teamleder (uten at jeg egentlig har benyttet meg av tittelen igjen), og lurte på hvordan jeg skulle fortsette med disse to konseptene mine som på mange måter hørte sammen. De fleste som var med i BAH, hadde også vært med i TJL først.

Så skjedde det, etter at jeg møtte litt veggen av stress og bekymringer i januar. Jeg møtte veggen, kjelleren, alt det mørke som fantes et sted i meg. Frykten, angsten, redselen. Det ble så heftig at jeg på dagen sluttet å drikke kaffe (ikke drukket siden). Jeg måtte på nytt ta et heftig oppgjør med meg selv. Og fra denne smerten og frykten og alt som bevegde seg i meg, kom det altså noe fint. Det skjedde en kveld at jeg så alt helt tydelig – og jeg klarte ikke slutte å skrive og tegne det opp. Da jeg la meg for å sove måtte jeg ha notatboken med meg. Jeg slo på lyset igjen gjentatte ganger, fordi idéene ikke stoppet. Det var en altoppslukende opplevelse, og jeg vil gå så langt som å kalle det en veldig spirituell opplevelse.

Teamjegliker og Brave At Heart skulle slås sammen. Det ble helt klart for meg. Og i en verden av Quick-fix, vil jeg være en motpol. Derfor har jeg nå bestemt at Teamjegliker skal vare i 8 mnd. Slik at det er mulig å gjennomgå en ekte transformasjon. Slik at jeg får medlem som virkelig er investert i å jobbe med seg selv, og er klar for å gjøre jobben fra sin side. Og man jobber ikke bare med å lære seg å spise sunt og trene, men også å ta vare på seg selv, si nei, sette seg selv først, bli modig til å virkelig leve mer. Og gjennom kanalene mine vil jeg fortsette å inspirere følgere til å ta kontroll over sitt eget liv. Alt skjer gradvis over mange måneder, hvor resultatet er at man har endret tankemønster, vaner, og blitt et menneske som driver med selvutvikling.

Det føles riktig. Magefølelsen min er helt i tune. Det er en deilig følelse. Frykten min er der, og angsten kan komme, men jeg vet det er egne begrensninger som gjør det, og de jobber jeg med. Og nå vil jeg finne deg som er klar.

Er du klar for mer enn en quick-fix?
Dette er ikke et program for deg som vil ha raske løsninger – dette er for deg som vil gjøre en ekte, varig endring. Jeg søker deg som er klar for å vokse, som er nysgjerrig på hvem du kan bli, og som kjenner at det er på tide å ta deg selv på alvor.
Vil du vite mer? Klikk her og fyll ut skjemaet, så tar vi det videre sammen. ❤️

Status: 38 år. Singel. Ett barn og en hund. Ønsker flere (barn). Ønsker meg mann. Ønsker meg mye.. men ikke til enhver pris.

Legge vekk alt mas og kjas. Bare åpne macen. Denne fanen på macen. Bare skrive. De som vil lese kan lese. Det viktigste for meg er å skrive. Jeg har en klump i brystet. I hele kroppen. En jobb i meg selv som jeg i følge meg selv, skulle ha mestret for lenge siden.

– Kjenner du på skam?

Psykologen ser på meg med et empatisk blikk. Som om at han allerede vet at jeg kjenner på skam, men at jeg selv ikke har anerkjent spørsmålet. Og det er akkurat det som skjer, jeg anerkjenner at jeg kjenner på skam. Som om jeg ikke tenkte det selv, men bare bar på det. Skam. Mens tårene presser på og jeg på én måte blir lettet fordi vi skjønte noe her, så holder jeg tilbake. Jeg føler at dette er noe jeg holder i sjakk om dagen, og at hvis jeg slipper denne gråten nå, så kommer jeg til å gråte resten av denne timen.

– Ja, jeg føler skam.

Leppene mine rister der jeg sitter med beina i kryss i stolen. På den eneste plassen hvor den lille i meg får lov å være sårbar, i stedet for å være sterk. Og det er ikke lett å komme fra verden der ute og inn i det rommet. Å komme fra gjøremålene, tempoet, tankene, alt man skal rekke og vil gjøre, så inn i dette rommet hvor alt må settes til side. Men det er viktig.

– Hvorfor føler du skam?

Psykologen ser spørrende på meg. Jeg føler han er spent på svaret mitt. Hva som gir meg skam. Som om at han ser at jeg ikke trenger å skamme meg og at det er det han kommer til å si etterpå, men først må jeg fortelle hvorfor jeg kjenner på skam.

– Skam over å være der jeg er i livet, men ikke ha løst denne «feilen» hos meg selv. At jeg vet alt jeg vet, at jeg har all denne innsikten som jeg har. At jeg vet hvorfor det er sånn og forstå mekanismene rundt det, men ikke har kommet meg ut av det.

Det var en lettelse i å si det høyt. Som om at jeg bar på noe tungt i meg uten at jeg selv var klar over det. Det har vokst i meg som noe uønsket på innsiden. Plaget meg. Tynget meg. Det har gjort meg uvel og rar, uten at jeg visste hva det var. Men nå fikk jeg sluppet det ut, der i det rommet. Og tårene, som kom helt uforventet, bekreftet at dette var sant.

Det er sånn jeg forstår at vi treffer noe i meg. Mange av timene er samtaler som jeg føler jeg har kontroll over meg selv i. Vi skildrer hendelser og setter sammen biter, uten at jeg får en sterk reaksjon. Men noen ganger, så er det bare et spørsmål som skal til, og da kjenner jeg det. Det er helt umulig å kontrollere. Det er koblingen mellom følelser som er begravd og fanget, og forståelsen av at jeg har sår fra disse hendelsene.

Problemet mitt er ikke å takle det som er vanskelig. Motgang. Sorg. Det å være alene (selv om jeg kan tro det). Problemet mitt er å takle det som er fint og trygt og forutsigbart. Og hvordan vises det? I relasjonene jeg velger. Det har vært enklere for meg å trekkes mot det som er uforutsigbart og utrygt, selv om det jeg virkelig ønsker og trenger er forutsigbarhet, som igjen gir meg trygghet. Men det kjenner jeg ikke. Og siden jeg ikke kjenner det, føles det utrygt for meg. Ubevisst. Kroppen reagerer med å trekke seg unna. Den sier til meg at dette er utrygt.

Komplisert? Det er kortene jeg fikk i dette livet. Og denne prosessen med å forstå alt og jobbe med det, tar tid. Jeg skrev noe om å være singel på storyen min på Instagram her om dagen. Så kommenterte en venn fra Italia på den. Han er på min alder og singel, og skrev at han pleide å si til seg selv at han bare har unngått den første skilsmissen.

Det var en ny måte å si det på. Jeg tar den jeg også.

Jeg har jobbet mye med meg selv når det kommer til å tiltrekkes av en partner som ikke er klar for å forplikte seg. Som ikke er klar for et forhold. Jeg har skrevet utallige tekster hvor jeg har pratet om feigheten til den som ikke tør å forplikte seg. Han som ikke grep sjansen. Han som elsket meg så hardt men aldri klarte å ta vare på meg.

Jeg som har følt at jeg aldri treffer noen som virkelig er klar til å forplikte seg, faktisk velger partnere som ikke klarer å forplikte seg. Jeg har ikke innsett før i senere tid at jeg ubevisst har valgt disse relasjonene i livet mitt selv. Det er interessant. For hvorfor i all verden skal jeg gjøre det? Det korte svaret: Fordi det er det jeg kjenner. Og det er hva systemet mitt foretrekker, fordi det er komfortabelt (selv om vondt ofte), å ikke bli helt valgt.

Jo mer man dykker i materien av seg selv. Det uendelige komplekse. Hjernen og alt den klarer å sette sammen av tanker. Så stort det er inne i hodet. Det lille hodet, med alle de veiene, tankene, minnene, koblingene. Ja, desto mer man dykker inn i dette, forstår man. Så i mitt tilfelle her. Og det er aldeles ikke unikt, for det har jeg også lært meg. Historien min er unik, for det er alle sin, men min utfordring finnes hos flere. Og det er en sår trøst. Ellers kunne jeg aldri jobbet med det, eller fått hjelp. Hvis ingen visste hva i alle dager som feiler meg. Feiler det noe? Ja, jeg har jo en feilkobling her grunnet grufulle hendelser i barndommen. Det er liksom som om jeg ble bygget og at noen av klossene i oppbyggingen ble satt litt skeivt. Så har man fortsatt å bygge likevel og disse klossene ble jo plassert der for lenge siden. Så jeg har lært meg å leve sånn, og aner ikke hvordan det føles når man roter langt nok inn og får de satt riktig på plass. Helt riktig blir det nok aldri.

Jeg kjenner fra min oppvekst, det som er utrygt, uforutsigbart, litt kaotisk. Og denne mekanismen har jeg jobbet masse med å forstå. Så hva nå da? Nå er det ikke mer nødvendig å være i sånne vonde situasjoner. Utfordringen er derfor å møte noen som er trygg i tilknytning til andre. For når jeg møter noen som er fin og trygg og virkelig ønsker meg alt godt og kan forplikte seg.. da tenker du sikkert at jeg endelig vil få min fred og være lykkelig? Det er feil. Da kommer alt det stygge opp. Følelsen av å være skitten og kaotisk. Tyngden av bagasjen. Ubehagelig av at det er udramatisk og lett. Kjedsomheten av å bare ha det fint og greit uten at noe er ustabilt eller dramatisk.

Forstå det den som vil.

Nok ord for i kveld. Hilsen hun som alltid kommer til å skrive så du kan lese. Anette-Marie

Noen ganger våkner vi og tenker: «Er dette alt?» Den følelsen av å være fanget i en hverdag der vi bare eksisterer, der dagene glir over i hverandre. En følelse av at det ikke er mer å hente? Kanskje du også føler på denne tomheten som kommer når du har «mistet deg selv» et sted på veien.  Et sted der livet ble et «skal bare» og et jag etter noe udefinerbart. Kan du kjenne etter at du jager uten å vite hva du egentlig jager etter?

Jeg har vært der. På bunnen, i en virvelvind av overveldende følelser. Kroppen som ikke henger med, hodet som er slitent, og et hjerte som verker etter noe mer. Og det hjertet trengte min oppmerksomhet. Da jeg på nytt startet mitt eget prosjekt mot et sunnere og sterkere meg, var det ikke bare for å få en sterkere kropp eller klare en tøff treningsøkt. Det var fordi jeg ville finne tilbake til den kraften som fantes i meg. den jeg visste lå der, men som var gjemt under lag av uforløste følelser og gamle vaner.

Kan jeg bare skyte noe viktig inn her mellom alt jeg skal frem til: Vi er i konstant forandring. Vi trenger gang på gang å finne balansen vår. Ingenting er bra når det blir for mye av det. Tenk på det beste du liker å spise. Du hadde ikke likt det om det var det eneste du spiste hver dag? Eller det beste du liker å gjøre.. det hadde ikke vært så himla fint om det var det enste du gjorde? Vi trenger balanse, og vi må stadig jobbe for å passe på oss selv. Selv om vi det ene året mestrer det å trene, spise sunt, ta vare på oss selv og sørge for at vi har det bra – betyr det på ingen måte at dette gjelder et par år senere. Vi kan ikke slippe jobben helt og fortsette å forvente resultater.

Jeg fant fellesskapet, støtten og gleden i å være en del av noe større enn meg selv. Teamjegliker ble til fordi jeg ville gi dette videre – et trygt sted hvor hver enkelt kan finne sin styrke og bli den beste versjonen av seg selv, ikke bare fysisk, men mentalt. For det handler om så mye mer enn trening og kosthold. Det handler om å finne tilbake til deg selv, den delen som er villig til å kjempe for et bedre liv, som tør å drømme igjen, og som finner gleden i hvert eneste lille steg. For den gleder du håper at kommer, den finnes der akkurat nå. Akkurat i dette sekund. Akkurat i dag. Og du kan lære deg å både se og føle det.

Jeg har sett så mange mennesker blomstre. De kommer til oss slitne, noen med hodet fullt av bekymringer, noen med hjertet fullt av smerte. De har mistet gnisten, føler seg tynget av forventninger og gamle mønstre. Og så begynner vi – steg for steg. I begynnelsen er det vanskelig, det er motstand og tåkesyn. Noen har dager med «jeg gir opp», og andre har dager hvor de kommer seg tilbake på hesten. Men sammen finner vi lysglimt i hverdagen. Vi bygger et fellesskap av mennesker som støtter hverandre, som forstår hverandre, og som får hverandre til å tro på at dette livet er verdt å kjempe for.

Jeg vet det kan føles skremmende. Tanken på å ta det første steget, være sårbar og innrømme for seg selv at man trenger hjelp. Men det er også det mest frigjørende du kan gjøre. Du trenger ikke ha alle svarene. Du trenger bare et lite snev av mot, et lite lys av vilje. Resten finner vi sammen.

Hvis du kjenner deg igjen, hvis du er klar til å gjøre en forandring, så er jeg her. Teamjegliker er her for deg. Du trenger ikke ta dette steget alene – vi går ved siden av deg, hele veien. Book en uforpliktende samtale med oss, og la oss se hvor denne reisen kan ta deg. Dette er din sjanse til å begynne på nytt, til å finne gleden i hverdagen, til å bli sterk – ikke bare i kroppen, men i hjertet.

Dette er ditt liv, og det er verdt å leve det fullt ut.

Hilsen Anette-Marie

Dagene mine består nå av å trene, meditere, prøve å spise nok, organisere oppussing. Jeg trener for å delta i en konkurranse som heter Hyrox. På kort varsel har jeg gitt meg selv en utfordring som jeg ikke vet om jeg klarer. Nå er det få uker igjen til konkurransen, i Polen. Jeg har også overtatt en leilighet på 30kvm som jeg pusser opp for å leie ut. I tillegg til at jeg har bestemor på besøk og jentungen å ta vare på. Og snart også hunden som har vært på en liten ferie på landet i tre uker. Det er mye.
Ja, så går jeg i terapi også. For det er viktig å ta ting ved roten når man finner ut at det er noe å ta ved roten. Og det er det. En sånn time er krevende. Jeg hadde en sånn time på fredagen, en dobbel time, og det merket jeg resten av dagen. Jeg ble tom. Å være tom kan merkes på mange måter. Kort lunte, surrete, på gråten. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg var alt. Og da er det bare å si «ok, nå bare slår vi helt av og melder oss helt ut». For det går jo bra. Hvis vi alltid skal gjøre ferdig den neste tingen før vi prioriterer oss selv, så vil vi aldri finne tid til å prioritere oss selv. Men snu på det. Tenk å være flink til å prioritere seg selv først. På den måten får vi overskudd til de andre tingene og det blir gøy å gjøre hverdagen, i stedet for bare stress.

Ved å prioritere oss selv og ha det bra med oss selv, vil vi også lære å være mer tilstede.

Jeg har et lite oppdrag for meg selv om dagen: Å bevise at det er mulig å få til det «umulige» om man prioriterer riktig. I mitt liv er helsen det viktigste. Etter å ha møtt veggen flere ganger vet jeg hvor jeg ikke skal. Jeg vet at det er viktig med balanse. Det er viktig med hvile, å lytte til kroppen, å prioritere alenetid, gåturer i skogen, å si nei, å akseptere ting som de er i stedet for å prøve å stadig forandre på alt eller å skulle ønske at ting var annerledes enn de er. Og mitt hemmelige supermiddel i livet nå, er meditasjon. En time morgen, en time kveld. Og hvis jeg nå ikke skulle klare denne konkurransen, så må jeg akseptere det. Det viktigste er at jeg. hver dag gjør det jeg kan for å komme dit jeg ønsker.

På lørdag var det duket for den store kampen i Oslo Spektrum mellom Kevin Melhus og Emil Meek. Sonja ble min date for kvelden. Vi pyntet oss skikkelig, dro ut og så kamp. Det var veldig gøy. For et show. Deler et par bilder fra kampen her.

Gratulerer igjen, til min venn Kevin Melhus – som alltid vinner!

Nå er klokken snart elleve. Det er sent for de nye rutinene jeg prøver å få inn – skal meditere nå.

Jeg har lenge klart meg uten bil i Oslo. Da vi flyttet oss fra Røa til Majorstuen ble det ikke en nødvendighet. Men da jeg nylig investerte i en liten leilighet, et lite oppussingsprosjekt, ble det helt klart for meg at jeg ikke kan overleve uten bil. Som mine følgere over tid vet, så har jeg jobbet med Nissan mange ganger over mange år. Både jeg og jentungen har hatt modelloppdrag for Nissan Europe også. Derfor var det så klart stas at de ønsket meg velkommen tilbake da jeg fridde om et nytt samarbeid.

Onsdag forrige uke, for seks dager siden, hentet jeg min nye partner, Ariya. Jeg visste ikke hvilken farge jeg skulle få på den, og fikk en skikkelig avduking. Jeg har heller ikke sett bilen på nært hold, kun på bilder og på veien.

Disse flotte menneskene fra Nissan Norge fortjener litt oppmerksomhet:
Frode Langli, (meg), Jon Inge Havreberg,
Stian Thrane og Cecilie Rolseth.

Akkurat nå kjører jeg altså drømmebilen! Den er så deilig at jeg ikke kan beskrive det. Hver dag til nå har jeg opplevd noe nytt når det kommer til komfort. Håper jeg får til å dele mer. Åh! Jo, jeg kan dele noe. De har bestilt opp et bur som skiller baksete og bagasjerom, og gjør at det er lov å ha en hund i bagasjen uten bur! Dette gleder jeg meg så mye til å dele, for jeg tror flere har opplevd at hunden ikke liker bur. Vår Eurasier Bella, hater bur. Hun fikk skrekken etter at vi i fjor kjørte Oslo – Bodø. Når denne delen til bilen kommer skal jeg få tatt bilder og vist det ordentlig frem.

I dag har jeg hatt første dag i leiligheten. Jeg deler flittig på Snapchat – men jeg deler også på IG og Tik Tok. Japp.. nå ble det Tik Tok også. Jeg har ikke skjønt hva jeg skal dele der, men tenker nå at jeg kan spamme den med greier fra leiligheten, så får de som trives der følge der også. Men Snapchat kommer som alltid til å være min nr. 1 kanal å dele på!

Gleder meg til å fortsette. Prioriteringene mine nå om dagen er altså: Hyrox, oppussing og meditasjon. Jeg prøver å meditere én time hver morgen og én time hver kveld, i tillegg til å få til trening og oppussing og holde litt i selskapet mitt. Det viktigste for meg oppi dette er min mentale helse, så jeg gjør det jeg kan for å ta vare på meg selv. Mat, søvn, massasje, hviledager. Hehe. Jeg dro rett på massasje etter å ha holdt på i leiligheten i seks timer i dag. Jeg har en venn som er snekker som hjelper meg, så får vi se hvem som kommer til på laget etterhvert nå!

Til neste bloggpost: Lag en fin dag!
AM

Denne dagen var brått nærmere enn vi trodde. Jeg husker da hun var liten og jeg samlet på ting jeg tenkte at, dette skal jeg bruke en gang i fremtiden. Langt, langt der fremme, når hun en gang skal bli konfirmert. Og plutselig ble det til: Herregud, hun skal konfirmere seg neste år! Og nå er vi her, dagen etter konfirmasjonen. Jeg vil fortelle hvordan vi feiret den. Og hvordan jeg følte det da, og hvordan jeg føler det nå.

Etter at vi var i kirken 11.00 reiste ned til restauranten. Vi feiret i samme lokale som hvor vi døpte henne i 2010. Vi satt ved det samme bordet som da, og vi hadde med oss de samme gjestene som da, bare færre. Eik Annen Etage, restauranten til barnefar. Jeg jobbet i baren der før jeg ble sammen med barnefar, deretter har jeg jobbet både servitør, og som gravid – bookingansvarlig. Jeg dekket opp denne restauranten daglig i lengre tid, og som baby kunne jeg merke hvordan hun ble rolig av lyden av bestikk som bråkte. Jeg spiste også sukkerbitene som var beregnet til kaffen, som jeg i nåtid lurer på om er grunnen til at hun elsker sukker.

De fleste hadde blitt fraktet til restauranten 12.30. Jeg kjørte en ekstra runde fordi jeg hadde glemt å regne med konfirmanten i antall gjester og biler vi hadde, så venninnen min ble stående igjen i solen, og min bror valgte å stå der med henne i solidaritet.

Klokken 13.00 var til bords og klare til å bli servert et 3-retters måltid. Sjøkreps, breiflabb, og biff. Etterpå serverte vi kaffe og kake. En gudfar delte noen ord, ellers hadde pappaen og meg litt å si, men ingen av oss hadde en lang tale. Jeg hadde noen ord fra hjertet, etterfulgt av en 7,5 minutters lang film jeg hadde brukt mye tid på å komponere. Den ble tatt imot med både latter og tårer, og det var perfekt. Min del ble fremført før breiflabben. Barnefar delte noen ord, og kom så med sin overraskelse. Jeg visste at noen skulle synge, men ikke hvem. Og mens pianisten begynte å spille hørte jeg venninnen min måpe noe som «åh dævven.. » (hun er trønder). Jeg løfter blikket fra jentungen til pianisten, så til vokalisten, som er Ben Adams. Familie og venner, på min alder, var starstruck. Og låten han fremførte var nydelig. Slipping through my fingers, av Abba.

Så sto hun der, i kirken, og ble konfirmert. Man føler liksom at det ikke er så lenge siden man var der selv, men så plutselig, når man tenker på det igjen, så er det jo gått en stund. Og dette var jo bare en lørdag som alle andre dager er en dag. Men likevel så er den noe helt annet denne dagen, fordi vi har jo satt et navn på den. Så vi gråter ikke alle de andre ukene i året, men akkurat på denne dagen markerer vi et skifte som tillater oss å se tilbake.

For det var det jeg gjorde. Jeg så tilbake.

Gjennom syv harddisker møtte jeg alle de ulike jentene jeg har vært mamma til. Ja, for hun er jo ikke den hun var, det er et annet menneske som ligger ved siden av meg her i sofaen på stua, og ser på Frustrerte Fruer mens jeg skriver ordene, enn den jenta som danset på gulvet som 6-åring. I uken som gikk har jeg møtt den nyfødte, den kravlende, den som akkurat hadde lært å gå, å prate, å forstå. Jeg møtte barnehage-ungen, førskolejenta, skolejenta og alle de mellom.

Jeg pleier ikke å se tilbake, for av en eller annen grunn føler jeg det er ubehagelig. Men denne uken gjorde jeg det. Jeg så tilbake. Om og om igjen. Jeg så ikke bare hennes liv, men også mitt eget. Jeg har vært i en absurd boble hvor jeg så tilbake på hvem jeg har vært også. Alle de ulike utgavene av meg selv som voksen. Og så ung som jeg var da jeg fikk henne. På et tidspunkt ble jeg bare sugd inn i små videoklipp jeg hadde – og gjenopplevde dem. Husket lukten, latteren, gråten. Husket de ulike epokene av henne. Og det var så godt. Jeg følte jeg fikk litt tid med henne igjen. Litt tid med den ungen som aldri kommer tilbake. Det er mange versjoner vi ikke tenker på at er borte for godt. Og så viktig det er å være her og nå. Hun var så nydelig, hun er så nydelig. Og jeg har elsket å være mamma fra jeg ble det, og jeg vil gjerne oppleve noe lignende igjen.

Men hva enn som skjer, så er jeg takknemlig mer enn noen gang, for å ha vært den mammaen jeg har vært, stått i alt som jeg har stått i, vært så sterk som jeg har måttet være. For selv om alle andre har sett hvor sterk jeg har vært, så har jeg ikke skjønt det selv. Det er først når man ser tilbake og tenker på hvor lite man hadde, og ser hva man gjorde med det man hadde, at man skjønner at man var sterk. Vi har så mye i oss, og vi kan klare så utrolig mye, når vi må.

I dåpen fikk vi stolt vise til familie og venner dette lille mennesket vi hadde skapt. Og på denne dagen, etter å ha sutret meg gjennom uken med forberedelser, så får vi altså vise frem dette mennesket vi har oppdratt. De er jo ikke helt i mål, men godt på vei til å bli «voksen». Og man blir så stolt. For hva var livet egentlig før denne forpliktelsen man satte til verden? Hvordan levde vi uten å ha henne der? Det er rart å tenke på. Og nå er hun så stor at hun like greit ser i midt klesskap om hun ikke finner noe, og hun bruker like greit min sminke om hun ikke er fornøyd med sin egen.

Og jeg er stolt. Hun har et stort hjerte. Det kommer frem i ulike situasjoner, og gjerne ofte i tider når jeg er redd for å ha gjort feil, eller redd for å ha videreført for mange uvaner fra seg selv. Jeg vil som alle oppegående foreldre, være den beste mammaen jeg kan være, og lære henne de beste tingene jeg kan lære henne. Og de gangene hun viser nestekjærlighet, empati, høflighet ovenfor fremmede som kjente – det er de gangene jeg tenker; dette går bra! Hun kommer til å klare seg!

Så denne helgen gikk som den skulle. Det var fint. Vi hadde våre nærmeste der og hun hadde en fantastisk fin dag hun kommer til å huske lenge. I dag fikk jeg alle følelsene til overflaten og har grått en hel del. Det har vært mange mennesker og mange oppgaver, og det har gått så fint hele veien, så det er helt naturlig at jeg må prosessere alt i litt mer ro og mak nå som de fleste har reist.

Jeg er stolt av dette mennesket. Ikke ferdig å oppdra henne, men veldig glad for å se at hun viser noen kjerneverdier som er viktigere enn status og jag. Så kommer det humper på veien, noen har vi kommet oss over, og flere skal nok komme. Og til evig tid skal jeg jobbe for å være rustet for å akseptere det som kommer, i stedet for å bli slått over ende.

Tilstedeværelse, tillit og ærlighet er det viktigste vi kan jobbe for å omgås og gi hverandre.

AM

Jeg har hatt lyst å skrive lenge. Jeg skrev her om dagen, men jeg hadde ikke oppdatert nettleseren på en stund og skrev i et vindu jeg hadde åpnet noen dager tidligere. Da jeg var ferdig å skrive den meget reflekterende teksten min og skulle publisere, måtte jeg altså logge inn på nytt. Og alt var borte. Jeg kan ikke helt får deg til å skjønne hvordan det føles, når man har åpnet og lettet hjertet sitt og er litt stolt av resultatet og skal dele det – med nettopp deg. Så er det rett og slett borte.

Det tar meg tilbake til min første reise alene. Roma. Det må være omtrent 13 år siden nå.

Jeg hadde ankommet og satt på hotellet helt for meg selv. Det var så enorme følelser som fløy rundt i meg. Den gang da var det hverken Snapchat eller Instagram. Tenkt det! Det var bloggen, og Facebook. Og på Facebook var jeg aktiv. Så aktiv at Sigrid Bonde Tusvik parodierte meg i hennes «Ninette Karlsen» på Torsdag kveld fra Nydalen. På denne turen til Roma hadde jeg «logget av». Facebook skulle jeg ikke logge inn på, jeg skulle være tilstede på eventyr. Og som jeg tømte ut følelsene mine. Jeg hadde ankommet og gått rett ut i Romas gater hele alene med kameraet mitt. Jeg ble så oppslukt i bygningene, kulturen, alt, at jeg ble gående i hele syv timer før jeg vendte tilbake til hotellet. Og dette var før Europa-roaming var inkludert i abonnementet. Dersom jeg ikke var på hotellets internett, var jeg ikke på telefonen heller. Jeg tømte så hjertet mitt for følelser og ekstase. Fortalte en tørst historie om jakten på vann der ingen tok kort og jeg ikke hadde kontanter, og så videre.

Og innlegget ble som det ble denne gangen, slettet. Jeg var ikke koblet på internett. Jeg skrev mens jeg var avkoblet, og skulle koble på før jeg publiserte. Hadde ikke tatt kopi, heller ikke først skrevet i et Word-dokument slik jeg gjør nå.

Akkurat nå sitter jeg på flyet fra Bodø. Midnattsolen (klokken er bare åtte på kvelden) skinner inn i ansiktet på meg og Bestemor. Jeg har flydd opp og flyr rett ned igjen. Eneste ærend var å hente ned bestemor før konfirmasjonen til Tina, også får vi se hvor lenge hun blir. Men vi er veldig fornøyd med å få henne ned til oss.

I timene mens jeg har vært vekk har en venn vært hjemme hos oss og hjulpet Tina å knekke opp boden, da vi ikke fant nøklene. Inne på boden har jeg nemlig en klassisk gammel godstol, også kalt stressless, som vi kjøpte til Bestemor på Finn i fjor. Bladene hun leste og tegningene hun tegnet og kryssordene hun løste, forble liggende i vinduskarmen lenge. Jeg har alltid en sånn frykt for at dette kan bli siste gang. Og kanskje det er bra, for da nyter man all tid så mye mer. Hun er nokså pigg ennå, det skal sies.

Hjemme i Oslo jobber jeg med forberedelser til konfirmasjonen. Og som jeg griner og lengter tilbake til øyeblikk, men på samme tid vil man jo ikke tilbake fordi vi har noe grunnleggende i oss som er «nå». At alt er i forandring. At dette er ikke evig. Vi er ikke evig. Ingenting er evig. Det understreker viktigheten av å virkelig leve her å nå. Ikke bare for noe der fremme som du aldri har noen som helst garanti for at kommer.

Vi skal dø. Det er sikkert.  Og jeg tror det er sunt å prate mer om det uten at det er noe dramatisk og trist. Jeg tenker: Next level. Gleder meg. Det blir spennende. På samme tid vil jeg være her så lenge jeg kan, så lenge jeg er frisk og rask.

Nå sporer jeg av. Denne posten skulle egentlig være et skriv om et enormt savn til den ungen jeg en gang hadde. Og hva man går gjennom ved å oppleve at barnet vårt blir voksen. Og det er jo ikke bare ett barn. Altså. Det er bare henne, men det er så mange versjoner av henne. Det er baby-henne. To-åringen henne. Fire-åringen. Alle disse ulike epokene. Jeg husker de så godt når jeg ser på videoene. Hvem hun var da. Det er ikke den hun er nå. Vi er noe nytt hele tiden, og det er utrolig fascinerende å utforske akkurat det litt dypere. Hva vi er.

Vi har vært. Det er jo ikke «så stor du har blitt». Vi er i konstant forandring hver eneste millisekund av et millisekund. Det er full prosess i aldringen vår til enhver tid. Vi fødes og vokser og blomstrer og blomstrer også skal vi altså visne litt på et vis også. Et liv levd er så fint.

Det er skummelt hvordan det har blitt normalt å tviholde på ungdommen i oss. Fornekte at vi skal eldres. Vi er liksom ikke klar. Men når vi ser på andre, eldre mennesker. Elsker ikke vi de for det de er? Rynkene, linjene, alt som følger med? Vi gjør jo det. Gamle mennesker som tviholder på stramt ansikt ser jo direkte skumle ut? Det synes jeg. Men her er vi, og nå skjer det, og vi vil ikke at det skal skje – helt ennå.

Nå kommer snart bar-vogna til oss. Vi skal finne oss noe å spise. Og når vi kommer hjem skal bi spise nybakt brød, for det bakte jeg i morgen før jeg dro hjemmefra. Ingenting gir mer «jeg mestrer mammarollen-følelse» enn å bake noe. Og det er det eneste jeg kan, som jeg nylig har lært. Å bake brød.

Til neste post: Lag en fin dag. Bare gjør det.

Nå kommer høsten som en etterlengtet rutine i hverdagen, tenkte jeg. Den er kanskje ikke helt her, men jeg kan kjenne det. Hvordan luften er friskere. Hvordan vinder blåser og får meg til å se innover.

Jeg la mobilen igjen hjemme og gikk en kveldstur rundt midnatt. Gatene var våte etter regnet og vinden berørte meg. Jeg hadde på meg noen deilige og myke klær, med en oversized strikkejakke. Mørkt. Alene. Noen stemmer i det fjerne fra tid til annen.

I Stensparken spilte vinden musikk med bladene i trærne, og gatelyktene speilet seg i den våte asfalten.

Med ett kjenner jeg igjen følelsen. Høsten kommer, uten at jeg helt brukte opp sommeren. Og på et vis gjør det meg tryggere. Lunere. Det er her jeg hører hjemme. Når det ennå ikke er kaldt, men det er heller ikke varmt. Det er helt greit å være litt alene, det er helt greit å være inne. Man må ingenting, hodet blir klarere. Rutinene er trygge. Sommeren er litt kaotisk. Skal, skal ikke. Dro, dro ikke. Skulle kanskje, men nei. Eller så var vi overalt på en gang og ble helt sliten. Sånn at vi ikke fikk gjort noe av det vi ville. Vi skulle jo kanskje lest den boken, fulgt det programmet, tatt det kurset.

Men rutinene var ikke der.
Og da bare ble tiden borte i alt.

Jeg liker høsten. Av alle årstider er høsten min favoritt. Og som jeg elsker sommer, og vår. Våren med utspring og påminnelser om at solen atter en gang skal varme oss opp. Sommeren med frihet og total mangel på rutiner. Vinteren har sine øyeblikk, men den kan bli litt for lang. Så er det høsten. Den er kun perfekt. Den lar oss lande etter sommeren når vi har blitt lei alt. Den er unnskyldningen til å ikke være så mye. Kanskje bare være – for seg selv.

Jeg likte denne kvelden. Jeg har kjent det for noen dager siden også. Da solen var fraværende og regnet ble for mye for mange. Jeg liker når det skjer, men det er det ikke alle som gjør. Og i kveld kjente jeg det så godt.
Det var høsten som sa: Jeg er på vei.

Og mens jeg gikk der, helt fri. Kun med hunden og husnøklene. Disse slappe klærne uten bh. Frihet. Og jeg følte meg ungdommelig. Jeg kunne høre vinden mens jeg gikk mellom de flotte bygårdene på Majorstuen. Oppe i tredje etasje sto det en jente i vinduet og røyket. Hun hadde på joggeklær, hun så også ungdommelig ut. Vi er kanskje litt mer ungdommelige i byen, tenkte jeg.

Jeg likte den følelsen jeg fikk av å bare være meg, alene der ute, ungdommelig, ingen forpliktelser hjemme, i alle fall ikke denne kvelden.

Det er den følelsen jeg får når jeg tar vekk alt og er bare er, alene, litt, helst i naturen. Det er den følelsen jeg får når vinden snakker til meg. En følelse av uendelighet, av at alt går bra, av at jeg er okei. At livet er faktisk veldig fint og vi trenger ikke stresse så fælt. Det går bra å bare være, litt.

Jeg likte denne kvelden.